Acem Meditation International

Hvordan man tar det

Forandring og virkeliggjørelse må baseres på egen handling. Riktignok tar den enkle liberalistiske etikk feil. Enhver er ikke alltid sin egen lykkes smed. I ethvert menneskes liv virker også tilfeldighetene: sykdom, ulykker, men også hell og hjelp "utenfra". Ikke bare for de Auschwitz-miserable kunne det være katastrofalt å være på feil sted til feil tid.

En handlingsetikk representerer en motsetning til den eksistensielle passivitet i en medie- og konsumorientert velferdsstat. Medienes velferdsstatsbilde kan gi inntrykk av at det er som passivt og hjelpesløst offer man kan håpe på forløsning. De som får oppmerksomhet og hjelp, er de som klager høyest. jo mer hjelpesløs man gjør seg selv, jo mer forulempet og krenket, desto lettere er det å få medienes opprørte anklage på sin side.

I det moderne samfunn er det som offer man har rettigheter. Ett er å være voldsforbryter. Da tilhører man utgruppene. En bedre strategi er for den voldelige å påvise hvordan hun var offer for en overgrepspreget barndom. Da har hun igjen kommet i posisjon hvor det er hun som kan kreve særbehandling og påberope seg en unnskyldende legitimering av egne handlinger.
Offerrollens blindhet
En handlingsetikk bryter med favoriseringen av offerrollen. Ut fra en handlingsetikk er det mindre spørsmål om hva man får, og mer hva man til enhver tid gjør ut av den situasjon man befinner seg i. Det dreier seg ikke primærtom ens rettigheter, men ens handlinger: ikke hva andre gir meg, men hva jeg selv gjør. I konfusiansk tenkning formuleres dette som å etterleve plikter. Handlingene er sentrale, men de er styrt av ytre regler. l et meditativt perspektiv er det mertale om et fokus på riktig handling uavhengig av rettighet eller plikt. Det dreier seg om en sensitivitet for det som i den aktuelle situasjon er adekvat, og som fører videre den prosess ethvert øyeblikk er en del av.
I meditasjon er ens sensitivitet sentral. Skal man handle adekvat i meditasjon, må man ha en realistisk opplevelse av hvordan meditasjonen fortoner seg. Man behøver ikke forstå meditasjonen intellektuelt, men man må være sensitiv for prosessen. I hverdagen er våken varhet en tilsvarende forutsetning for riktig handling. Man må kunne se de situasjoner der ens handlinger inngår.
Offeret formulerer krav til andre og fremhever gjerne det ansvar de har for dets velferd. I en del tilfeller kan dette være adekvat. For det store flertall representerer en streben mot offer- og kravrollen et eksistensielt blindspor. Offerrollen kan lede en inn i en negativ sirkel. jo mer man lar sitt liv avhenge av krav mot andre, desto mer uforløst kan man bli. Man streber etter en forløsning der den ikke er. Man gjentar de eldgamle sagn om å lete der intet er å finne. Offerets rettigheter nøres av misnøye. Ofte er formen aggressiv. Det eksistensielle sluttresultat kan bli bitterhet, ikke forløsning.
Hvordan man tar det
Under meditasjon skal man ikke primært være opptatt av hvordan man selv til enhver tid har det. Det sentrale er hva man gjør - hvordan man tar det.
I noen situasjoner er det nesten meningsløst å snakke om hvordan man tar det. Men selv studier av overlevende fra konsentrasjonsleire finner at evnen til å komme gjennom i live - ved siden av en rekke grusomme tilfeldigheter - også avhenger av ens holdning. Straks etter katastrofer har man funnet at det er ønskelig å ha krisepsykiatere til stede for å hjelpe folk til å bearbeide opplevelsen. Ikke bare det som har skjedd, men holdningen til hendelsen, har avgjørende betydning for hvor langt ulykken skal få forme ens liv. Det er likevel for langt fra meditasjon til den type ekstremsituasjoner til at en sammenligning er naturlig. Nazistene og kommunistene ga ikke folk nye etiske muligheter ved å sette dem i utryddelsesleire eller Gulag. Man tok fra dem det liv andre kan se som en utfordring til virkeliggjørelse.
Derimot er det store likhetstrekk mellom den holdning man kultiverer i Acem-meditasjon, og den man kan være tjent med i en normal hverdag. Det som skjer med en, har man til dels liten kontroll med. Man kan ikke sette seg til for å meditere og bestemme seg for ikke å skulle bli trett, rastløs eller trist. Heller ikke kan man inngå ekteskap eller få barn under den forutsetning at familien ikke skal utsettes for sykdom eller ulykker. Å leve er å inngå i en sammenheng der en rekke faktorer er utenfor ens kontroll. Livet - som historien - er en serie uforutsigelige hendelser. Det man kan ha kontroll med, er hvordan man forholder seg.
Det som skjer, skjer. Men hvordan man møter det, er ikke noe som "skjer". Det dreier seg om egne valg. De er der like meget i hverdagen som i meditasjon. Man velger å forholde seg til naturen rundt seg eller ikke. Man kan ikke alltid velge åvære ute i naturen. Men om man vil være i den, om man vil se himmelen, kjenne vinden, varmen eller kulden, det er ens eget valg. Tilsvarende kan man velge om man vil prøve å oppleve de menneskene man møter, eller bare være i sitt eget.
Den virkelige smerten
Tenker man tilbake på sitt liv, og kjenner på det man virkelig er lei seg for, kan det kanskje overraske at det ofte kan være de valg man selv traff. At folk har behandlet en dårlig, kan svi. At man selv har oppført seg dumt i forhold til egne barn, foreldre på sykeleie, kolleger som irriterte en, kan smerte langt mer. Mange henger mest fast i de handlinger man selv angrer på.
Ens handlinger er ens eget bidrag til virkeligheten. Man former sitt liv og sine omgivelser. De bilder man maler, og de tragedier man selv skaper, kan være det vanskeligste å forholde seg til.
Når det en gang nærmer seg slutten, og man eventuelt ennå ikke føler seg ferdig med livet, kan det som gnager ikke bare være det ugjorte, men også det man ønsker omgjort. De mest hårdnakkede psykologiske rester, også i eget sinn, kan være dem man skapte hos andre, ikke dem man selv ble utsatt for. Sokrates spissformulerte poenget slik: Det er bedre at andre ødelegger for deg, enn at du gjør galt mot andre. Den skade andre volder deg, er de ansvarlige for. Selv er du bare ansvarlig for den skade du forårsaker. - Den moderne kamp om å erobre offerrollen er vegring mot ansvarliggjøring. Det er en form for mediestollek for voksne der den sorte gryte venter den som ikke har klart å definere seg selv som offer. Taperen er den som kan holdes ansvarlig.
På et eller annet tidspunkt i livet kan fokus hos mange skifte fra anklager mot ens egne foreldre for det de ikke ga en, over til selvbebreidelser og stille vemod over det man gjorde mot egne barn. Overtid kan meditasjon hjelpe en til å legge mer vekt på hvordan man tar det, og dermed øke bevisstheten overfor de av ens handlinger som skaper uforløste minner hos en selv.
Meditasjon kan bidra til at man forholder seg til det eksistensielle ansvar for det liv man skapte. Det kan være tungt. Samtidig er det å si: Dette er mitt liv - på godt og vondt. Å ta ansvar for sitt liv er eksistensielt å erobre det. Evner man ikke å ta det ansvaret, slipper man kanskje unna en del bevisst anger. Men prisen kan være høy: Tomhet og følelsen av ulevd liv - av et liv som passerte revy, men som man ikke selv var en sentral og skapende del av.
En "rask en"
Acem-meditasjon stiller kontinuerlig utøveren overforvalg. Utførelsen blir aldri helt ledig. Igjen og igjen utfordres man til å justere utførelsen mot mer ledighet. Det er alltid noe som kan gjøres annerledes.
Amerikansk lykketenkning og kommunistiske utopier deler en felles forestilling om at mennesket kan nå frem.
Det meditative perspektiv er ikke slik. Så lenge man er her, tar menneskets vandring aldri slutt. Et menneske vil alltid være underveis. Man lever uavsluttet; man dør uavsluttet. Ingen meditasjon representerer en siste endestasjon.
Når man likevel aldri når frem, er det mindre grunn til etiske "snarveier". Man kan ikke ofre ansvaret for nuet på morgendagens alter. Man kan ikke ta en "rask en" i dag for å sikre seg en større gevinst i morgen. Morgendagen kan ikke representere et endelig og siste mål.
Meditasjon er en prosess som ikke avsluttes. Anlegger man et tilsvarende prosessperspektiv på hverdagen, blir nuet desto viktigere. Morgendagen vil ikke representere en kvalitativt annen dimensjon enn den nuet står for. Til fremtidige meditasjoner kan man ha med seg den evne til å være i nuet som man utvikler under dagens meditasjoner.
Meditativ etikk er en nuets etikk. Det betyr ikke den impulsstyrte og insensitive tankegang å la "lev nå, glem fremtiden" eller den ikke-solidariske "etter oss kommer syndfloden". Man handler ikke ut fra en side av seg selv og skyver vekk de andre. Det dreier seg om til enhver tid å forsøke å være helhetlig, å handle ut fra alle de sider som er aktive i en. Å være i nuet i meditativ forstand innebærer å forholde seg til de mange sammensatte krefter som til enhver tid påvirker en.
Jo mer man blir bevisst de krefter som ubevisst har styrt en, desto større eksistensielt ansvar får man. Man skjønner bedre det psykologiske kraftfelt man er en del av, og kan derfor lettere forholde seg til det.
Fra selvsentrerthet til helhet
Under meditasjon kjenner man etter hvordan ens handlinger virker på den indre helhet i sinnet meditasjonsutførelsen er en del av. Man forsøker å være sensitiv for hvordan man skal ta det: Hvor handlingen virker frigjørende, og hvor ens egen gjentagelse av lyden kjennes tung fordi man ikke er tilstrekkelig var for hva man skal gjøre. Det blir en form for indre tilbakemelding på egen utførelse.
Denne holdning kan man ta med seg i hverdagen: Hvordan virker ens handlinger på de sosiale felt man selv er en del av? Slik forstått er Acem-meditasjon det motsatte av en øvelse i selvsentrerthet. Når man mediterer, kjenner man etter "der inne" på konsekvensene av egen måte å gjenta lyden. En tilsvarende sensitivisering bruker man i hverdagen til å registrere hvordan ens handlinger virker. Men nå dreier det seg om en sosial sammenheng. Da forholder man seg til konsekvensene av egen adferd for andre. Man ser seg selv som del av en ytre og sosial helhet: hvilke konsekvenser det man gjør har for andre - hvordan man tar det.
Opptatthet av hvordan man selv har det, er en psykologisk holdning som kan fremme selvsentrerthet. Fokus på hvordan man tar det, der egen handling er sentral, kan hjelpe til øket varhet for de konsekvenser ens handlinger har for andre. Den sensitivitet meditasjon kan utvikle, kan bidra til en form for radar i det daglige. Man kan kjenne etter hvordan ens handlinger virker - på en selv og på andre.
Plutselig gikk lyset
I meditasjon blir det å utsette ikke riktig. Å meditere dreier seg om til enhver tid å handle mest mulig i samklang med egen spontanitet, med det som er her og nå.
I hverdagen er det lettere å falle inn i en livsstil der sentrale eksistensielle forhold utsettes. Med modeller fra litteratur og film kan man ha forestillinger om livet som en helhetlig fortelling med klar begynnelse og slutt. Bøker og filmer utformes slik at de gir en helhet og sammenheng. Man får vite hvordan historien ender, og hva som skjer med de sentrale personer. Enkelte forholder seg kanskje halvbevisst slik til eget liv: Det er som om man alltid vil forstå når slutten nærmer seg og da ha tid til å avrunde. Man tenker nærmest på livet som en kinoforestilling. Om det ikke nødvendigvis har en happy ending, så har det i hvert fall en slutt.
I virkelighetens verden kan livet mer arte seg som en filmfremvisning der lyset plutselig går. Ingen har garanti for at livet får en naturlig og forberedt avslutning. Den tyske filmen Stalingrad skildrer hvordan Hitlers omringede styrker led sitt skjellsettende og brutale nederlag. Til tross for regissørens bevisste realisme fremhevet en del av kritikerne at filmen ikke var virkelighetsnær nok. Den hadde skildret en gruppe tyske soldater som overlevde frem mot slutten. Men dette gjaldt ikke de fleste, sa kritikerne. Størsteparten ble bare borte underveis.
Egentlig kan man rette denne type kritikk mot de fleste krigsskildringer. Forfattere og produsenter skal lage en historie. Derfor må de følge noen hovedpersoner fra en begynnelse frem mot en slutt. De flestes liv kan arte seg ganske annerledes. Men de som bare dør, raskt, tilfeldig og lite heroisk, er det vanskeligere å lage film om. Filmskaperne trenger en "story".
Det er livsløgn å utsette det å leve ut fra en eller annen tenkt garanti om en avslutning der trådene kan samles og det ugjorte fullføres. Man må forsøke å leve som man mediterer. Holdningen må være at det det virkelig gjelder, ikke kan utsettes. Man kan ikke utsette å leve i samsvar med seg selv, like lite som det er mulig å utsette å være til. Klokken går selv om man selv tror man kan utsette. Den som utsetter, velger å leve uegentlig. Man forsøker å sette seg på siden av livets strøm. Men tiden omfatter alle.
Nuet kan ikke utsettes. Å meditere kan hjelpe en til å forstå hvor viktig det er. I en viss forstand er nuet alt som er. Og det eneste som virkelig spiller en rolle, er hvordan man til enhver tid møter det - tar det.

Keywords: etikk, filosofi, meditasjon, historie
| More

Product

Dyade 2003/01: Stillhetens kompass
 

Related articles