Acem Meditation International

Mindfulness og ledighet

- bruk av oppmerksomhet i meditasjon

Gjennom meditasjonsforskning kan man i dag skille mellom ulike meditasjonsformer ut fra hvordan de virker på kropp og hjerne. Ser man imidlertid på hvordan ulike meditative retninger omtaler seg selv, vil deres språkbruk og egenpresentasjon være nokså sammenfallende. Det kan forlede en til å tro at de egentlig er temmelig like.

Men tar man for seg instruksjonene for hvordan meditasjon skal utføres, vil man oppdage store forskjeller. Etter hvert er det vitenskapelig belegg for at noen instruksjonsforskjeller er utslagsgivende for hva man oppnår.

Ett sentralt element som skiller mellom ulike typer meditasjon, gjelder bruken av oppmerksomheten; den kan anvendes i retning av intens konsentrasjon eller uanstrengt ledighet. I denne artikkelen tar vi for oss likheter og forskjeller mellom to meditasjonsformer som begge har vært undersøkt vitenskapelig og er funnet å ha viktige helsemessige utslag. Artikkelen drøfter bruken av oppmerksomhet i mindfulness-meditasjon og Acem-meditasjon.

Buddhistisk meditasjon
Gjennom noen tiår er interessen økt for buddhistiske meditative tradisjoner. Det startet på 1950-tallet med zen, senere overtok vipassana og tibetansk buddhisme. Etter hvert er buddhistiske teknikker gjerne referert til i Vesten med betegnelsen ”mindfulness-meditasjon”. Acem-meditasjon er uten religiøs tilknytning og er i hovedsak utviklet i Norge. Det tilsvarende begrep er her ”ledighet”. I denne artikkelen vil vi se nærmere på noen likheter og forskjeller mellom disse begrepene.

Flere forhold kan ha bidratt til økt interesse for buddhistisk meditasjon.

For det første har en del amerikanske psykologer tatt i bruk slike meditative teknikker i sin behandling. Det kan være for å hjelpe f.eks. hjertepasienter til å stresse ned eller kroniske smertepasienter til å klare tilværelsen lettere, men de er også brukt av pasienter plaget av angst eller depresjon. I tillegg har de vært brukt overfor alvorlige personlighetsforstyrrelser, særlig de av ustabil type, som ellers er vanskelige å behandle. Behandlingseffekter er dokumentert i anerkjente faglige tidsskrift.

Hjerneforskning
For det andre har hjerneforskningen de siste 15-20 år fått nye metoder, særlig fMRI (functional magnetic resonnance imaging) og PET-scan (positron emission tomography). De gjør det mulig å se hvor i hjernen aktiviteter foregår uten at det innebærer inngrep eller smerte for den undersøkte. Trolig innleder denne forskningen en æra som vil gi nye kunnskaper om hjernens arbeidsmåter og om forutsetninger for psykologiske og psykiatriske prosesser. Selv om det har vært en enorm fremgang i mulighetene til å identifisere samsvar mellom bevissthetsfunksjoner og deres lokalisasjon i hjernen, er det fortsatt betydelige uoverensstemmelser om en rekke sentrale forhold.

Meditasjonsforskning har pågått siden 1960-tallet. Etter årtusenskiftet har også de nyere undersøkelsesmetodene av hjernen blitt anvendt på meditative fenomener. Mindfulness-meditasjon har særlig vært gjenstand for slik forskning.

Dalai Lama
Dalai Lama, Tibets rettmessige over-hode, har som en ledende figur innen buddhismen bidratt til å skape mye interesse for buddhistisk praksis, tenke- og levesett. Han fikk blant annet Nobels fredspris i 1989. Sammen med målrettede bestrebelser fra en rekke verdensomspennende buddhistgrupper har hans arbeid med å utbre kjennskap til buddhismen gitt resultater. I hele den vestlige verden er det personer i dag som i noen grad kjenner seg tiltrukket av buddhismen. Dens idealer om etisk livsførsel, betoning av fred, barmhjertighet og ikke-vold, dens fleksibilitet og toleranse for ulike livsuttrykk, samt holdninger mot persondyrkelse og gudsforestillinger appellerer til mange i den moderne verden.

Det er et paradoks at meditasjonsformer som vi i dag forbinder med indisk tradisjon, har vært utsatt for sterke angrep og mistenkeliggjøring fra kirkelig hold – blant annet i Norge, mens meditasjon med utspring i buddhistiske tradisjoner fra Øst- og Sørøst-Asia har gått nesten fri, til tross for en del skandaler. Det kan blant annet skyldes at en del kristne misjonærer brakte med seg buddhistisk meditasjon til Vesten uten at noen kunne reise tvil om deres rettroenhet som utøvere.

Meditasjonsformer med røtter i indisk tradisjon kom derimot til Vesten med guruer. Noen av dem fikk et tem-melig tvilsomt rykte på grunn av skandaler. De kunne dessuten påstå at de var guddommelige. Slikt stred mot grunnleggende kristen forståelse. Utelukkende Jesus kan være en direkte manifestasjon av Gud og bare han kan gjennom den stedfortredende lidelse på korset frata mennesket syndens bånd og sikre evig liv.

Meditasjon for helse
Enda et forhold skal nevnes som kan forklare hvorfor buddhistisk meditasjon har vunnet aksept. Den er for en stor del innført av helsearbeidere som en slags behandling av stress, smerte, angst, depresjon og personlighetsavvik. Proponentene er ikke guruer, men behandlere. De som lærer meditasjon er ofte pasienter eller personer opptatt av å sikre helsen. De metafysiske perspektivene kommer først senere og da for de mer interesserte. Som oftest skal man ikke langt innover i sirklene i de fleste meditasjonsskoler før religiøse dimensjoner viser seg.

Nietzsche erklærte mot slutten av 1800-tallet at Gud var død. I en sekularisert verden vil moral med utgangspunkt i religion eller metafysikk stå uten særlig legitimitet og marginaliseres. Skal man tale moral i vår tid, er ikke religion, men helse et utgangspunkt som gir legitimitet. For visse politiske ideologier gjelder det samme. Ut fra slike ”moderne” anskuelser kan man med stor tyngde advare fritt mot og fordømme visse handlinger og holdninger, anbefale omlegging av livsførsel, tenkesett og atferd.

Andre forhold som kan forklare para-dokset om hvorfor buddhistiske tradi-sjoner i Vesten har vært lite kritisert, er kanskje knyttet til at buddhistisk meditasjon ble utbredt lenge etter at de mer tradisjonelle indiske meditasjonsformer hadde gjort sin entré. Meditasjon var blitt alminneliggjort; den initiale motstand og skepsis hadde stilnet da buddhistisk meditasjon begynte å bli populær.

Oppmerksomhet i fokus
Innen kognitiv psykologi og nevro-forskning har man lenge vært opptatt av oppmerksomhet, dens sentrum og periferi, orienteringsrefleks og annet som sier noe om kognitive bevissthetsprosesser. Buddhistisk meditasjonspraksis legger også stor vekt på bruk av oppmerksomhet. Som nevnt, i en sekularisert verden gir ikke religion særlig legitimitet. Av slike grunner fant man trolig gode grunner for å fjerne den nominelle tilknytning til buddhismen. I stedet for å kalle det buddhistisk meditasjon, valgte man en mer nøytral og beskrivende betegnelse. ”Mindfulness meditation” ble betegnelsen.

De fleste meditasjonsretninger i dag tilbyr ikke frelse, åndelig frigjøring, moksha eller nirvana, men snarere hjelp til mestring av stress og livsutfordringer, dessuten det å fremme menneskelig vekst. Rent psykologiske vekstperspektiver er helt fremmede i de opprinnelige, sykliske livsanskuelser fra Østen.

Østerlandsk begrunnelse for meditasjon?
Ut fra flere østerlandske religioners livsforståelse har mennesket gjennom sin vanlige bevissthet en begrenset evne til å oppfatte virkeligheten. Opplevelsen av verden er sløret; den utgjør en slags drømmetilstand uten at vi så lett innser det. Av slike grunner er kultivering av bevissthet viktig for å oppnå oppvåkning eller opplysning og vinne erkjennelse. Målet er altså å bringe oss ut av eller redusere vår begrensede bevissthet, våre automatiserte tanker og ubevisste styring. Det innebærer blant annet at vi slutter å undertrykke vår natur og i stedet erkjenner oss som en del av naturen og lever i samsvar med den, et slags økologisk-metafysisk perspektiv.

Særlig gjennom systematisk selv-observasjon og arbeid med bevisstheten, altså meditasjon, kan man nå ”høyere bevissthet” og finne alternativer til materialisme, konsumorientering og reduksjonistisk tenkning som i dag preger den vestlig-inspirerte livsorientering – uansett hvor i verden man finner den.

Mindfulness - ikke enhetlig begrep
Går man til ulike buddhistiske meditasjonsretninger, oppdager den kritiske leser raskt at ”mindfulness” ikke utgjør noe enhetlig begrep, men snarere er en sekkebetegnelse som omfatter svært forskjellige instruksjoner til handling. Dermed foreligger det en mer enhetlig språkbruk enn praksis, noe som på den ene side kan gi en følelse av enhet og sammenheng, men hvor man i virkeligheten snakker om svært forskjellige saker. Dette er egnet til å dekke over forskjeller og uklarheter og kan dessuten skape forvirring. Med uklare definisjoner blir systematisk analyse vanskelig og forsøk på inngående avklaring komplisert.

En av dem som særlig har bidratt til å gjøre mindfulness meditation anerkjent, er Jon Kabat-Zinn. Opprinnelig har han Ph.D. i molekylær biologi. Han har skrevet bøker om mindfulness og blant annet drevet en stress-reduksjonsklinikk ved University of Massachusetts Medical School for pasienter med stressplager, angst, depresjon og kroppslig sykdom. På klinikken undervises det i kroppsyoga (Hatha-yoga) og mindfulness-meditation, noe som avspeiler hans bakgrunn. Han har i flere år drevet med Hatha-yoga og studerte meditasjon under en buddhistmester.

Kabat-Zinn definerer ”mindfulness” i sin bok Wherever you go, there you are som det å vende oppmerksomheten mot øyeblikket, observere og følge det som fra øyeblikk til øyeblikk foregår uten å ta stilling til det, altså uten å vurdere innholdet som positivt eller negativt. Slik oppmerksomhet, hevder han, bidrar til økt bevissthet, klarhet i sinnet og akseptering av det som ”er” - til enhver tid.

Mindfulness handler altså om et slags våkent nærvær. Så langt synes de fleste buddhistiske retninger å ha en sammenfallende språkbruk. Går man imidlertid dypere inn i hva dette innebærer, særlig om man tar utgangspunkt i meditasjonsinstruksjonene, i hva man skal foreta seg i meditasjon, kommer forskjellene tydelig frem.

Ledighet
I Acem-meditasjon er ”ledighet” det prinsipp man følger i meditasjons-utførelsen ved bruk av oppmerksomheten – i den indre handling som består av både metodelydgjentakelsen og registreringen av strømmen av tanker, inntrykk og kroppsfornemmelser. I ledighet gjentar man metodelyden på en inkluderende, uanstrengt måte som samtidig tillater strømmen av tanker, inntrykk og kroppsfornemmelser å passere fritt gjennom sinnet – uten å vurdere om det som kommer, er bra eller ikke. Poenget med ledighet er nettopp å bidra til økt frihet for sinnets naturalistiske element, nemlig strømmen av tanker. Slik gir meditasjonen økt mulighet til å bearbeide sinnets rester fra nåtid og fortid, dessuten åpner den for nye, ubrukte ressurser. Ledigheten tilfører ”strømmen av tanker” betydelig større frihet enn om man skulle forsøke å forholde seg til strømmen av tanker direkte, uten å gå via metodelydgjentakelsen.

Innledningsvis i boken omtaler Kabat-Zinn ”mindfulness” omtrent sammen-fallende med ledighetsbegrepet i Acem-meditasjon. Lenger ut i boken blir imidlertid hans innslag av styring og konsentrasjon tydeligere. Han omtaler konsentrasjon som en egenskap det er viktig å kultivere for bedre å samle oppmerksomheten om pusten. Han sidestiller dessuten konsentrasjon med “samadhi”, og ut fra indisk tankegang er dette en sammenblanding av uforenlige begreper. Samadhi er kjennetegnet ved en sterk absorpsjon som følge av tilstandens vesen; det er ikke et toppunkt for viljesstyrt konsentrasjon. Lytter man dessuten til en av hans CD’er, hvor han instruerer i meditasjon, blir innslagene av konsentrasjon enda mer tydelige. Når det gjelder konsentrasjon og ledighet, finner man altså ikke en konsistent fremstilling av ”mindfulness” om man sammenholder hva han sier om begrepet i ulike sammenhenger.

Inndeling av meditasjonsmetoder
Ut fra oppmerksomhetsforskning kan man inndele meditasjonsmetoder ut fra deres instruksjon og håndtering av tre ulike forhold:

 Bruk av oppmerksomheten
 Valg av meditasjonsobjekt
 Forhold til sinnets spontane aktiviteter

Vi skal nedenfor ta for oss hver enkelt av dem.

Oppmerksomhet – konsentrasjon eller ledighet
Anvendelse av oppmerksomhet under meditasjon vektlegges svært forskjellig. Meditasjonsutførelsen kan bestå av intens konsentrasjon om et objekt til utelukkelse av alt annet, eller den kan danne mellomstasjoner før man når det motsatte ytterpunkt, der oppmerksomheten ikke skal ha noe bestemt fokus. I Acem kalles det ledighet (på engelsk: free mental attitude). Det foreligger altså et viktig skille mellom konsentrasjons- og ledighetsteknikker; de er også omtalt som dirigerende vs. ikke-dirigerende teknikker (directive vs. non-directive), eller som konsentrative vs. ikke-konsentrative metoder.

Bevisstheten har naturlig et visst sentrum og dermed også en periferi. Jo mer konsentrert, stresset, truet eller skremt man er, desto sterkere er oppmerksomheten fokusert på det som er i sentrum; man mister mye, kanskje alt i periferien. Tunnelsyn kalles det ofte. Omvendt: Jo mer avslappet, rolig og uforstyrret man er, desto mer av bevissthetens periferi kan nå oppmerksomhet og bli del av sinnets reflekterende prosesser.

Konsentrasjon eller suggesjon
To forhold er utslagsgivende for hvor mye konsentrasjon som preger meditasjonsutførelsen. For det første, hva sier selve meditasjonsinstruksjonen at man skal gjøre. For det andre, hvor mye legger utøveren selv inn av tilsiktet eller utilsiktet konsentrasjon. Generelt kan man hevde at jo mer konsentrasjon, desto mer kontroll over bevissthetsinnholdet. Når konsentrasjonen til og med anvendes til å styre utøveren fra eller til et bestemt bevissthetsinnhold, har man neppe lenger med meditasjon å gjøre; utførelsen er gått over til selvsuggesjon eller selvhypnose. Med konsentrasjon er avstanden mellom meditasjon og suggesjon kort.

I det klassiske religionshistoriske verk om det indiske filosofiske systemet yoga, boken Yoga - immortality and freedom, refererer Mircea Eliade til en omfattende klassisk diskusjon i indisk filosofi om forskjellene mellom meditasjon og hypnose / suggesjon. I korthet er konklusjonen at i meditasjon tar man sikte på å øke dypere erkjennelse av virkeligheten. Det tilstrebes ved i minst mulig grad å blande inn selvets ønsker, tilbøyeligheter og behov. I hypnose derimot, sikter selvet mot å øke kontrollen over bevisstheten for å styre sinnet dit man ønsker eller har behov. Tilsvarende gjelder også om en annen person utfører hypnosen; målet er ikke erkjennelse, men en manipulasjon av virkeligheten.

Bruk av følelser?
En del typer meditativ praksis benytter seg av selvsuggesjon, ofte uten at det blir gitt en slik betegnelse. Lytter man f.eks. til instruksjonene (opptak) til den vietnamesiske buddhistmunk og poet, Thich Nhat Hanh, som har høy anerkjennelse i mange buddhistiske miljøer, finner man betydelige innslag av instruksjoner i hva man skal føle og oppleve ved f.eks. å se på en vakker blomst, et tre, et fjell eller annet. Dette handler om myk opplevelseskontroll eller suggesjon, stemningsarbeid med emosjoner som skal prege sinnet. Hans meditasjoner omfattes også av betegnelsen ”mindfulness”. Noen har omtalt slike som stemningsteknikker. Det er vist i faglig sammenheng at de gir små eller ubetydelige fysiologiske effekter i kroppen i retning av avspenning. Allikevel er utøverne ofte svært tilfredse med sin praksis; de føler det gir dem mye.

I sterk kontrast til de emosjonelle stemningene skapt av meditasjoner som angitt over, finnes en annen meditasjonspraksis som også går under betegnelsen ”mindfulness”. Utøveren skal sitte og observere pusten og samtidig telle sine åndedrett. Kortvarig utført kan øvelsen samle og roe sinnet, men som dypere meditasjonspraksis fortoner den seg lite meningsfylt. I den må man holde oppmerksomheten samlet, passe på at man ikke lar tankene vandre. Mange har stusset over at utøvere kan forventes å holde på med slik praksis over uker, måneder og år.

Periferi og ledighet
 I ledighet er skillet mellom sentrum og periferi i bevisstheten bygget ned. Ledighet gir den perifere bevissthet større tilgang til oppmerksomhet. Manifestasjoner av det ubevisste gjør seg tydeligere gjeldende i den perifere oppmerksomhet. Tilstreber man personlighetsutvikling med integrasjon av det bevisste og ubevisste, er det bare mulig gjennom ledighetsteknikker hvor økt selvinnsikt står sentralt.

Ledighetsteknikker og konsentrasjon-steknikker er derfor egnet til å oppnå svært ulike resultater. Med konsen-trasjonsteknikker står kontroll i sentrum. Da trenger utøveren klare mål for det som skal oppnås, enten i form av virkninger i hverdagen eller tilstander under meditasjon – eller begge.

Med ledighetsteknikker er man ikke målopptatt, men prosessopptatt. På erkjennelsens vei vet man ikke hva man må innom av godt og vondt. Man bygger ned kontrollen og legger seg inn i en strøm og flyter med, så får det komme, som komme vil. Mål- eller tilstandsopptatthet bremser eller blokkerer ledige meditasjonsprosesser. Med ledighetsteknikker fordres tillit til de indre prosessene, ikke til innholdet. Man må kunne godta både behag og ubehag – uten å bli mer opptatt av det ene enn det andre. Riktig utført ledighetsmeditasjon karakteriseres derfor ikke av bestemte opplevelser, tilstander eller resultater, men snarere av hvordan meditasjonen utføres. Fokus flyttes fra resultat til egenaktivitet, fra hva man passivt får, mottar eller opplever, til hva man selv direkte bidrar med.

Meditasjonsobjekt
Som meditasjonsobjekter kan man finne at nesten alt tenkelig har vært benyttet. Det kan være ytre objekter, laget av mennesker eller objekter hentet fra naturen. Det kan være objekter som har estetisk karakter eller de kan være nøytrale. Det kan være indre objekter, noe man forholder seg til i sinnet. Det kan være objekter som er tillagt symbolsk eller kulturell betydning, eller det kan være mer naturalistiske objekter som berører alle mennesker i noen grad, slikt som en panoramisk utsikt, rennende vann i en elv, vakre vekster etc. Som meditasjonsobjekt kan man benytte et språklig utsagn. Da retter man oppmerksomheten mot dets semantiske innhold, eventuelt også dets lydlige og rytmiske kvalitet, men meningen er overordnet. Eller man kan meditere på en lydkombinasjon uten språklig mening, hvor de musikalske og/eller rytmiske komponentene er sentrale.

Skal man angi noen dimensjoner som vil karakterisere sentrale forskjeller mellom ulike meditasjonsobjekter, vil man i et hvert fall ende opp med disse:

 indre vs. ytre objekter
 symbolske vs. ikke-symbolske objekter
 menneske- / kulturskapte vs. naturalistiske objekter

Sammen vil disse dimensjonene karakte-risere de fleste meditasjonsobjekter.

I hinduistisk tradisjon er det typiske meditasjonsobjekt ord hvor man i tillegg legger stor vekt på lyd og rytme. Vanligvis er ordene hentet fra klassiske indiske tekster. Meningsinnholdet kan være klart eller vanskelig tilgjengelig. I mange buddhistiske tradisjoner derimot er gjerne pusten og/eller kroppsfornemmelser vanlige meditasjonsobjekter. I blant hører man fra buddhistisk hold at deres meditasjon er objektløs, som motsetning til alle andre. Det er selvsagt ikke tilfelle: pusten er meditasjonsobjektet, men det er ikke-semantisk av vesen. Pusten er ikke en representasjon for noe. Den kan regnes som et naturalistisk meditasjonsobjekt.

Mantra eller metodelyd?
Tilsvarende gjelder for meditasjonsobjektet i Acem-meditasjon. Man anvender en metodelyd, ikke et mantra. Det er naturalistiske, ikke semantiske kvaliteter som gir virkning. Metodelyden har ikke, og skal ikke tillegges, mening eller symbolske kvaliteter. Får metodelyden det, vil den svekkes og engasjere andre deler av tanke- og følelseslivet. Brukeren er derfor oppfordret til ikke å anvende metodelyden til annet enn meditasjon. Den skal ikke sies høyt, ikke skrives ned eller forbindes med noe, heller ikke bringes ut i verden, hvor det vil oppstå flyktige eller faste assosiasjoner til situasjoner, hendelser og stemninger der den var involvert. Effekten er størst om den forblir et indre, non-assosiativt objekt – anvendt kun til meditasjon.

Er meditasjonsobjektet likegyldig eller spiller det noen rolle hva det er?

Det er flere grunner til å tro at meditasjonsobjektet innvirker på kva-liteten av meditasjonen. I en fMRI-undersøkelse utført på Acem-meditasjon fant man at metodelydene ga langt større utslag i hjernen enn en tilfeldig lyd-kombinasjon uten det de fleste vil regne som meditative kvaliteter.

De meditasjonsformer som benytter symbolske eller semantiske represen-tasjoner forutsetter derimot en aksept av visse grunnleggende kulturelle, filosofiske eller religiøse premisser. Det å meditere over ”Fader vår” (kristen), ”Gayatri mantra” (hindu) eller ”Om mani padme hum” (tibetansk buddhisme) forutsetter en viss grad av tilslutning til og fascinasjon av de underliggende tanke- og livsanskuelser om de skal ha virkning på utøveren. Slik kan vi skille mellom mer generiske, naturalistiske meditasjonsobjekter som har allmennmenneskelige virkninger på den ene siden, og de med kulturell og/eller symbolsk kulturspesifikk betydning på den andre. De siste gir opphav til mer emosjonelle stemninger og blir derfor ofte verdsatt mer av utøveren selv om de fysiologiske utslagene synes å være ubetydelige. Naturalistiske meditasjonsobjekter er mer usentimentale, men de gir sterkere fysiologiske utslag. Ut fra meditasjonsforskning har man kommet til den oppfatning at jo mer uttalte de fysiologiske forandringene er under meditasjon, desto dypere og sterkere er meditasjonen i sin virkning, også psykologisk og eksistensielt.

Til konsentrasjonsteknikker har man i mange tilfeller et semantisk eller symbolsk meditasjonsobjekt. Til ledighetsteknikker kan de også benyttes, men mest kraftfulle og dyptgående er meditasjonsformer med nøytrale, naturalistiske objektkvaliteter.

Sinnets spontane aktivitet
I sinnet foregår det til enhver tid en spontan tankeaktivitet. William James omtalte den som “the stream of consciousness”. I Acem-meditasjon refereres den til som spontanaktivitet eller strømmen av tanker. Den fremstår som en klar motsetning til egenaktiviteter som består av besluttede, viljesstyrte handlinger. Alle meditasjonsformer må ta standpunkt til hvordan utøveren skal stille seg til spontanaktivitetene. De vil tidvis bringe sinnet bort fra den instruerte meditasjonspraksis.

Summarisk kan vi sammenfatte hold-ningene til sinnets spontanaktiviter i to ulike, motsatte standpunkter: (1) ut fra det ene standpunktet ser man på spontanaktivitetene som en distraksjon, en forstyrrelse som man må være på vakt overfor, slik at den ikke fanger oppmerksomheten og tar en bort fra meditasjonsutførelsen, - eller (2) den kan betraktes som en ressurs, som en nøkkel til å utvide kontakten med det ubevisste, dessuten oppnå dypere avspenning, overskudd og personlighetsutvikling og derfor som en integrert del av ens meditasjonspraksis.

Det første standpunktet er uløselig knyttet til konsentrasjonsteknikker; på intense eller forsiktige måter prøver man å styre unna det å bli fanget av strømmen av tanker. Konsentrasjon blir da midlet til å begrense sinnets vandring. I det andre standpunktet anses det å bli fanget av strømmen av tanker som en del av riktig meditasjon. Jo mer avspent og fordypet man er i ledighet, desto lettere vil også de dypere aspekter av spontanaktivitetene komme til bevissthet og lade ut sitt uforløste innhold. I dette ligger et syn på spontanaktivitetene som innebærer at de er avledet fra underliggende sider av bevisstheten, som ellers er vanskelig tilgjengelige. De manifesterer seg primært i de perifere deler av bevisstheten.

Selv og perspektivskifte
Ut fra moderne selvpsykologi har hver person flere selv. Det vil si, vi har ulike forankringspunkter for vår identitet. Vi skifter mellom disse selvene avhengig av indre behov og ytre krav. Vi er i ett selv når vi har suksess, fremgang og høster anerkjennelse, og i et annet selv når vi opplever nederlag, kjenner oss avvist eller oversett.

Når man under meditasjon observerer eller registrerer det som foregår i sinnet, har man gjerne utgangspunkt i ett av våre habituelle selv, altså i et ”sted” i oss som vi vanemessig opplever ut fra. Hvert selv har dessuten sitt særegne perspektiv på verden og seg selv. Den som vil oppnå personlighetsutvikling må under meditasjon kunne skifte lett og ofte mellom hvilke selv man står i. Det å erfare seg selv ut fra ulike indre ståsteder og nivåer er en forutsetning for refleksjon og for en reflektert frihet. Lignende synspunkter har vært forfektet av buddhister gjennom mer enn to årtusener.

Hvis observasjon i ”mindfulness” har en viss intensitet eller konsentrasjon, kan intensiteten fiksere selvet og vanskeliggjøre skifter i posisjon. Dermed begrenses forutsetningene for dissonans og for reflekterende erkjennelse av inkonsistens, noe som er nødvendig for dypere personlighetsutvikling. Oppmerksom-heten avgjør hvilke prosesser som kan settes i gang, deres omfang og dyp. Med ledighet har sinnet størst frihet til å skifte selv og perspektiv. Med konsentrasjon er denne friheten begrenset.

Viktige nyanser
Når man allment har konkludert med at meditasjon eller mindfulness er bra for helse og sinn, skal man legge merke til at det nesten aldri er oppgitt i rapportene hva slags bruk av oppmerksomheten som ble benyttet av utøverne. En allmenn konklusjon om verdien av meditasjon er derfor lite nyansert. Dette gjelder for meditasjonsforskning generelt. For nøyere å kunne vurdere hva som er bra og mindre bra, må man kjenne instruksjonskvalitetene eller utførelsesdimensjonene for de teknikker som undersøkes.

Man er etter hvert kommet dit at man kan skille mellom meditasjonsformer, mellom de som forutsetter aksept for en kulturell kontekst, de som spiller på følelser, de som er preget av suggesjon og de som har en mer nøktern, kognitiv tilnærming. Det er etter hvert gode holdepunkter for å påstå at stemningsmeditasjoner gir lite utslag i retning av avspenning. Derimot har de metoder som viser tydelige fysiologiske utslag, også størst helsemessig og psykologisk effekt. Med det svært så sammensatte mindfulness-begrep som finnes, er det grunn til å etterspørre hvilke varianter av begrepet som gir de beste utslag.

Sammenfatning og drøftelse
”Mindfulness” er ikke et enhetlig begrep som gir opphav til sammenfallende meditasjonsinstruksjoner. Betegnelsen ”mindfulness” forbindes lett med noe som innebærer skjerpet oppmerksomhet, et ”pass på”. På engelsk kan man si ”mind the tree”, ”mind the gap” (over-satt: ”se opp for treet”, ”vær obs på det åpne rommet (f.eks. mellom tog og plattform)”). ”Mindfulness” rommer alt fra en ledig oppmerksomhet til noe mer aktivt, årvåkent og konsentrert, hvor man må passe på, vokte, forhindre. I det siste ligger innslag av målstyring, som er uforenlig med ledighetsbegrepet. Så lenge ”mindfulness” omfatter rolig, ikke-dømmende, stille observasjon eller registrering av hva som foregår, er det i de fleste tilfeller sammenfallende med ledighetsbegrepet. Straks man beveger seg over i en vokter- eller styrefunksjon, har man forlatt ledigheten og gått over i dirigering, konsentrasjon, kanskje til og med i suggesjon. Ved slike overganger skifter meditasjonen kvalitet og resultat. Konsentrasjon gir kanskje utøveren noe som er lettere å holde fast ved og forstå, men som samtidig er mindre produktivt. Ledighetsbegrepet er mer subtilt, nyansert og er derfor mer komplisert å gripe i sin helhet.

Er ”mindfulness” og ledighet ulike eller sammenfallende begreper?

Som vi har sett, er mindfulness et langt mer omfangsrikt begrep enn ledighet. På den annen side faller også ledighet inn under mindfulnessbegrepet. Allikevel kan ikke de to uten videre sidestilles eller holdes direkte opp mot hverandre. Ledighet overlapper med ”mindfulness” og kan plasseres innenfor rammen av dette, men opptar en langt mer avgrenset plass i de deler av begrepets mange varianter som ikke innbefatter konsentrasjon. Av slike grunner synes det fortsatt hensiktsmessig å beholde ledighet som et eget begrep med egen betegnelse.

Are Holen

| More

Product

Dyade 2010/04: Mindfulness og meditasjon

Dyade 2010/04: Mindfulness og meditasjon

 

Related articles