Hvem tar best vare på Peer Gynt?

Teatret og litteraturforskerne ser lett overbærende på hverandre. Bør egentlig Peer Gynt spilles på teatret?

Teatret kan gjøre mye rart med teksten – stryke og bytte om og skrive til. Derfor – hvis du vil vite hva Peer Gynt egentlig handler om, bør du da holde deg unna teatret? Ikke la deg distrahere av teaterkunsten?

Sagt mindre spissformulert: Den som vil sette seg inn i Ibsens tekst med det formålet å komme diktets virkemidler og tankeverden så nær som mulig, må vende seg til teksten, og ikke la seg distrahere av tradisjonsforvaltning eller eksperimentering på teaterkunstens premisser.

Dette er professor Asbjørn Aarseths ord. Han går rett inn i striden om hvem som eier Peer Gynt, hvem som forvalter Ibsens tekst på best måte – teatret eller litteraturforskerne.

FORSKERE UTEN KJØNN OG BLOD

Enkelt sagt mener teatret at forskerne blir knitrete, livsfjerne og utilgjengelige i sin forvaltning. De er på tørr og sikker avstand fra kjønn og blod og alle følelser. De risikerer overhodet ikke seg selv. Det er ikke spor av deres egne liv, deres eget tøv og egne nederlag i utlegningen av Peer Gynt. Man skulle tro at de alle lever rent og fornuftig og aldri har vært i nærheten av å begå noen av Peers dumheter.

Og forskerne? De viser til norsk teaters overbevisende anti-intellektuelle tradisjon og mener teatret er slumsete, tar seg store friheter og mest bruker teksten til underholdning. De ser akademisk overbærende på teatrets storslagne oppdagelse av nye innsikter. Edvard Beyer sier det lunt ironisk: "Da Hans Jacob Nilsen i 1947 brøt med teatertradisjonen og framførte Peer Gynt som "eit anti-romantisk verk", tok han bare konsekvensen av det syn som lenge hadde vært litteraturhistorisk barnelærdom".

SCENETEATRET KAN ERSTATTE TEKST

Forskerne peker gjerne på at Henrik Ibsen opprinnelig slett ikke skrev Peer Gynt for scenen. Han diktet det for leseren, ikke teaterpublikummet. Det beste eksemplet er følgende scene:

Dette er en skildring. Peer forteller hva han ser. Slike forløp behøver man ikke fortelle med ord på scenen. Vi kan se det Peer ser. På scenen kan mye fortelles gjennom adferd, det trengs ikke så mange ord. Teatret kan erstatte tekst med bilder og fysiske handlinger og dermed gi oss innholdet tettere og raskere enn teksten gjør.

Men likefullt – Peer Gynt er et dikt og ikke noe utpreget godt teaterstykke, rent dramaturgisk. Det er mye prat, det skjer lite, det er få gode situasjoner. Når man omsider kommer til forliset i begynnelsen av femte akt, er det bokstavelig talt som å få vann i ørkenen.

HØRER PEER HJEMME PÅ SCENEN?

Teatret i det 19. århundre måtte komme til kort overfor en så vilter, rørlig og samtidig udramatisk tekst. Det hadde ikke elektrisk lys, ingen dreiescener, bare tunge, malte kulisser som det tok lang tid å skifte. I 1913 mente den danske kritikeren Poul Levin om en oppsetning på Det Kongelige Theater i København at "Teatret er i Virkeligheten hjælpeløst overfor et Værk som dette. Det er ikke skrevet for scenen, og det hører ikke hjemme der. Dets Poesi sprænger alle Rammer. Det hører hjemme paa en anden Skueplads, hvor der er svimlende højt og afgunnsdybt, i vort Sind, naar Geniet har bemæktiget sig det og kogler i det efter sine vildeste Luner."

Men etterhvert som teatret tok alle elektriske, teknologiske og elektroniske hjelpemidler i bruk, er det slett ikke hjelpeløst overfor et verk som Peer Gynt. Hadde Ibsen sett dette teatrets muligheter, ville han neppe tvilt på at hans galskap egnet seg for scenen.

PEER ELLER KRISTIN?

At det er teatret som har sendt Peer Gynt inn i nasjonens blod, kan det neppe være tvil om. Bare lesning og litteraturforskning hadde etter alt å dømme ikke klart det. Vi kan sammenligne Peer med en annen litterær skikkelse fra Gudbrandsdalen, en som har både format og litterær kraft nok til å innta samme posisjon: Kristin Lavransdatter. Hun topper faktisk bestselgerlistene jevnlig fortsatt. Sigrid Undsets romantrilogi er sannsynligvis mer lest enn Ibsens dramatiske dikt, men man skal bare reise oppover Gudbrandsdalen for å se forskjellen. "Peer Gynt" forekommer over alt – veier, skiløyper, stevner, kiosker, campingplasser. "Kristin Lavransdatter" står det på et lite, unnselig skilt når man kommer til Sel.

TVILER PÅ TEATRET

Likevel, sier Asbjørn Aarseth, kan det reises spørsmål om teatersituasjonen egentlig utgjør en gunstig ramme for resepsjonen av Ibsens dikt. Aarseth bygger sin tvil på selve teaterkunsten:

"Det gjelder for det første hensynet til et rimelig høyt framføringstempo. Leseren kan fordype seg i teksten og selv bestemme farten når krevende passasjer melder seg, mens tilskueren må henge med i spillet slik det er innøvd. For det andre har en på teatret å gjøre med visuelle og musikalske effekter som krever sin del av oppmerksomheten (og kan utgjøre en god del av grunnlaget for publikums fascinasjon). En tredje og minst like viktig faktor er hovedrolleinnehaverens fysiske utfoldelse og eventuelle utstråling og sjarm; dette vil uten tvil være med på å betinge publikums holdning til personen Peer Gynt."

Denne innvendingen er interessant, for den viser litteraturforskerens mistro til teatret. Dette må jo gjelde alle Ibsens tekster. Shakespeares også, for den saks skyld. Ingen tviler på at Ibsen skrev Hedda Gabler med tanke på at teksten skulle oppføres på en scene. Men også når vi sitter der og ser Hedda, må vi "henge med i spillet slik det er innøvd". Vår oppfatning av henne bestemmes i meget stor grad av den skuespilleren som har fått rollen. Dette er teaterkunstens egenart. Den tilfører oss noe gjennom menneskers fysiske nærvær.

En Ibsen-antikvar?

Det kan faktisk virke som om Asbjørn Aarseth har lyst til å innføre en slags Ibsen-myndighet, en Ibsen-antikvar som sikrer at ingen tuller med mesteren:

"Hva som (...) skjer med teksten og publikums oppfatning av den (på teatret), er et spørsmål som i liten grad har vært undersøkt, og som det trolig er vanskelig å ha noen sikker teori om. Det er likevel nødvendig å reise spørsmålet, og så får de som har det faglige ansvaret for forvaltningen av vår nasjonallitteratur ta de konsekvensene som synes nødvendige. Denne oppgaven kan jo også sees som en form for kulturvern."

Han vil ikke forby teatrene å spille Peer Gynt. "Teatrenes oppgave er å levendegjøre de verkene fra den dramatiske litteraturen, eldre og nyere, som de mener er i stand til å vekke publikums interesse, og et rikholdig og scenisk variert verk som Peer Gynt er en utfordring som ethvert teater med kunstneriske ambisjoner vil være tiltrukket av fra tid til annen." Men han advarer mot det som kommer ut av at teatrets tukling med teksten – det bør ingen seriøs Ibsen-leser ta på alvor:

"Siden det er tvilsomt om slike sceniske versjoner av diktet kan danne et meningsfullt grunnlag for en tekstvitenskapelig forståelse og formidling, må en konsekvens være at et litterært studium ikke lar seg influere av det man kan ha sett på scenen."

TEATRET STÅR FRITT

Selvfølgelig må man vende seg til den opprinnelige teksten. Teatret kan ha gjort mye rart med den. Nødvendigvis. Det er et klart skille mellom teaterkunstnerens og forskerens arbeid med teksten: Teaterkunstneren står helt fritt. Teksten er råmateriale for utforskning i et nytt medium – teatret, eller i vårt tilfelle radiodramaet. Teksten kan forandres, den kan – og må – strykes ned, scener og replikker kan flyttes, personer kan strykes ut av forestillingen – alt er mulig. Forskeren derimot, må forholde seg til hele det dramatiske diktet – slik det er – og kan ikke skrive om, forandre teksten for å få en tolkning til å passe bedre.

Men den grunnleggende forskjellen er denne: Kunst forutsetter et subjekt, en subjektiv opplevelse av virkeligheten – altså ikke en mest mulig omfattende, utredende objektiv tolkning. Teatret må velge – hele tiden. Bare valg av skuespillere er en tolkning. Er Peer liten og fet og stygg? Er han flott? Spilles Anitra av en halvgammel, lubben, lite tiltrekkende skuespillerinne – eller av en transvestitt, som i noen oppsetninger – har teatret sagt mye om Peers drifter på dette stadiet i hans liv. Spilles hun derimot av noe ungt, yppig og lekkert, får Peers kåtskap en helt annen karakter. Fremfor alt skal teatret holde mange tusen mennesker i sine stoler i flere timer. Teatret må fascinere, underholde, skape følelser – gjenkjennelse, begeistring, ettertanke.

Men samtidig kan ikke teatret spille sin analyse. Det bør ikke legge frem en klinkende klar, logisk, entydig og ekskluderende tolkning. Da lukker det igjen opplevelsen for publikum – og gjør Peer Gynt kjedelig. Teatret må gi en retning, men samtidig bære mangetydigheten i Ibsens tekst videre, skape åpne rom publikum kan slippe seg inn i – ikke først og fremst med intellektet, men med hele sin livsopplevelse. Teatret skal skape gåter, som lever videre i publikum.

VÆRENSFYLDE?

Forskeren er ikke avhengig av et publikum. Hun skriver ikke for følelsene, men for intellektet. Hun skal være klar, avgrenset. Det hun skriver, er ikke ment for allmennheten. Det blir kanskje lest av noen hundre medforskere. I et av de nyeste publiserte arbeidene om Peer Gynt leser forskeren Ibsens dramatiske dikt post-moderne, nemlig "som en poetisk drømmeerkjennelse, som en higen etter en språklig erobring av sin egen værensfylde. Å tolke en slik erkjennelse krever en fenomenologisk tilnærmingsmåte som beskriver teksten ut fra bevissthetens intensjonale struktur. Det klassiske subjekt-objektforhold avløses av gjensidig avhengighet mellom bevisstheten og dens korrelat." Dette kan være intellektuelt stimulerende for modell-tenkning, men ved siden av slike analyser trengs teatret som kulturvern av Peer Gynt.

Denne revirkampen er vel egentlig mer narsissistisk enn reell. Mye tyder på at sentrale, epokegjørende Peer Gynt-oppsetninger på teatret står i gjeld til litteraturforskeres arbeid med Ibsens tekst – som antydet i de neste artiklene. Det ville være merkelig om ikke også forskere kan ha fått impulser til sin lesning fra teaterkunstneres arbeid med å finne handlingene og motivene i teksten.

Den følgende gjennomgangen av Peer Gynt er et forsøk på å gi en oversikt over Peers liv mellom forskere og teaterkunstnere gjennom 130 år.

Keywords: teater , litteratur
| More

Related articles

Product

Dyade 1997/02: Mannen Peer Gynt og hans kvinner

 

Related articles

2015-årgangen av Dyade

2015-årgangen av Dyade

1/15: Ensom eller tosom? Parforholdet som eksistensiell utfordring

2/15: Stillhetens stemme - Are Holen 70 år

3/15: Flukten fra stillheten – motstand som ressurs i Acem-meditasjon

4/15: Ung identitet i brytning - hva gir mening mot 2020?

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

Dyade ISSN
0332-5790 (trykt utgave)
0807-2736 (digital utgave)

Nyhetsbrev

Her kan du melde deg på vårt nyhetsbrev. Du får melding hver gang et nytt nummer er i handelen, og noen ganger når vi inviterer til temamøter i forlengelsen av en utgivelse.

Meld deg på nyhetsbrevet

Facebook

Lik oss på Facebook og få oppdateringer hver gang det skjer noe.

Dyade på Facebook

Smakebiter

Skyen

Skyen

Etter mitt første fordypelseskurs i Acem gjenopptok jeg tegning. De fem siste årene hadde jeg tegnet lite, og forholdt meg til tegning som en måte å illustrere idéer på.

Et rom der dørene til det ubevisste står på gløtt

Et rom der dørene til det ubevisste står på gløtt

Jeg har et mål, men vet ikke veien til målet. Jeg vet ikke engang hvordan målet ser ut. Jeg vet bare at jeg skal skrive noe om min erfaring som arkitekt og som mediterende, men hva teksten kommer til å handle om vet jeg ikke enda.

Det er typisk en kreativ prosess for en arkitekt, å jobbe mot et mål, med et resultat vokser frem underveis. Og prosessen er ganske lik, enten det gjelder å skrive eller å tegne hus.

Turist i et  krevende land

Turist i et krevende land

Bilder fra en reise i Algerie

Den arabiske mannen

Den arabiske mannen

— mellom barken og veden

Vi har hørt mye om Midt-Østens kvinner og deres vilkår, men hvordan er det å være arabisk mann, vokse opp i en arabisk familie, leve sitt liv med kone og barn, venner og arbeidskolleger? Er de entydige vinnere i kjønnskampen, eller er det ikke så enkelt?

De har andre skikker og synsmåter enn skandinaviske menn. Kan vi allikevel forstå deres hverdag og liv?

Yoga og helse

— hva sier forskningen?

Hva gjør yoga med helsen? Ulike yogabøker presenterer ulike effekter, noen basert på rene antagelser, andre på erfaring. Det siste tiåret har vitenskapelig forskning på yoga tatt seg kraftig opp. I denne artikkelen diskuterer Erik Ekker Solberg, Halvor Eifring og Are Holen yoga-forskningens resultater.

Stillhetens bevegelser

Vi er mennesker av kjøtt og blod, og våre liv er spunnet inn i tiden. Yoga og meditasjon gir svar til noen av sinnets lengsler mot stillhet og tidløshet, men slipper aldri helt taket i kroppens, sansenes og hverdagens mylder av krav og behov. Kroppslige og mentale teknikker kan hjelpe oss å leve nær spenningsfeltet mellom det stille og det støyende.

I have nothing to say, and I am saying it

- Nøytralitet som forpliktelse

Tate Gallery for Modern Art i London har ved siden av et non-figurativt maleri slått opp dette sitatet av den nonfigurative maler Gerhard Richter: ”I have nothing to say, and I am saying it.”

Kunne han (Sarkozy) bare sett det selv!

For å illustrere aktualisering kan man bruke ikke bare historier om mediterende, men også ”felles kjente” fra politikk, næringsliv og litteratur. Det er ingen grunn til å tro at f eks Frankrikes tidligere president Nikolas Sarkozy eller Apples grunnlegger Steve Jobs ville ”holdt ut” med en mild meditasjonsmetode som Acem-meditasjon. Men de kan brukes som pedagogiske eksempler i et mer allment forsøkt på å forstå hva aktualisering er.

Meditasjon over døde kropper

Slutten på livet er tema for meditasjon i de fleste kulturer. Men den aller sterkeste påminnelse om dødens realitet er fysisk: livløse kropper, råtnende legemsdeler, hodeskaller og knokler. Man skulle kanskje tro at slikt bare fyller en med vemmelse, men fredfylt ro ser ut til å være en like vanlig reaksjon.

Med ansikt mot døden

Døden er absolutt. Den er ikke høflig. Den pakker ikke inn. Døden kommer når den kommer og tar det den tar. Den presser alvor og følelser selv på de som liker å holde denslags på avstand. Døden er brutal, men ærlig.

Feriereisen og fortellingen om deg selv

- om forskning på turisters erfaring av reisen

Svein Larsen har gjennomført en rekke studier av turister og feriereisende, blant annet med vekt på motiver for å reise, vurderinger av risiko og sammenlikning på tvers av land og kulturer.

Reise i okkupert land

"Halvor, du må våkne!" I søvne har jeg hørt den harde og intense bankingen lenge, men den har flytt sammen med bilder og fantasier i drømmene mine, og jeg har sovet ufortrødent videre. Men nå er det vår dør de dundrer løs på, etter først å ha brutt seg inn gjennom det lille og primitive, men egentlig ganske hyggelige hotellets hovedinngang og gått fra dør til dør med det samme støyende og angstvekkende budskap: "Husundersøkelse!"

Hvor opptatt er vi av sex, og hvorfor?

Det er vel kjent at unge menn kan ha lyst på sex en gang i mellom, men seksualbehovet ser ut til å gjennomsyre oss hele livet. Seksualdriften påvirker oss livet igjennom, enten vi vil det eller ikke. Dette gjør sex til en eksistensiell utfordring.

Sjekking, sex og partnervalg

- kresne kvinner og ivrige menn?

Menn vil spre genene sine til flest mulige kvinner, mens kvinner har færre sjanser og satser mer på hver mann – at han skal bli der for alltid og beskytte henne og barna. Men hvor godt stemmer dette for hvordan kvinner og menn sjekker i dag? Og er det faktisk slik at menn har mest lyst og kvinner ikke orker?

Menn uten manuskript

Guttemannen lunter inn på scenen. Ikke farlig. Bare uskikkelig.

Uregjerlige liv med vendepunkter

Hva er vår livshistorie? Det er i alle fall ikke dokumentasjon av alt som har skjedd i livene våre. Vi har ikke hjernekapasitet til å huske alt, og om vi – med støtte i moderne datalagring – kunne det, så ville det bli en uprioritert oppsamling av smått og stort som knapt ville interessere noen.