Acem Meditation International

Mens vi venter – eksistensiell tomhet og meditasjon

Mens vi venter på Godot er av de stykker i verdenslitteraturen som bygger på ett eneste bilde. Forfatteren, Samuel Beckett, bygget opp sitt drama rundt en uhyre enkel scene og handling . Man behøver knapt ha sett Mens vi venter på Godot for å forstå det sentrale poenget. "Mens vi venter på Godot", er blitt et uttrykk som brukes av langt flere enn dem som har bivånt skuespillet. Formuleringen er en måte å karakterisere ørkesløse handlinger og adspredelser; jakten etter å fylle eksistensiell tomhet med innhold. I en pregnant form har Beckett vist på scenen hva det betyr å bli stående fast, mens man forspiller å fylle sitt liv med innhold.

Innholdet i stykket fortjener knapt betegnelsen handling. Forestillingens kjennemerke er heller at nærmest intet skjer. To landstrykere holder det gjennom to akter gående med småkjekling og banale ting som å få av seg skoene. Beckett hadde stor sans for varieté og revylignede teater; hans to tramps ligner tidsvis klassiske klovnepar à la Helan og Halvan. De to hovedpersonene befinner seg på en landevei der all staffasje er ett tre; de møter en gang en brutal herre og hans tjener som leies i et tau.

Stykket er ideelt tilpasset turnéer. Man kunne få med seg kulissene i en kuffert.

Ubestemt og retningsløst

Henrik Ibsen var opptatt av at den form et hvert menneske kunne fylle. Hos Beckett er det hele retningsløst. Landstrykerne venter, men de er ikke klar over hva de venter på. Denne ubestemtheten innebærer ingen fordomsfri åpenhet, en villighet til å gripe nuet og øyeblikket. Tvertimot, i landstrykernes formålsløse venting ligger en forsømmelse av å bruke de muligheter et hvert øyeblikk åpner for.

Etter å ha slitt med skoene, ønsker en av de to landstrykerne å gå videre:

-Kom, så går vi.

-Det kan vi nok ikke.

-Hvorfor det?

-Vi må vente på Godot. -Å ja, det er sant. (Pause) Er du sikker på at det var her?

Avtalen med Godot er uklar og bidrar til en uviss stemning gjennom hele stykket:

-Han skulle ha vært her nå.

-Han har ikke sagt helt sikkert at han kommer.

-Hvis han nå slett ikke kommer?

-Så får vi komme igjen imorgen.

-Og dagen etterpå der igjen.

-Kan være.

-Og slik vil vi holde på.

Og slik fortsetter stykket. På slutten av første akt kommer en ung gutt:

-Jeg skal hilse fra Godot og si at han kommer ikke i kveld, men sikkert i morgen.

Dette budskapet er nok til å overbevise landstrykerne om at ventingen er verdt å fortsette. At gutten er ung, kunne representere nytt liv og håp. Men de halvgamle landstrykerne bruker heller ikke dette til noe annet enn som nok en unnskyldning for å vente:

-Du hørte hva gutten sa.

-Nei.

-Han sa at Godot skulle komme i morgen. (Pause) Tenk på det, du.

-Da er det vel bare å sitte her og vente.

Nothing happens – twice

At handlingen ikke beveger seg noen vei, understrekes ved at annen akt mot slutten har nærmest samme scenen. En ung gutt kommer. En del av den uklare stemningen i stykket reflekteres i at gutten benekter å være den samme som han som var der kvelden før (på slutten av første akt), selv om landstrykerne først tror det. De samme vage løfter om Godots komme gjentas:

-Du kommer med beskjed fra herr Godot?

-Ja.

-Han kommer ikke i kveld?

-Nei.

-Men så kommer han i morgen?

-Helt sikkert?

-Ja, herre.

Landstrykerne fanges igjen inn i sin venting:

- Å jo, vi må komme oss vekk.

-Det kan vi nok ikke.

-Hvorfor det?

-Vi må tilbake i morgen.

-Hva skal vi her da?

-Vente på Godot.

-Å ja, det er sant.

Mens vi venter på Godot er i anglo-amerikansk litteratur omtalt som det teaterstykket where nothing happens – twice. Akkurat som tilskuerne til en James Bond-film vet at Agent 007 kommer til å overleve, aner tilhørerne til Becketts stykket at Godot ikke kommer.

At Godot er en illusjon, kan kan enhver tilskuer enkelt finne ut før forestillingen begynner ved å se på rollelisten i programmet. Godot er ikke blant rollene. Ingen spiller ham fordi han aldri kommer. Han er bare en forventning og ingen realitet. Det landstrykerne bygger sin tilværelse opp rundt, vil ikke inntreffe.

Illusjonens lettelse

Det frustrerer de to tramps at Godot ikke kommer. Men tilhørerne aner at de hadde hatt det enda verre uten Godot å vente på. Den uklare avtalen med Godot gir litt innhold til en ellers nokså fjantete og egentlig dypt foruroligende tilværelse.

-Spørsmålet er: Hva skal vi gjøre her? For et hell at vi vet det! Ja, midt i denne veldige forvirringen er en ting tindrende klar: Vi skal vente på Godot.

-Det er sant og visst.

Tilhørerne kan altså tidlig ane fasiten om at livet til landstrykerne dreier seg om å vente på en illusjon. Likevel dras man lett inn i stykkets merkelige tomme stemning der de to hovedpersoner stadig finner på noe å gjøre mens de venter – på den som ikke kommer.

Egentlig er det lett å kjenne seg igjen. Scenen viser en liten, bortkommen del av verden. Denne biten av landevei er alle steder og ingen steder. Tar man inn over seg universets uendelighet, kan mennesker lett kjenne seg liten og bortkommen. Hvor er vår verden egentlig i forhold til alt som finnes? Hva er egentlig meningsfullt å gjøre når tidsperspektivet og mulighetene er uendelig? I stedet for å gruble over slike spørsmål som dypere sett er uten klare og bestandige svar, kan det være greit å finne på et eller annet.

Drosjekø i pausen

Ikke alle tilskuerne fanges av stykkets drama, eller mangel på sådann. I en alder av 42 år skrev Beckett Mens vi venter på Godot ved årsskiftet 1948–1949 på mindre enn fire måneder. Visstnok skal det gjelde flere av verdenslitteraturens beste skuespill at de er unnfanget på forbausende kort tid.

Beckett er en av dem blant verdenslitteraturens store navn som kan bidra med trøst til refuserte forfattere. Mens vi venter på Godot inngikk i flere tidlige verker fra Beckett som gjentatte ganger ble avvist utgitt eller oppført. I løpet av kort tid ble skuespillet refusert fire ganger av forskjellige teatre i Paris.

Etter fire år ble Mens vi venter på Godot endelig uroppført – på en relativt beskjeden pariser-scene. I ledende teatersirkler ble det en sjelden og umiddelbar suksess. Beckett ble av en av Frankrikes ledende teaterkritikere nærmest genierklært. Forestillingen ble utropt til et mesterverk. Den bidro vesentlig til at Beckett fikk Nobelprisen i 1969; en belønning han i sin medieunnvikende stil unnlot å møte frem personlig for å motta.

Mange kom og så stykket. Og mange gikk. Enkelte ganger skal en sal som åpnet fullstappet, nærmest ha vært tom ved stykkets slutt. Særlig skal det ha frustrert mange at annen akt begynner med den samme tomme scenen bortsett fra det enslige treet. Da stykket senere ble satt opp i New York, skal det etter første akt ha dannet seg en kø av ventende drosjer. Byens drosjesjåfører hadde lært seg at atskillige tilhørere etter første akt ganske enkelt hadde fått nok av Becketts tomhet.

Samuel Beckett var selv en intenst privat person. Han valgte seg kvinner som var "lettpratet" og glade i å konversere. Til utenverdenen hadde han selv lite å meddele ut over sin poesi og dramatikk. Hans stykker er gjennomgående dypt eksistensielle, men Beckett selv gikk sjelden eller aldri inn i filosofiske eller metafysiske spekulasjoner rundt dem. Slikt kunne han avvise spydig hvis han ble spurt direkte.

Etterkrigstidens Paris sydet av eksistensialisme. Becketts tomhet og klart profilerte uro over tilværelsen kunne lett inngå i et eksistensialistisk perspektiv. Men Beckett avviste blankt at han var inspirert eller følte tilhørighet til eksistensialistene. Han uttalte at han knapt hadde lest dem, og at den filosof han interesserte seg for, var René Descartes. En skuespiller som ville ha forklaringer på hva stykket egentlig betød, opplevet Becketts respons som særlig ubehagelig. En person i et selskap uttalte at det var befriende med landstrykerne i Mens vi venter på Godot, for ingen av dem kunne i hvert fall ha tatt en doktorgrad. Becketts nesten uforskammede svar lød: Hva vet du om det?

Ingen entydige svar

At Beckett selv avviste å gå inn i enhver tolkning, kan være en lettelse for den som skal omtale Mens vi venter på Godot. Et stort drama lever for så vidt sitt eget liv uavhengig av hva forfatteren skulle mene om det. Likevel er det aldri helt greit hvis det viser seg en kommentator opplever stykket ganske annerledes enn forfatteren. Men Beckett, som døde i 1989, 83 år gammel, har etterlatt seg uvanlig lite til å binde opp tolkningene av hans drama.

Mens vi venter på Godot så mye tvetydighet i seg at det aldri kan bli tale om en endelig forståelse. Men man kan nok legge så mye inn i Becketts stykke at han har villet skape et bilde av en situasjon uten en ferdig konklusjon. Det er ingen klare svar.

Klovnenes frustrasjon kan til dels skyldes den overtydeligheten de forsøkte å legge inn en egentlig nokså åpen situasjon. Tilsvarende kan gjelde i andre sammenhenger der man forsøker å holde livet fast i en overdreven entydighet. I en viss forstand er bevissthetsstrømmen lik universet. Den er på en måte uendelig i alt den kan romme, og umulig å gripe over fullt ut. Forsøker man å fange den, prøver man å legge en entydighet inn i den, kan man sterkt begrense sin egen opplevelse.

En utøver av Acem-meditasjon kan kjenne seg igjen. I meditasjon skal man hjelpe frem sin egen spontanitet og den evne til bearbeidelse og nye perspektiver som bevisstheten rommer. Man gjentar ledig en lyd mens tanker, stemninger og følelser får spille seg ut spontant. Den mediterende skal ikke prøve å forstå fullt ut alt meditasjonen berører. Bevisstheten rommer alltid mer enn man verbalt klarer å holde fast. Det gjelder ikke minst når den gis økte frihetsbetingelser som i meditasjon,

Man kan forstå bevisstheten og meditasjon bedre, men ikke avsluttet. Jo mer man prøver seg med mekaniske løsninger på hvordan meditasjon skal oppleves, desto mer frustrert blir man.

Minimalisme og meditasjon

Beckett er gitt en rekke merkelapper: absurdist, den siste modernist, eksistensialist. En klassifisering som han bærer med rette, er minimalist. Scenebildet er renset. I et annet kjent stykke, Lykkelige dager, lar han en dame sitte begravet i en sandhaug, først til livet, så til halsen. Dette nesten overtydelige bildet på eksistensiell fastlåsthet ledsages av damens stadige utsagn om at alt står bra til. I Mens vi venter på Godot viser Beckett hvordan mennesket flykter inn i overfladiske adspredelser for å slippe unna en tomhet. Men Beckett vil ikke at tilhørerne skal distraheres i sitt møte med disse adspredelsene på scenen. Tomheten holdes opp i all sin nakenhet. Fordi bildet på scenen blir så rent, borer det seg også inn i tilhørernes sinn.

Acem-meditasjon, som en del andre fordypende aktiviteter, forutsetter også en slik minimalisme eller reduksjon av irrelevante stimuli. Den som ser Beckett, kan bli urolig. Man skal ikke bare oppleve tomhet på avstand, man tvinges inn i den som en medopplever. Ved å kjenne på kroppen den grunnhet som preger landstrykerne, kan man tenke annerledes om den. Men det er ikke gratis å være tilskuer og bli satt i en situasjon der tomheten kan oppleves, og dermed bli gjenstand for ny refleksjon. Derfor forsvant da også en del av publikum; man var ikke forberedt på en forestilling som også kostet. Man ville kanskje helst bare se på tomhet der borte på scenen, ikke oppleve innenfra den rastløshet som lett fanger det moderne menneske.

Man kan se en viss parallell i den fjerning av ytre stimuli som skjer i meditasjon. Den uro eller utilfredshet man bærer i seg, kan ikke henges på noe der ute. Det er ved å kjenne på den man er, hvordan man roter det til for seg selv, at man kan tvinges til å finne nye handlingsmønstre. Meditasjon lar en være alene med det man har i seg. Den tillater ikke flukten. Dermed kan man komme i en annen relasjon til sider ved seg selv man ellers holder på avstand.

Å oppheve splittelsene i seg selv, å erfare tomheten i stedet for å handle ut fra den, kan gi forandring. Men hverken i meditasjon eller mens man ser på Mens vi venter på Godot, er opplevelsen av rastløs tomhet i seg selv gledesfylt.

Den vei alle vandrer

Ved å rense Mens vi venter på Godot for ytre staffasje, har Beckett også bidratt til å gjøre det tid- og stedløst. Landeveien der handlingen finner sted, er ingen steder og alle steder. Det er en vei alle mennesker går. Landstrykerne har et navn i programmet, og andre navn slik de omtaler hverandre. De er ingen – og mange samtidig.

I en viss forstand er landstrykerne et klassisk ektepar som i all sin kjekling avspeiler et tilvant behov for hverandre. Enkelte har ment å se homoseksualitet i relasjonen. Andre har, og trolig med rette, fremholdt at dette ville gjøre forholdet alt for spesifikt. Beckett har etterstrebet noe mer tidløst. På samme måte kan man nok trygt avfeie den marxistiske analyse som ser klassekampen portrettert gjennom Becketts stykke. Det er å crashlande et tidløst eksistensielt dilemma.

Den som mediterer, vandrer også på en vei som er lite kulturspesifikk. I sin tid ble i Norge Acem-meditasjon anklaget for å være indisk eller panteistisk. Det synes like opplyst som å legge mye homoseksualitet eller klassekamp inn i Becketts stykke. Enkelte sider ved mennesket er ganske enkelt almenneskelige. Det er ikke bare i vår tid mennesker har ventet på Godot. Det har mennesket alltid gjort. Tilsvarende har større eller mindre grupper mennesker gjennom introspektive aktiviteter som meditasjon til de fleste tider søkt å få tak i mer av seg selv. Man møter seg selv, men setter seg også i en situasjon som er nokså uavhengig av vanlig tid og rom.

Den spesifikke reaksjonen kan derimot være mer kulturspesifikk. At livet lett brukes til venting, er en almen tendens ved den menneskelige psykologi. Hvordan man venter, hva man gjør for å komme vekk fra rastløsheten, er gjerne mer tidsbestemt. Mange tilskuere til Becketts stykke gikk i pausen. Det gjør også mange moderne mennesker når ekteskapet vekker for mye motstand og uro.

As you dislike it

Enkelte mener at fenomenet mennesket skiller seg fra alle andre kjente levende vesener ved at det tenker om seg selv. Mennesket har ikke bare en bevissthet, men en selv-bevissthet. Det diskuteres om enkelte aper kan ha en viss selv-bevissthet, men det synes nokså utvilsomt at denne ikke er nær menneskets.

Selv-bevisstheten gir mulighet for å tenke over seg selv. Man kan spørre om det Beckett skildrer i Mens vi venter på Godot, er den hvileløshet som kan bli resultatet hvis mennesket ikke tilfredsstiller sitt behov for å reflektere over sitt liv i en større sammenheng. Ved å la refleksjonen ligge, tar man ikke opp en utfordring til å være genuint menneskelig. En sentral mulighet ved den menneskelige tilværelse realiseres ikke. Som i Mens vi venter på Godot, ligger spørsmålet på tungen: Hva venter man egentlig på når man stadig utsetter å ta livets dypere muligheter på alvor?

Beckett lar egentlig tilskueren allerede i åpningen forstå at klovnene i sine usammenhengende dialoger baler med, eller skal avspeile, dypt alvorlige spørsmål:

-Den ene røveren ble frelst. (Pause) Det vil jeg kalle en hederlig prosent. ...

-Hva er det?

-Enn om vi angret?

-På hva?

-På at vi er født?

I eksistensiell forstand handler stykket om en fortapelse, men ikke etter en korsfestelse på Golgata slik de to røverne Beckett viser til. Det dreier seg om dypt uforløste måter å leve på.

Mens vi venter på Godot ble en gang oppført i et fengsel i USA. Ledelsen syntes på en måte at stykket passet bra for fangene: Lite vold, ingen sex og ingenting som kunne friste til et liv utenfor murene. Men de lurte på om de innsatte ville forstå stykket. Fangene skjønte alt; følelsen av tom meningsløshet og innestengthet var deres hverdag. Landstrykerne var fanget av sine meningsløse handlinger. Det var også de innsatte.

Andre har sammenlignet følelsen Becketts stykke gir dem med det utilfredsstillende ved ikke å få sove. De løsningene man prøver, gir ikke det man vil ha. Men man vet ikke hva man skal gjøre i stedet. En litteraturkritiker har sagt at Becketts drama kunne ses som en antitese til et annet av verdensliteraturens store verker: As you dislike it.

Press til forandring

En eksistensiell utilfredshet kan gjenkjennes av dem som går lenger inn i meditasjon. I lange meditasjoner aktualiseres ens dypere livsløsninger. Poenget i meditasjon er å møte bevissthetsstrømmen så uanstrengt som mulig. Men aggresjon eller unnvikenhet, engstelse eller utflytenhet, hva det nå enn er som i hverdagen hindrer oss i å være til stede, gjør meditasjonen utilfredsstillende. I perioder kan denne følelsen av utilfredshet, at tiden faller lang, at man ikke kommer noen vei, bli markert. Finner man så frem til andre måter å meditere på, kan denne denne følelsen sllippe taket. Løsningene man prøver ut i meditasjon, vil på en eller annen måte, undertiden uten at man forstår sammenhengen, kunne hjelpe en til bedre væremåter i hverdagen. For å tvinges til å lete etter dem, må man først ha følelsen av å stå stille. Den som benekter eller fortrenger og leker at man er fullt ut tilfreds (jf Lykkelige dager), søker ikke. Være glad-leken kan psykologisk på et nivå oppleves greit, men man sitter fast selv om tiden kan gå raskere. Eller med ordene til vagabondene i Mens vi venter på Godot:

-Jeg drømte at jeg var glad.

-Så fikk du tiden til å gå.

Skal man holde ut en forestilling som Mens vi venter på Godot, må man være på jakt etter mer enn underholdning. Det er et teaterstykke for den som vil refleksjon. Tilsvarende gjelder meditasjon. Særlig lange meditasjoner er ikke alltid behagelige selv om det kan kjennes dypt tilfredsstillende etterpå. Fordypet meditasjon representerer den type livserfaringer som er nørende i en sentral eksistensiell forstand, om enn ikke alltid morsom etter populærkulturens kriterier. Rastløsheten i meditasjon uttrykker at det mellom en selv og ens potensiale er et uforløst sprik. Det er noe man ikke gjør riktig. Dette stimulerer en til å korrigere meditasjonen inntil man igjen finner frem til en tilfredsstillende utførelse.

Godot – frelser eller horekunde?

Mange har spekulert over hvem Godot egentlig er. Trolig har spørsmålet intet svar. Tittelen kan være bevisst tvetydig på samme måte som gangen i stykket er ubestemt. Den som vil ha et klart svar på hva Godot betyr, har kanskje gitt seg hen i den venting på Godot som Beckett skildrer.

Beckett vokste opp i en protestantisk irsk familie der Bibelen var hjemmets mest sentrale bok. Han kjente Bibelen meget godt og forsto selvfølgelig at Godot språklig lett kan henspill på Gud på flere språk.

Beckett var noe interessert i sykling. I en del av stykkets flertydighet ligger at Godot er språklig sett svært nær en kjent fransk sykkelrytter (Godeau) på Becketts tid. Selv skal Beckett til en venn en gang ha svart at uttrykket kommer fra fransk slang for støvel (godillot). Men ingen bør trolig ta Becketts uttalelser om hvordan hans stykker skal tolkes for absolutt. Til en annen bekjent skal han ha svart på spørsmålet om hvem Godot er ved å fortelle en historie. Beckett sto en gang og ventet nær et sted der prostituterte i Paris søker etter kunder. En av jentene forsøkte å få ham på kroken, men lyktes ikke. Da utbrøt hun: Hvem er det du venter på da – Godot?

Avtalen gjelder en selv

Beckett antyder gjennom sine åpningsreplikker om de korsfestede røvere på Golgata, at det dreier seg om å vente på en eller annen form for frelser eller frelse. En av de ganger landstrykerne tror at Godot har kommet, utbryter den ene:

-Det må være Godot. Endelig! ... Vi er berget. Kom, så går vi og møter ham.

Mennesket venter og håper på frelser og frelse, på mening og forløsning. I romanen Prosessen og i den korte novellen Loven kan Frans Kafka på sin måte ha skrevet om det samme tema: Menneskets behov for å bli prøvet, sammen med følelsen av å være utsatt for en uforståelig venting inntil det skjer. I Loven kommer hovedpersonen til en dør. Han undrer seg overfor dørvokteren hvorfor ingen andre kommer dit. Svaret er : "Dette er din dør." I Mens vi venter på Godot kommer klovnene aldri dit en gang. De får aldri se sin egen dør. De opplever aldri sin skjebne som sin. Utfallet er hele tiden opp til en annen, til Godot. Alt de selv kan gjøre, er å vente.

Uansett hva Beckett måtte ha ment, skildrer hans stykke den uforløsthet som blir konsekvensen av eksistensiell passivitet. Den som venter på andre, komme ingen steder hen. Man forstår ikke at man venter på seg selv. Ethvert menneske har en form for avtale. Men den er ikke med andre; den er med en selv.

Inntil man skjønner det, blir det som med Becketts landstrykere. En av dem utbryter en gang: Jeg har aldri rørt meg av flekken. Og begge akter slutter fullstendig identisk:

-Vel, så gikk vi.

-Ja, nå går vi.

(De rører seg ikke av flekken.)

Trening i tilstedeværelse

I en viss forstand kan man kanskje si at meditasjon begynner der Mens vi venter på Godos slutter. Til forskjell fra Becketts landstrykere bruker man ikke veien til å vente. I meditasjon forsøker man å gå den. Å meditere er på et vis å gå til sin egen dør. Å meditere spiller på almenmenneskelige strenger. Men den bevissthetsstrøm, den motstand og uro man møter i meditasjon er sin egen. Det er ens individuelle sperre mot det å slippe seg mer inn i bevisstheten.

I Mens vi venter på Godot er individene fravendt. Det kan minne om moderne medier: Litt av ditt, litt av datt. Det viktigste er ikke at det dreier seg om alvor eller noe som gir mening. Tiden skal gå, tiden skal fylles – uten at det smerter. I en viss forstand er Becketts stykke et av de meste mediekritiske verker vår tid har sett. Den underliggende rastløsheten, de halvdumme replikkene og tomme vittighetene karikerer moderne talkshows. Stykket foregriper i sin stemning de endeløse fjernsynsprogrammer som ikke har noe annet dypere formål enn å hjelpe en gjennom ventetiden.

Meditasjon representerer en annen innfallsvinkel til den samme problemstilling. Beckett hadde ingen slik metode, og ville kanskje heller ikke hatt noen interesse av den. Hans geni var å tydeliggjøre den tomhet som kan bli resultatet hvis man ikke skal noe sted med sitt liv. Meditasjon gjør passivitet problematisk og trener i tilstedeværelse. Man venter ikke, men forsøker å kjenne på hvor man er og hva man vil. Dermed kan spriket mellom indre prosesser og ytre handling bli mindre. Man kan få hjelp til å overskride splitten og tomheten i egen bevissthet.

Å kunne lytte til seg selv

Hovedpersonene i Mens vi venter på Godot klarer knapt å snakke med hverandre. Flere ganger gjentas replikker som:

-Jeg plager deg vel ikke.

-Jeg hører ikke etter.-—

-Hva sier du til det?

-Jeg hørte ikke etter.

Det personene sier, er til dels usammenhengende. Hverken en selv eller andre, lytter egentlig til det som uttrykkes.

Hvor langt Beckett selv trodde på dialog, er umulig å si, og vel egentlig ikke vesentlig. De viktige teaterstykker bør tilskueren ikke bruke til å møte forfatteren, men seg selv. Å skrive må vel likevel romme en tro på ordet og samtalen.

I Becketts litteratur kan man ane en pessimisme og i hans psykologi en depressivitet. Han drakk atskillig. Hans mor må utvilsomt ha vært vanskelig og preget av en viss manisk-melankosk adferd. Selv insisterte han på å huske hvordan det var å være i mors liv. Det var en vond erfaring. I stedet for bare å ta denne pussige insistering som en merkverdighet, kan man forstå den som et uttrykk for en viss depressiv holdning til tilværelsen.

Men vi behøver ikke spekulere over Beckett . Mens vi venter på Godot kan forstås som en beskrivelse av samtidens postmodernistiske holdning til tilværelsen. Alt er meningsløst; all struktur er tilfeldig. Mennesket befinner seg i en tilværelse der ethvert forsøk på objektiv sammenheng er en illusjon.

Stykket kan også trekkes inn i en mer meditativ sammenheng. Det viser hvor viktig det er å ta livets dypere utfordringer på alvor. Å meditere er ikke å vente. Det kan kjennes som å stå stille når man åpner seg for sine eksistensielle stemninger. Men det er å være i, eller i hvert fall, å nærme seg bevegelsen. Den meditative stemning treffer derfor en lysere streng enn den Beckett spiller på. Men først må man la være å vente. Om det har Mens vi venter på Godot mer å si enn de fleste orker å høre.

Keywords: litteratur | meditasjon
| More