Acem Meditation International

Nasjonalmonumentet Peer Gynt

Edvard Grieg har fått skylden for at den selvopptatte og feige Peer Gynt er blitt en sjarmerende norsk folkehelt. Men det er neppe Griegs fortjeneste alene.

Henrik Ibsen skrev Peer Gynt som et dramatisk dikt og tvilte i utgangspunktet på om det lot seg oppføre på en teaterscene. Men sjefen på Christiania Theater, Ludvig Josephson, overtalte ham til å forsøke: "Han har forsikret meg, at såfremt hans intensjon følges, vil stykket bli et yndet folke- og kassastykke."

Ibsen ville ha med seg Edvard Grieg, som var igang med en opera sammen med Bjørnstjerne Bjørnson. I et brev 1. oktober 1874 forsøker Grieg å rettferdiggjøre overfor en sannsynligvis nokså hissig Bjørnson at han har hoppet av operaen – som det aldri ble noe av – og gitt seg i kast med Peer Gynt: "Du tror vel ikke, det er frivillig valgt fra min side! Jeg ble oppfordret av Ibsen på foråret og steilet naturligvis over å skulle sette musikk til det mest umusikalske av alle sujetter, men jeg tenkte på de 200 (speciedaler), på reisen – og brakte offeret. Det hele hviler som en mare på meg."

NÅ MÅ DET VÆRE NOK!

Han forteller også at han har truffet H. C. Andersen og refererer hans syn: "Ibsen er ham motbydelig, og Per Gynt det verste, han har lest." Her er eventyrdikteren i godt selskap. Peer Gynt ble møtt av tidens estetiserende kritikk – på jakt etter det skjønne, det gode. Den danske kritikeren Georg Brandes mente at Ibsens dramatiske dikt hverken var skjønt eller sant. Han fant først og fremt menneskeforakt og selvhat: "Hvilken uskjønn og forvrengende livsbetraktning er dog ikke Ibsens, hvilken malurtblandet glede kan han dog finne i således å besudle menneskenaturen! Det må nu være nok og ha en ende." Han blir konkret: Kan "noe være mere motbydelig enn scenen mellom Peer Gynt (han burde undertiden hete Peer Tot) og araberpiken Anitra?"

Den unge Arne Garborg mente det var hat som hadde styrt Ibsen. Det har ganske tydelig vært dikterens hensikt å ta for seg nåtidens mann, slik han er, og stille ham overfor livskravene, "for derpå med satirens skorpioner å tukte ham for den umandighet, hvormed han lyver seg bort fra dem, istedetfor, som Brand, å ta dem opp." Det må ha vært hatet og uviljen som egget Ibsen til å skrive. Han er spotter mer enn satiriker, bøddel mer enn lege. "Stundom sitter han fylt av foragt, ja med ekkelhed over det, han behandler, og hånsparker, hånspytter, for å gi denne ekkelhed luft."

ET MESTERVERK

Og Henrik Ibsen selv? Mente han å skrive et romantisk eventyrspill om en sjarmerede løgnhals? Ett er sikkert: Han visste neppe hva han gjorde. I hvert fall ikke at han skrev et av verdenslitteraturens mesterverker. Den engasjerte og omstridte amerikanske litteraturforskeren Harold Bloom tar Peer Gynt med i The Western Canon og er åpenbart meget forelsket i Ibsens dramatiske dikt: Lang mer enn Goethe´s Faust – som Ibsen beundret – er Peer en litterære skikkelse fra det nittende århundre som "has the largeness of the grandest characters of Renaissance imaginings. Dickens, Tolstoy, Stendhal, Hugo, even Balzac have no single figure so exuberant, outrageus, vitalistic as Peer Gynt."

DET TOK TI MÅNEDER

Det gikk radig unna for den 39 år gamle Henrik Ibsen. Han begynte på første handling 14. januar 1867 og avsluttet femte handling 14. oktober. Altså ti måneder. Han ga slipp på kontrollen og lot det stå til: "Den er vill og formløs, hensynsløst skrevet, således som jeg kun turde våget borte fra hjemmet", sa han. Det var en vinrus, hevder Francis Bull: "Det var på grunnlag av dyrekjøpte erfaringer, både av personlig og politisk natur, at Ibsen følte trang til å kjempe mot Askeladden-drømmene." Isåfall en meget introspektiv rus.

Det er neppe tvil om at Henrik Ibsen hentet innsikten i den narsissistiske karakter fra seg selv. Peer Gynt handler også om Ibsen – slik han hadde vært og slik han forble: "Du kan tro at jeg i mine stille timer roter og sonderer og anatomerer ganske artig i mine egne innvoller; – og det på de punkter, hvor det biter verst. – " skrev han til Bjørnson da det hele var over 9. desember 1867. Man kan gjøre seg mange tanker om den følgende setning: – "for jeg vet at jeg under skorpen av vrøvl og svineri har vært alvorlig i min livsførelse." Alt hva han diktet, skrev han i 1880, hang på det nøyeste sammen med hva han gjennomlevet – omenn ikke opplevet. Hver ny diktning "har for meg selv hatt det øyemed å tjene som en åndelig frigjørelses- og renselsesprosess; for man står aldri ganske uten medansvarlighet og medskyldighet i det samfunn man tilhører."

DET KLINGER AV KUKAKER

Dette skulle altså Edvard Grieg sette musikk til.

I september 1874 klaget han sin nød i brev til vennen Frants Beyer: "Det er et forferdelig umedgjørlig emne, og så har jeg gjort noe til Dovregubbens Hall, som jeg bokstavelig ikke kan tåle å høre på, således klinger det av kukaker, norsknorskhet og segselvnorskhet! Men jeg venter meg også at ironien skal kunne føles. Især når Peer Gynt baketter imot sin vilje nødsages til å si: Både dansen og spillet var katten klore meg riktig pent."

Men nei. Ironien slo ikke gjennom. "Dovregubbens hall" er et vellykket konsertnummer. Man kan si det slik: Edvard Grieg tok hevn. Han komponerte musikk så enkel og varm, følelsesladet og populær i beste forstand at den bidro til å skaffe ham selv verdensry. Han samlet scenemusikken i to Peer Gynt-suiter. Ute i verden er det trolig like mange som forbinder "Peer Gynt" med Griegs musikk som med Ibsens tekst.

Men fremfor alt satte Grieg sitt preg på vår oppfatning av stykket og skikkelsene – den lengtende, vakkert syngende Solveig, den stemningsfullt døende Åse, en yndig dansende Anitra og festlige troll. Publikum kom til å elske det som den danske kritikeren Frederik Schyberg kalte "den kåpe av stemning" som Griegs musikk kastet over "Ibsens haarde og beske skildring av løgneren, egoisten og selvbedrageren Peer." Villskapen og viddet manglet i musikken. Det var for mye av den. Den bidro til å tegne Peer vakkert. Han ble en norsk helt til bruks i nasjonsbyggingen, – en sjarmerende, flott kar i fillete knebukser, et godt hjerte i et uregjerlig sinn. Mange teateroppsetninger av Peer Gynt sluttet med Åses død i tredje handling – der den viltre Peer bruker sin fantasi til å forsone seg med sin mor og hjelpe henne til en varm og god død. Peer Gynt ble et rituale, det norske nummeret, der stjerneskuespillere sikret seg plass i tradisjonen: Det er slik det skal gjøres ...

VI MÅ BLI KVITT GRIEG

Da Hans Jacob Nilsen brøt med denne tradisjonen i sin berømte og omstridte antiromantiske oppsetning på nynorsk i 1948, var han først og fremst ute etter å bli kvitt Edvard Griegs musikk. Han skrev til Harald Sæverud 24. februar 1947 at den "er rivende gal. Vi ser her et enestående eksempel på at musikken har vært så sterk i seg selv at den har oppnådd å vri hele meningen i et skuespill om. -Nå vil jeg altså prøve å sette opp Peer Gynt slik at Ibsens mening med stykket kommer frem. Det er såvidt jeg kan forstå en oppgave som bare ligger og venter på å bli løst."

Edvard Griegs musikk skapte og medvirket til å sementrere en tradisjon – solid, festlig, urokkelig – uten spontanitet, uten det umiddelbare, det rå, erotiske, uvørne og viltre. Og denne tradisjonen ga Ibsens verk et velsignet overtrekk av trygghet – ikke i utakt med et samfunn som også ønsket stabilitet og styrking av den nasjonale selvfølelsen. Det er altså tilsynelatende Edvard Griegs skyld at Peer Gynt er blitt et tannløst nasjonalmonument, der publikum nikker seg tilfreds avgårde fra det ene trygge sitatet til det andre og insisterer på at slik skal det være.

IBSENS MUSIKAL

Men er det nå så sikkert at Edvard Grieg er skurken? At han gikk på tvers av Henrik Ibsens intensjoner? Vi har et brev – fra Ibsen til Grieg januar 1874 – der Ibsen gjør rede for hvordan han tenker seg Peer Gynt på scenen. Det er vanskelig å tolke dramatikeren annerledes enn at han ønsker seg en slags folkelig musikal, et syngespill eller et melodrama, som det het i tidens ordbruk. Han vil ha strøket det meste av det åpenbart satiriske.

Første akt, sier han, bibeholdes helt, "kun med noen forkortninger i dialogen. Peer Gynts monolog (Der ligger Hegstad...) ønsker jeg behandlet enten melodramatisk eller delvis som recitativ." Han vil ha inn dansere: "Scenen i bryllupsgården må der ved hjelp av ballett gjøres meget mere ut av, enn det står i boken. Hertil må en særlig dansemelodi komponeres, der fortsettes dempet like til aktens slutning."

Han ber riktignok om djevelskap: "I anden akt må opptrinnet med de tre seterjenter behandles musikalsk efter komponistens skønn, men djevelskap må der være deri!" Han nevner ikke noe slikt i Dovregubbens hall. Der vil han ha "et slags akkompagnement til opptrinnene", men replikkene må forkortes betydelig. Han bestiller også "et sagte akkompagnement" til den siste del av Aases dødsscene.

Om den meget samtidssatiriske fjerde akten sier han at sågodt som hele "skal utelades ved oppførelsen. I dens sted har jeg tenkt meg et stort musikalsk tonemaleri, som antyder Peer Gynts omflakken i den vide verden; amerikanske, engelske og franske melodier kunne klinge igjennem som vekslende og atter forsvindende motiver."

Hva så med Anitras dans og Solveigs sang? "Anitras og pikenes kor skal høres bak teppet i forbindelse med orkestermusikken. Under denne skal teppet gå opp, og man ser som et fjernt drømmebilde det tableau, hvori Solveig som en middelaldrende kvinne sitter syngende i solskinnet utenfor husveggen. Efter hendes sang ruller teppet atter langsomt ned, musikken fortsettes i orkestret, og går over til å skildre den storm på havet, hvormed femte akt begynner." Altså en midderlaldrende, syngende Solveig i solskinnet.

Femte akt, Peers nokså skremmende og oppslitende selvoppgjør "må betydelig forkortes", mener Ibsen. Han vil stryke den scenen der Peer drukner kokken på båthvelvet – og prestens tale. Han vil forkorte scenene med knappestøperen. "Efter Peers monolog: (Så usigelig fattig kan en sjel da gå) synger kirkefolket på skogstien; klokkeringning og fjern salmesang antydes i musikken under det følgende, inntil Solveigs sang slutter stykket, hvorefter teppet faller, idet salmesangen atter klinger nærmere og sterkere."

Uroppførelsen på Kristiania Theater overtraff alle hans forventninger. Det er en tid for alt – en for selvoppgjør og en for folkelig underholdning. Henrik Ibsen kan vel ha ant at han hadde skapt et verk som sprenger seg ut av alle former og båser.

IBSEN TAR IKKE LIVET AV PEER

Og er det nå slik at Ibsens tekst bare er besk og avslører, refser og river? Ikke engang Edvard Grieg ville klart å lage et nasjonalmonument av Peer Gynt dersom denne selvopptatte reinjegeren fra Gudbrandsdalen bare hadde vært en vanskelig omgjengelig egoist. Hvis Peer Gynt var en lett gjennomskuelig skikkelse vi alle kunne moralisere over og legge alt det vi avskyr inn i, hadde Ibsens dramatiske dikt levd i litteraturhistorien og ikke i folkesjelen. Det hadde ikke foreligget 12 ulike gjendiktninger til engelsk.

Nei, Henrik Ibsen forsøker å få oss til å like Brand og ta avstand fra Peer Gynt: "Brand er meg selv i mine beste øyeblikk." Han oppnår det motsatte. Brand er en tragedie. Ibsen tar livet av denne stormannsgale unge presten. Han klarer ikke ta livet av Peer. Han gir Peer en ytterst frodig fantasi, sjarm, livskraft og overlevelsesevne. Peer Gynt er ingen tragedie. Det er et utrolig rikt mesterverk, "uvanleg samansett lyrisk biletflukt, burlesk komikk, etsande satire, styrlause fantasikast, gjøglande humor, angstfulle visjonar, trolldans og pinsesalmer, galskap og alvor, alt under eitt tak" sier Otto Hageberg.

Harold Bloom kan vel neppe beskyldes for å være påvirket av den norske nasjonaltradisjonen. Han er allikevel meget betatt av Peer: "Part of he odd comedy of Peer Gynt as dramatic poem ensues from watching Ibsen working hard but vainly to make himself, and us, disapprove of or dislike Peer. (...) Whether in the theatre or in the study, we side with Peer, indeed are absorbed into the great Gyntian self." Ifølge Bloom bringer Peer varme. Han er "a kind of Norwegian raring boy, marvelously attractive to women (in his youth), a kind of bogus poet, a narcissist, absurd selv-idolater, a liar, seducer, bombastic self-deciever (...) But this is paltry moralizing (...) Peer is a warmth bringer, though not exactly a light bearer".Peer Gynt er den ene av Ibsens skikkelser som "got completely away from him and entered the literary space inhabited by Hamlet, Falstaff, Lear's Fool, Barnadine (of Measure for Measure) Don Quixote and Sancho Panza, and only a few others."

Det kan vel også tenkes at Ibsens i sine musikal-anvisninger til Edvard Grieg tok igjen med samtidskritikerne – som mest festet seg ved det satiriske, anklagende, svarte i det dramatiske diktet. Ibsen reagerte både surt, krenket og hissig på kritikk. Til sin forlegger skrev han: "Hvorfor kan man ikke lese boken som et dikt? Ti som et sådant har jeg dog skrevet den. De satiriske partier står temmelige isolerte."

Dette er rikdommen i et så genialt diktverk som Peer Gynt. Uansett hvilken genre man vil plassere det i – satire, eventyrspill, moralitet – her er nok å hente for ethvert behov: underholdning, avsløring, lek, moral, anklage, satire, erkjennelse, livsutfoldelse.

PEER SOM FRILUFTSMUSEUM

Men hva så med Edvard Grieg? Det virkelig radikale nå ville være å bruke hans musikk i en oppsetning. Den Nationale Scene i Bergen gjorde det til Grieg-jubileet i 1993. Med Kjetil Bang-Hansen som instruktør. Og viste at det lar seg gjøre. At Grieg er en benådet teaterkomponist. At hans musikk krever scenisk oppfinnsomhet – hva skal publikum se på mens musikken spiller alle sine takter? At det sentimentale i musikken kan møtes av sin motsetning på scenen – altså scenisk handling og musikk i kontrast: Peer våkner etter all drikkingen i ørkenen og spyr i orkestergraven til tonene av Griegs nydelige "Morgenstemning."

Men dette var etter alt å dømme unntaket. En jubileumsmarkering. Edvard Grieg og Henrik Ibsen har skilt lag.

Bortsett fra det ene sted i Norge der den store, gamle Peer Gynt-tradisjonen lever ufortrødent videre med romantikk og humor og folkeliv og Griegs musikk og imponerende publikumstiltrømning: Gålå i Gudbrandsdalen. Hver sommer, i august, samles tusenvis av mennesker i regn eller sol, blåst og stille utendørs på harde trebenker for å se Peer på Frons-mål blant tømmerstuer og hersjer med orkestret i ei stuggu på siden. Og hvis det klaffer slik, går solen ned over Gålåvatn idet mor Åse dør. Her er ritualet gjenskapt påny. Det er som om Nationaltheatret flytter ut på bygda og stiller sin rike og frodige Peer Gynt-tradisjon ut som framifrå friluftsmuseum for et takknemlig publikum fra by og land.

Dette er et rituale. Men – som vi skal se i neste artikkel – også på sceneteatrene er Peer Gynt igjen blitt et slags rituale, og nå kan vi ikke lenger skylde på Edvard Grieg.

Keywords: historie, litteratur
| More

Product

Dyade 1997/02: Mannen Peer Gynt og hans kvinner
 

Related articles

Litteratur

Fra Dyade temanummer Man...