Acem Meditation International

Når kommer oppgjøret med Mao?

Mao Zedong sto i spissen for grusom terror helt fra 1920-tallet til sin død i 1976. Hans regime drepte flere enn Hitlers. Likevel er bildet av "den store rormann" den dag i dag omgitt av en romantisk aura for mange både i Kina og Vesten. Et tegn på at vi ennå ikke har åpnet øynene for hvem han var?

I 1984 kjøpte jeg en bukse i en av de travle handlegatene i Taipei på Taiwan. Da jeg fikk se posen de pakket buksen i, gikk det et støkk gjennom meg. Under et amerikansk, taiwansk og bakvendt britisk flagg var posen illustrert med et stort bilde av en Adolf Hitler-etterligning. Hadde jeg handlet i en nynazistisk butikk?

Det hadde jeg ikke. Men det er langt fra Taiwan til Europa. Taiwanesere vet også at Hitler var en fæling, men det er andre onde menn som har hatt langt større direkte innflytelse på lokalbefolkningen. Bildet av Hitler passet godt inn i en tid der man for reklameeffektens skyld søkte det lett sjokkerende.

I 1995 arrangerte Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden en gedigen kunstutstilling fra Kina: "5000 år med kinesisk kunst". Av en eller annen grunn var det ingen som bemerket det bisarre i at plakaten for utstillingen var prydet med et stort portrett av Mao. Det opplevdes ikke engang lett sjokkerende.

I dette tilfellet har det ikke bare med geografisk avstand å gjøre. Mao-portretter pryder fremdeles mang enn vegg i Kina og brukes som amuletter av overtroiske kinesere på jakt etter guddommelig beskyttelse. Mao-portretter er også en del av en kunstnerisk mote. I Kinaklubben i Hongkong, skriver Jonathan Mirsky i The New York Review (5. februar 1998), samles motebevisste mennesker til lunsj under bilder av Mao etter en drink i Den lange marsjens bar. De fleste av dem er selv flyktninger eller barn av flyktninger fra Mao-tidens Kina. Etter lunsj kan de besøke noen av galleriene i nærheten, hvor moderne og postmoderne varianter av Maos ansikt selges til rike kunstelskere.

Kanskje det eneste stedet i verden hvor et Mao-portrett kunne virke lett sjokkerende, er på Taiwan. Mange taiwanesere er som følge av anti-kommunistisk propaganda vokst opp med mareritt om "de kommunistiske banditter", anført av den verste av dem alle, "banditten Mao". I resten av verden har bildet av Mao snarere en slags romantisk glans. Det betyr ikke at man benekter fakta omkring Maos veldokumenterte grusomheter, bare at det er andre minner og assosiasjoner som settes i sving ved synet av et Mao-portrett.

Henie-Onstad-senteret ville neppe brukt bildet av Hitler som illustrasjon på en plakat for en utstilling av tysk kunst gjennom tidene. Flyktninger fra Hitler-Tyskland ville neppe satt pris på å innta sin lunsj under bilder av Hitler etter en drink i Auschwitz-baren. Og Hitler-portretter er ingen utpreget salgsartikkel i våre kunstgallerier.

Bøker som Jung Changs Ville svaner – tre døtre av Kina (Gyldendal 1993) og Zhisui Lis Formann Mao – livlegens beretning (Cappelen 1996) har forlengst gjort det almene publikum kjent med mange av Maos og Mao-tidens eksesser. Vi mangler ikke kunnskap. Likevel føler vi oss altså ikke støtt over en plakat som lar et Mao-portrett (og et Mao-sitat, se under) stå som representant for årtuseners kinesiske kunsttradisjon, en tradisjon som Maos kulturrevolusjon gjorde ganske mye for å fjerne fra jordens overflate.

Hva er bakgrunnen for den romantiske glans som fremdeles omgir Maos skikkelse?

Mao og Hitler

Før vi begir oss inn på et svar, la oss gi eksempler på hva vi snakker om når vi refererer til "Mao-tidens eksesser" og "Maos veldokumenterte grusomheter".

Når Hitler og Mao nevnes i samme åndedrag, blir mange alvorlig opprørt og fremholder at de to ikke kan sidestilles. Hitlers systematiske og industrialiserte forsøk på utryddelse av en menneskerase har såvidt vites ingen parallell i Mao-Kina. Hitlers erobring av land etter land i Europa viser også en langt mer offensiv ekspansjonisme enn Maos okkupasjon av Tibet (som mange kinesere allerede regnet som en del av Kina) og hans krigføring i Korea og i omtvistede grenseområder.

Jeg er enig i at det er stor forskjell på de to. Det har liten hensikt å forsøke å ta stilling til hvem av dem som var verst. Sammenligning med Hitler er likevel nærliggende når man forsøker å ta mål av den ulykke Mao tilførte verden.

Hvis man ser bort fra tap av liv i krigshandlinger, drepte Mao-regimet langt flere enn Hitler. Ifølge Rudolph J. Rummel, her sitert fra Per Ahlmarks bok Det öppna såret (Timbro 1997), drepte Mao 38 millioner mennesker, mens Hitler tok livet av 21 millioner. Men så hadde Mao også lengre tid å gjøre det på. Han var ledende i kommunistbevegelsen i de aller fleste av de 53 årene som gikk fra geriljaen startet i 1923 til han døde i 1976. Av disse hadde kommunistpartiet makten over hele Kina i 27 år. Hitler rakk til sammenligning bare å styre i tolv år før han tapte annen verdenskrig og gjorde slutt på sitt eget liv.

Noen har trodd at Maos grusomhet kom sent i hans liv, som følge av sykdom og av konen Jiang Qings innflytelse. I virkeligheten var Mao tidlig ute. Allerede i 1931 ble han kritisert og midlertidig detronisert for sin overdrevne bruk av terror. Da hadde anslagsvis 186 000 mennesker mistet livet (i tillegg til dem som døde i krigshandlinger) i løpet av fire år i det lille området kommunistene styrte i Jiangxi-provinsen (se Le livre noir du communisme, Robert Laffont 1997). Mao var én av de ansvarlige. Til sammen anslås at kommunistene før de fikk makten i 1949 hadde tatt livet av over tre millioner kinesere i tillegg til dem som døde i krigshandlinger.

Mao-regimet – og først og fremst Mao selv – var også ansvarlig for det som sannsynligvis er verdens verste sultkatastrofe noensinne. Mellom 1959 og 1961 døde anslagsvis 30 millioner kinesere av sult, noen mener langt flere. Dette var en direkte følge av en vilt utopisk og fullstendig feilslått politikk med rot i Maos stormannsgalskap. Den radikale kollektiviseringen av jordbruket fjernet insentivene for innsats, og de urealistiske målene for stålproduksjon trakk all energi ut av produktivt arbeid, med ubrukelig skrapjern som eneste resultat.

Selv om vi alle har sett bilder av radmagre fanger fra Hitlers konsentrasjonsleire, var det ikke først og fremst hungersnød som preget Det tredje rike. På dette punkt gikk Mao Hitler en høy gang.

I tillegg til tapene av menneskeliv er noe av det mest skremmende med Maos regime (og de fleste kommunistiske regimer) graden av kontroll over menneskers hverdagsliv. Angiveriet og de endeløse politiske kampanjene for å endre folks tenkning og adferd pågikk fra første stund og kulminerte i kulturrevolusjonens terror. Selv om Hitler hadde sitt skremmende effektive propagandaapparat, kunne man i Nazi-Tyskland fremdeles ha mer av sitt privatliv for seg selv, vel å merke så lenge man ikke var jøde eller ga åpent uttrykk for avvikende ideologiske synspunkter.

Dernest er det mest påfallende ved Maos regime (og, igjen, de fleste kommunistiske regimer) graden av kontroll over informasjon. At millioner sultet i deler av landet, var lenge ukjent ikke bare i andre deler av Kina, men også i utlandet. Flyktninger som ankom Hongkong og fortalte om hungersnøden, ble ofte ikke trodd. Isteden klarte Mao å etterlate et inntrykk av at uansett hva man måtte mene om hans styreform, greide han iallfall å utrydde sulten! Hitler-Tyskland var mindre hermetisk lukket for innsyn, selv om det tok lang tid før informasjon om gasskamrene ble alment trodd av omverdenen.

På Henie-Onstad-plakaten er det store Mao-portrettet fulgt av et Mao-sitat: "All vår kunst og litteratur er til for folkemassene, først og fremst arbeiderne, bøndene og soldatene." Faktum er at få regimer, selv i Kinas blodige historie, mer effektivt har greid å sette en stopper for produksjonen av stor kunst og litteratur. Nesten samtlige av de store kinesiske forfattere som ble værende i Kina etter revolusjonen, sluttet umiddelbart eller svært snart å skrive skjønnlitteratur, til tross for at de tilhørte venstresiden og støttet kommunistpartiet, og til tross for at de tidligere hadde vært svært produktive.

Store tyranner utfører også store bedrifter. Adolf Hitler avskaffet arbeidsløsheten og ga for en stakket stund tyskerne tilbake den selvtillit første verdenskrig hadde berøvet dem. Maos største bedrift var å samle et Kina som hadde vært splittet av borgerkrig nesten helt siden keiserdømmet falt i 1911. Det var ikke vanskelig å se hva krig og splittelse hadde ført med seg av ulykke, og kommunistenes maktovertagelse i 1949 ble møtt med entusiasme. Det tok lengre tid å få øynene opp for den prisen man måtte betale for Maos styre. De 65 millioner ofre for politisk mord og politisk betinget hungersnød etter 1949 er utvilsomt mer tallrike enn ofrene for krig, sult og mord i Kina i perioden før revolusjonen.

Med lukkede øyne

I boken Guden som sviktet (Gyldendal 1950), går Arthur Koestler og andre vestlige intellektuelle som hadde latt seg blende av Stalins propaganda, i rette med seg selv. Moskva-prosessene 1936–38, der millioner av mennesker ble henrettet av en paranoid og psykopatisk tyrann, hadde fått dem til å åpne øynene.

Til sammen regner Rudolph J. Rummel at nærmere 43 millioner mennesker ble myrdet av Stalin-regimet mellom 1929 og 1953. (Le livre noir du communisme opererer imidlertid med langt lavere tall.) Hvis Rummels tall er i nærheten av sannheten, gjør det Stalin til verdenshistoriens største massemorder. Selv om han siden var Vestens allierte under fire år av annen verdenskrig, og selv om mange av 1970-tallets radikalere regnet seg som stalinister, ødela Moskva-prosessene for alltid bildet av Stalin.

Oppgjøret med Hitler var enda mer totalt. Både i Norge og andre nazi-okkuperte land, i okkupasjonsmakten Tyskland og i land som aldri var i nærheten av krig, er Hitler blitt et symbol på ondskap. Den som i dag identifiserer seg med ham, er nærmest å betrakte som en slags politisk satanist. Vårt bilde av Hitler gir ikke mye rom for romantisering.

Det samme kan altså ikke sies om Mao. Til tross for at han sannsynligvis kan regnes som verdenshistoriens nest største massemorder (den største hvis vi regner med ofrene for politisk betinget hungersnød), er det forbausende lett å mobilisere en viss romantisk nostalgi rundt bildet av denne mannen. Dette gjelder både i Kina og i Vesten og slett ikke bare blant nåværende eller tidligere kommunister.

At oppgjøret med maoismen hos oss ikke får samme form som oppgjøret med nazismen, er ikke så rart. Maoistene fikk – heldigvis – aldri makt i vår del av verden. Det ville heller ikke vært særlig hyggelig om 1970-tallets til dels naive unge ml’ere skulle behandles på samme måte som norske nazister, nazisters barn, samt "tyskertøser" og deres barn ble behandlet etter annen verdenskrig. Likevel kan man stusse over hvor lite dette potensielt katastrofale ideologiske feiltrinn har fått å si i ettertid for dem som sto sentralt i ml-bevegelsen.

Man kan også spørre om de fortsatte tendensene til romantisering av Mao-skikkelsen er uttrykk for at man ennå ikke for alvor har åpnet øynene for det demoniske i personen Mao og hans ideologi.

Kinesiske myndigheters manglende oppgjør

Ifølge Amnesty henretter Kina den dag i dag flere personer årlig enn resten av verden til sammen, mange av dem for relativt små forbrytelser. Kina fortsetter også å fengsle folk som gir offentlig uttrykk for avvikende politiske synspunkter. Likevel er graden av terror og brutalitet i dagens Kina minimal sammenlignet med Mao-tiden. Skiftet kom etter Maos død og især med Deng Xiaopings maktovertagelse i desember 1978.

Umiddelbart etter Maos død i 1976 kom behovet for et oppgjør med kulturrevolusjonen. Men man unngikk omhyggelig å gjøre Mao ansvarlig. Isteden fengslet man den såkalte "firerbanden", hvor Maos forhatte kone Jiang Qing var hovedperson. I den grad man forsøkte å ta et oppgjør med Mao selv, skjedde det på en særdeles myk måte, slik Jahn Otto Johansen (Når Kina våkner, Cappelen 1979) siterer sin tolk fra slutten av 1970-tallet:

Mao er ingen gud …, og Mao selv fremstilte seg ikke som noen gud. Det var Firerbanden som bidro til å skape et slikt bilde av Mao. Dermed satte de opp et filter som forhindret den direkte kontakt mellom Mao og folket. Folket nådde ikke frem til Mao, og Maos egentlige tanker nådde ikke ut til folket.

Etterhvert kom offisielle dokumenter som ikke bare bekreftet Maos feilbarlighet, men også avslørte noen av hans brutale sider. Mao-dyrkelsens tid var over.

Et omfattende oppgjør med Mao og Mao-tiden har imidlertid aldri funnet sted. Dels ville det være for farlig for dagens kommunistiske ledere, siden deres historie er altfor tett sammenvevet med Maos og kommunistpartiets historie. Dels kunne det også støte mange av dem som den dag i dag betrakter Mao med beundring og ærefrykt.

Ennå henger Maos portrett over Den himmelske freds port, inngangsporten til selveste keiserpalasset, i den ene enden av plassen der studentdemonstrasjonene foregikk i 1989. Foran inngangen til regjeringskvarterene i Zhongnanhai står fremdeles: "Lenge leve den uovervinnelige Mao Zedongs tenkning!" Maos tenkning er til og med fremdeles innfelt i grunnloven. Og som en kuriositet: Fremdeles ligger Maos legeme til utstilling i mausoleet på Den himmelske freds plass – nyrestaurert!

Den kinesiske befolknings manglende oppgjør

I tiden omkring studentdemonstrasjonene på Den himmelske freds plass i 1989 vokste det frem en spontan og nesten religiøs form for Mao-dyrkelse i brede lag av det kinesiske folk. Drosjesjåfører var blant de ivrigste "tilbederne". På begynnelsen av 1990-tallet var det vanskelig å finne en drosjebil uten et Mao-portrett. En drosjesjåfør i Beijing forklarte meg hvorfor:

Ja, det er litt merkelig, men det gir beskyttelse. For eksempel var det to drosjebiler i Guangzhou som var utsatt for en ulykke. I bilen med Mao-portrett kom alle uskadet fra ulykken, i bilen uten Mao-portrett døde alle.

Amuletter av Mao har altså overtatt den funksjon ulike buddha-figurer har i mer tradisjonelle kinesiske samfunn.

I dag har dyrkelsen av Mao avtatt noe, men er ikke forsvunnet. Mange kinesere tolker den som et uttrykk for misnøye med dagens myndigheter. Mao-dyrkelsen gir et akseptabelt utløp for frustrasjonen.

Man kan også se Mao-dyrkelsen som et moderne uttrykk for det som innen religionshistorien kalles evhemerisme: at historiske personer etterhvert får guddommelig status. Den kinesiske krigsguden Guangong går for eksempel tilbake på den historiske personen Guan Yu, en stor krigshelt fra tiden omkring Han-dynastiets oppløsning i det 3. århundre.

I Maos levetid var det sentrale myndigheter som sto bak forsøkene på å gi ham tilnærmet guddommelig status. I 1990-årene har guddommeliggjøringen av Mao vært en spontan folkebevegelse.

I 1976 døde tre sentrale kommunistiske ledere: Zhou Enlai, Zhu De og til slutt Mao Zedong. Samme år tok et jordskjelv i Tangshan ikke langt unna Beijing livet av flere hundre tusen mennesker. I tråd med tradisjonell kinesisk tenkning ble jordskjelvet sett som et varsel. Maos død var nøye forberedt av naturen selv.

Under studentdemonstrasjonene på Den himmelske freds plass i 1989 ble portrettet av Mao over Den himmelske freds port ved en anledning malt over og tilsmusset av en demonstrant. Mange la merke til at det kort etter begynte å regne, som om Himmelen gråt for Mao. Både Chai Ling, en av lederne på Den Himmelske Freds Plass, og andre studentledere tok kraftig avstand fra handlingen. "Det var ingen grunn til å sverte til det som mange setter stor pris på," sa hun senere ved sitt første Norgesbesøk.

For mange kinesere fremstår altså Mao den dag i dag nærmest som en hellig person, om ikke en guddom. Deres intense krav til japanerne om oppgjør med japanske overgrep mot kineserne under krigen står i underlig kontrast til deres egen mangel på oppgjør med Mao-tiden.

ML’ernes manglende oppgjør

På et kulturseminar i Acem høsten 1983 holdt den svenske maoisten Jan Myrdal et innlegg med tittelen "Har Europas intellektuella svikit tredje världen?" Innlegget munnet ut i en beskrivelse av de hundretalls av millioner av "onödiga" mennesker, både i vår verden og den tredje verden, mennesker makthaverne ikke har behov for. Myrdal klaget over Indira Gandhi, som talte om India som industriland og globalt marked, men som glemte at det bare var 80 millioner indere som var berørt av industri og globale markeder:

«Resten finns inte. Det vill säga det finns några hundratal miljoner varelser som har fysiologisk existens men de har ingen social och ekonomisk existens. Om det vore möjligt att på ett luktfritt och hygienisk sätt avskaffa dessa tärande hundratals miljoner fysiologiska existenser som gnagar på naturressurserna och förhindrar det rationella utnyttjandet av Indiens jord och därtill är et störande oestetisk inslag i stadsbilden trots att myndigheterna gör sitt bästa för att fösa bort dem – då vore Indien ett sannskyldigt paradis på jorden.»

Faktum er imidlertid at India aldri har gjort noe forsøk på i stort omfang å fjerne mennesker som ikke har passet inn. Det samme kan man ikke si om Mao-Kina, som Myrdal lovpriser i samme artikkel.

Man kunne mistenkt Myrdal for ikke å kjenne sannheten. I 1983 var det tross alt mange som ennå ikke hadde fått øynene opp for Maos myrderier. Det viste seg imidlertid at det var andre grunner til at Mao-Kinas overgrep ikke forekom ham så vesentlige. På seminaret fikk han spørsmål om de 20 millioner mennesker som sultet ihjel som direkte følge av Maos kampanje Det store spranget. Var de "onödiga" mennesker?

Myrdals svar var offensivt: Det var ikke 20 millioner som sultet ihjel under Det store spranget, men 30 millioner. (Det hadde han sannsynligvis rett i.) Og nå var han forøvrig lei av å høre folk rakke ned på Det store spranget. For han hadde reist mye omkring i Kina, og overalt kunne folk peke på fabrikker og fortelle at de ble bygget under Det store spranget. Det var i virkeligheten Deng Xiaopings reformer som var den store trusselen for det kinesiske folk.

Norske ml’ere har vært mer tvetydige når det gjelder Mao. Pål Steigan lot forsiden av sin bok På den himmelske freds plass – om ml-bevegelsen i Norge (Aschehoug 1985) pryde med et bilde der han 21 år gammel tar Mao i hånden. En annen ml’er, Tron Øgrim, står like bak. Steigans bok åpner med beskrivelsen av det ekstatiske møtet med Mao under kulturrevolusjonen, og i et radiointervju på slutten av 1980-tallet er Øgrim fremdeles tydelig stolt av dette møtet. Ingen av dem er i dag ukritiske hverken til Mao eller til sin egen dyrkelse av den store rormann. Men har de tatt et oppgjør?

I boken fra 1985 skriver Steigan fremdeles svært positivt om Mao, om "massemobilisering nedafra, folkekommuner og kollektivisering". Det mest kritiske han sier, er at Mao muligens "undervurderte de objektive vanskene med å bygge sosialismen". Han er stort sett positiv til Deng Xiaopings reformer, men "kan ikke fri [seg] fra uro over det som skjer i Kina". I en radiodebatt i 1997 går han et skritt lenger og setter spørsmålstegn ved om Kina noen gang kan sies å ha vært "sosialistisk".

Steigan og Øgrim har til felles en like tvetydig holdning til den sannsynligvis mest effektive massemorder i vårt århundre, Røde Khmers leder Pol Pot, som på under fire år skal ha tatt livet av over to millioner landsmenn, omkring en fjerdedel av befolkningen. Begge var gjester hos "bror nr. 1" midt i den perioden da myrderiene pågikk. Steigan benekter ikke at myrderiene kan ha funnet sted, men istedenfor å gå inn i noen form for selvransakelse, henger han seg fast i at tallet 3 millioner, som den senere provietnamesiske regjeringen oppga, hørtes altfor høyt ut, og at USAs bombing også hadde tatt livet av mange. Øgrim forteller i et radiointervju stolt at han har "drikki te med Pol Pot", at Pol Pot var en vennlig fyr, og at han ikke trodde Pol Pot var ansvarlig for slike massemord.

Det har aldri tjent Knut Hamsun til ære at han besøkte Adolf Hitler. Men Steigan og Øgrim synes begge å være yre av stolthet over sine møter med Mao og Pol Pot.

Kina-ekspertenes manglende oppgjør

Det var ikke bare troende marxist-leninister som lot seg fange av Kinas propaganda. Ledende Kina-eksperter har også alltid hatt problemer med å trenge til bunns i hva som skjer i det store landet. Propagandaen har ofte knyttet an til gamle myter om det kinesiske folk, og det har ofte tatt forbausende lang tid å trenge inn til virkeligheten.

Idet unge rødegardister begynte sine voldsomme kamper i Beijing og andre byer, forsikret en engelsk sinolog verden om at det kinesiske folket var fredelig, og at det ikke kunne være snakk om voldsbruk. Omtrent det samme sa en norsk sinolog få dager før soldater gikk til angrep på demonstranter rundt Den himmelske freds plass i juni 1989. Få Kina-kjennere var i stand til for alvor å tenke seg det selvfølgelige: at hæren virkelig ville begynne å skyte.

Når det gjelder Mao, har mange av ekspertene i ettertid gått i seg selv. En av dem er Roderick MacFarquhar, som har skrevet trebindsverket The Origins of the Cultural Revolution (Columbia University Press). Bind 1 kom i 1974, før kulturrevolusjonen var over, og før Mao var død. Her snakker MacFarquhar fremdeles om Maos "demokratiske lederstil" og hans "forkjærlighet for enkel tale og enkelt levevis". I bind 2, som kom i 1983, snakker han isteden om Maos "demoniske begjær" og "brennende ærgjerrighet". I bind 3, som kom i 1997, er Mao ganske enkelt arkitekten bak katastrofen.

Men det finnes nok av eksempler på Mao-romantikk og Mao-nostalgi også hos folk som skulle ha de beste forutsetninger for å trenge igjennom sløret av myter. Harrison E. Salisburys bok Den lange marsjen (Cappelen 1986, engelsk utgave 1985) er et eksempel på slik romantisering av Mao, kommunistpartiet og den kinesiske revolusjonen. Dels kan det komme av at Salisbury har villet skrive et romantisk epos snarere enn en tørr historiebok. Dels har det nok å gjøre med at boken aldri hadde kunnet bli til om ikke Salisbury hadde samarbeidet med mange av dem som sto Mao nær. Boken er blant annet tilegnet "de heroiske menn og kvinner fra den lange marsjen i Kina". Avhengigheten av kinesiske kilder kan ha gjort det vanskelig å innta en kritisk posisjon.

Mer overraskende er et annet eksempel. Boken Kinas århundre (Gyldendal 1996), skrevet av verdens fremste formidler av moderne kinesisk historie, Jonathan Spence, er ikke egentlig nostalgisk eller romantisk på Maos vegne. Men især gjennom billedutvalget, foretatt av Annping Chin, formidles likevel inntrykk som langt på vei bekrefter kommunistpartiets versjon av historien. Bildene gir inntrykk av at første halvdel av århundret var preget av politisk vold og henrettelser, nød og sult blant de fattige, sløseri og dekadanse blant de rike, mafiavelde og fascistisk politikk, opium og til slutt japansk okkupasjon og undertrykkelse. Ikke rart kommunistene ble hilst velkommen!

Intet av dette er direkte feil. Chiang Kai-shek, som styrte (store deler av) Kina fra 1925 til 1949, var ingen liten tyrann. Under hans styre regner Rudolph J Rummel at ti millioner kinesere ble ofre for politisk mord. Likevel blir inntrykket galt når man sammenligner bildene fra denne perioden med bildene fra Mao-tiden. Mens det fra første halvdel av århundret er ikke mindre enn elleve bilder av henrettelser og politiske mord, er det ikke ett bilde av det samme fra Mao-tiden, til tross for at den hadde over tre ganger så mange tilfeller. Verdens største sultkatastrofe, der folk ble så desperate at de spiste sine egne barn, er dekket av ett enslig bilde av noen kinesiske flyktninger i Hongkong som strekker ut hendene etter mat. Bortsett fra noen massemøter der folk kritiseres og ydmykes, gir fotoene fra Mao-tiden alt i alt et rimelig positivt inntrykk. En dobbeltside er til og med satt av til tre bilder av Mao som godslig familiefar, til tross for hva vi nå vet om Maos usedvanlige likegyldighet overfor egen familie.

Hva ligger bak et slikt billedutvalg? Svaret kan ligge i noe så enkelt som at bilder av Mao-tidens verste eksesser ikke finnes – iallfall ikke i tilgjengelig form. I min egen tid som Kina-interessert kan jeg ikke minnes å ha sett ett eneste bilde fra sultkatastrofen i 1959–61. Jeg kan heller ikke minnes å ha sett ett eneste bilde av en henrettelse fra Mao-tiden. Det ville være rart om ingen slike bilder finnes, men kanskje ligger de den dag i dag trygt forvart i det kinesiske kommunistpartiets arkiver. Hvis så er tilfelle, har Annping Chin stått hjelpeløs overfor oppgaven å presentere Kinas århundre gjennom bilder. Gjennom kontroll med billedmaterialet har kommunistpartiet sikret seg kontroll over Kinas visuelle historie.

Det finnes mange andre eksempler på hvordan Kina-eksperter er fanget av kommunistenes perspektiv på virkeligheten. Den hollandske litteraturforskeren Michel Hockx har påvist hvordan eksperter på kinesisk litteraturhistorie nesten alltid har tatt for god fisk kommunistenes bilde av den kinesiske litterære scene på 1930-tallet. Ikke overraskende har kommunistiske forfattere en langt mer sentral plass i dette bildet enn de hadde i virkeligheten.

Nøkkelen til oppgjør

Av de fire gruppene jeg her har nevnt, er det først og fremst to grupper som sitter med nøkkelen til det tiltrengte oppgjør med Maos person og ideologi: forskerne og kinesiske myndigheter.

Noen få forskere, som Lucian Pye og Simon Leys, var kritiske allerede før Maos død, og senere har mange flere kommet til. Men forskere er avhengige av kilder, og kildene er fremdeles langt på vei under kinesiske myndigheters kontroll. Den er det lite trolig de er villige til å gi fra seg så lenge deres egen historie er så tett sammenvevet med Maos. Åpent kritiske forskere er neppe de som først får hånd på nytt materiale.

I mellomtiden er det trolig at både Henie-Onstad-senteret og andre kan fortsette å bruke Mao på sine plakater og i sine kunstverker – uten engang å virke lett sjokkerende.

Keywords: politikk
| More