Acem Meditation International

Hvem tar best vare på Peer Gynt?

Teatret og litteraturforskerne ser lett overbærende på hverandre. Bør egentlig Peer Gynt spilles på teatret?

Teatret kan gjøre mye rart med teksten – stryke og bytte om og skrive til. Derfor – hvis du vil vite hva Peer Gynt egentlig handler om, bør du da holde deg unna teatret? Ikke la deg distrahere av teaterkunsten?

Sagt mindre spissformulert: Den som vil sette seg inn i Ibsens tekst med det formålet å komme diktets virkemidler og tankeverden så nær som mulig, må vende seg til teksten, og ikke la seg distrahere av tradisjonsforvaltning eller eksperimentering på teaterkunstens premisser.

Dette er professor Asbjørn Aarseths ord. Han går rett inn i striden om hvem som eier Peer Gynt, hvem som forvalter Ibsens tekst på best måte – teatret eller litteraturforskerne.

FORSKERE UTEN KJØNN OG BLOD

Enkelt sagt mener teatret at forskerne blir knitrete, livsfjerne og utilgjengelige i sin forvaltning. De er på tørr og sikker avstand fra kjønn og blod og alle følelser. De risikerer overhodet ikke seg selv. Det er ikke spor av deres egne liv, deres eget tøv og egne nederlag i utlegningen av Peer Gynt. Man skulle tro at de alle lever rent og fornuftig og aldri har vært i nærheten av å begå noen av Peers dumheter.

Og forskerne? De viser til norsk teaters overbevisende anti-intellektuelle tradisjon og mener teatret er slumsete, tar seg store friheter og mest bruker teksten til underholdning. De ser akademisk overbærende på teatrets storslagne oppdagelse av nye innsikter. Edvard Beyer sier det lunt ironisk: "Da Hans Jacob Nilsen i 1947 brøt med teatertradisjonen og framførte Peer Gynt som "eit anti-romantisk verk", tok han bare konsekvensen av det syn som lenge hadde vært litteraturhistorisk barnelærdom".

SCENETEATRET KAN ERSTATTE TEKST

Forskerne peker gjerne på at Henrik Ibsen opprinnelig slett ikke skrev Peer Gynt for scenen. Han diktet det for leseren, ikke teaterpublikummet. Det beste eksemplet er følgende scene:

Dette er en skildring. Peer forteller hva han ser. Slike forløp behøver man ikke fortelle med ord på scenen. Vi kan se det Peer ser. På scenen kan mye fortelles gjennom adferd, det trengs ikke så mange ord. Teatret kan erstatte tekst med bilder og fysiske handlinger og dermed gi oss innholdet tettere og raskere enn teksten gjør.

Men likefullt – Peer Gynt er et dikt og ikke noe utpreget godt teaterstykke, rent dramaturgisk. Det er mye prat, det skjer lite, det er få gode situasjoner. Når man omsider kommer til forliset i begynnelsen av femte akt, er det bokstavelig talt som å få vann i ørkenen.

HØRER PEER HJEMME PÅ SCENEN?

Teatret i det 19. århundre måtte komme til kort overfor en så vilter, rørlig og samtidig udramatisk tekst. Det hadde ikke elektrisk lys, ingen dreiescener, bare tunge, malte kulisser som det tok lang tid å skifte. I 1913 mente den danske kritikeren Poul Levin om en oppsetning på Det Kongelige Theater i København at "Teatret er i Virkeligheten hjælpeløst overfor et Værk som dette. Det er ikke skrevet for scenen, og det hører ikke hjemme der. Dets Poesi sprænger alle Rammer. Det hører hjemme paa en anden Skueplads, hvor der er svimlende højt og afgunnsdybt, i vort Sind, naar Geniet har bemæktiget sig det og kogler i det efter sine vildeste Luner."

Men etterhvert som teatret tok alle elektriske, teknologiske og elektroniske hjelpemidler i bruk, er det slett ikke hjelpeløst overfor et verk som Peer Gynt. Hadde Ibsen sett dette teatrets muligheter, ville han neppe tvilt på at hans galskap egnet seg for scenen.

PEER ELLER KRISTIN?

At det er teatret som har sendt Peer Gynt inn i nasjonens blod, kan det neppe være tvil om. Bare lesning og litteraturforskning hadde etter alt å dømme ikke klart det. Vi kan sammenligne Peer med en annen litterær skikkelse fra Gudbrandsdalen, en som har både format og litterær kraft nok til å innta samme posisjon: Kristin Lavransdatter. Hun topper faktisk bestselgerlistene jevnlig fortsatt. Sigrid Undsets romantrilogi er sannsynligvis mer lest enn Ibsens dramatiske dikt, men man skal bare reise oppover Gudbrandsdalen for å se forskjellen. "Peer Gynt" forekommer over alt – veier, skiløyper, stevner, kiosker, campingplasser. "Kristin Lavransdatter" står det på et lite, unnselig skilt når man kommer til Sel.

TVILER PÅ TEATRET

Likevel, sier Asbjørn Aarseth, kan det reises spørsmål om teatersituasjonen egentlig utgjør en gunstig ramme for resepsjonen av Ibsens dikt. Aarseth bygger sin tvil på selve teaterkunsten:

"Det gjelder for det første hensynet til et rimelig høyt framføringstempo. Leseren kan fordype seg i teksten og selv bestemme farten når krevende passasjer melder seg, mens tilskueren må henge med i spillet slik det er innøvd. For det andre har en på teatret å gjøre med visuelle og musikalske effekter som krever sin del av oppmerksomheten (og kan utgjøre en god del av grunnlaget for publikums fascinasjon). En tredje og minst like viktig faktor er hovedrolleinnehaverens fysiske utfoldelse og eventuelle utstråling og sjarm; dette vil uten tvil være med på å betinge publikums holdning til personen Peer Gynt."

Denne innvendingen er interessant, for den viser litteraturforskerens mistro til teatret. Dette må jo gjelde alle Ibsens tekster. Shakespeares også, for den saks skyld. Ingen tviler på at Ibsen skrev Hedda Gabler med tanke på at teksten skulle oppføres på en scene. Men også når vi sitter der og ser Hedda, må vi "henge med i spillet slik det er innøvd". Vår oppfatning av henne bestemmes i meget stor grad av den skuespilleren som har fått rollen. Dette er teaterkunstens egenart. Den tilfører oss noe gjennom menneskers fysiske nærvær.

En Ibsen-antikvar?

Det kan faktisk virke som om Asbjørn Aarseth har lyst til å innføre en slags Ibsen-myndighet, en Ibsen-antikvar som sikrer at ingen tuller med mesteren:

"Hva som (...) skjer med teksten og publikums oppfatning av den (på teatret), er et spørsmål som i liten grad har vært undersøkt, og som det trolig er vanskelig å ha noen sikker teori om. Det er likevel nødvendig å reise spørsmålet, og så får de som har det faglige ansvaret for forvaltningen av vår nasjonallitteratur ta de konsekvensene som synes nødvendige. Denne oppgaven kan jo også sees som en form for kulturvern."

Han vil ikke forby teatrene å spille Peer Gynt. "Teatrenes oppgave er å levendegjøre de verkene fra den dramatiske litteraturen, eldre og nyere, som de mener er i stand til å vekke publikums interesse, og et rikholdig og scenisk variert verk som Peer Gynt er en utfordring som ethvert teater med kunstneriske ambisjoner vil være tiltrukket av fra tid til annen." Men han advarer mot det som kommer ut av at teatrets tukling med teksten – det bør ingen seriøs Ibsen-leser ta på alvor:

"Siden det er tvilsomt om slike sceniske versjoner av diktet kan danne et meningsfullt grunnlag for en tekstvitenskapelig forståelse og formidling, må en konsekvens være at et litterært studium ikke lar seg influere av det man kan ha sett på scenen."

TEATRET STÅR FRITT

Selvfølgelig må man vende seg til den opprinnelige teksten. Teatret kan ha gjort mye rart med den. Nødvendigvis. Det er et klart skille mellom teaterkunstnerens og forskerens arbeid med teksten: Teaterkunstneren står helt fritt. Teksten er råmateriale for utforskning i et nytt medium – teatret, eller i vårt tilfelle radiodramaet. Teksten kan forandres, den kan – og må – strykes ned, scener og replikker kan flyttes, personer kan strykes ut av forestillingen – alt er mulig. Forskeren derimot, må forholde seg til hele det dramatiske diktet – slik det er – og kan ikke skrive om, forandre teksten for å få en tolkning til å passe bedre.

Men den grunnleggende forskjellen er denne: Kunst forutsetter et subjekt, en subjektiv opplevelse av virkeligheten – altså ikke en mest mulig omfattende, utredende objektiv tolkning. Teatret må velge – hele tiden. Bare valg av skuespillere er en tolkning. Er Peer liten og fet og stygg? Er han flott? Spilles Anitra av en halvgammel, lubben, lite tiltrekkende skuespillerinne – eller av en transvestitt, som i noen oppsetninger – har teatret sagt mye om Peers drifter på dette stadiet i hans liv. Spilles hun derimot av noe ungt, yppig og lekkert, får Peers kåtskap en helt annen karakter. Fremfor alt skal teatret holde mange tusen mennesker i sine stoler i flere timer. Teatret må fascinere, underholde, skape følelser – gjenkjennelse, begeistring, ettertanke.

Men samtidig kan ikke teatret spille sin analyse. Det bør ikke legge frem en klinkende klar, logisk, entydig og ekskluderende tolkning. Da lukker det igjen opplevelsen for publikum – og gjør Peer Gynt kjedelig. Teatret må gi en retning, men samtidig bære mangetydigheten i Ibsens tekst videre, skape åpne rom publikum kan slippe seg inn i – ikke først og fremst med intellektet, men med hele sin livsopplevelse. Teatret skal skape gåter, som lever videre i publikum.

VÆRENSFYLDE?

Forskeren er ikke avhengig av et publikum. Hun skriver ikke for følelsene, men for intellektet. Hun skal være klar, avgrenset. Det hun skriver, er ikke ment for allmennheten. Det blir kanskje lest av noen hundre medforskere. I et av de nyeste publiserte arbeidene om Peer Gynt leser forskeren Ibsens dramatiske dikt post-moderne, nemlig "som en poetisk drømmeerkjennelse, som en higen etter en språklig erobring av sin egen værensfylde. Å tolke en slik erkjennelse krever en fenomenologisk tilnærmingsmåte som beskriver teksten ut fra bevissthetens intensjonale struktur. Det klassiske subjekt-objektforhold avløses av gjensidig avhengighet mellom bevisstheten og dens korrelat." Dette kan være intellektuelt stimulerende for modell-tenkning, men ved siden av slike analyser trengs teatret som kulturvern av Peer Gynt.

Denne revirkampen er vel egentlig mer narsissistisk enn reell. Mye tyder på at sentrale, epokegjørende Peer Gynt-oppsetninger på teatret står i gjeld til litteraturforskeres arbeid med Ibsens tekst – som antydet i de neste artiklene. Det ville være merkelig om ikke også forskere kan ha fått impulser til sin lesning fra teaterkunstneres arbeid med å finne handlingene og motivene i teksten.

Den følgende gjennomgangen av Peer Gynt er et forsøk på å gi en oversikt over Peers liv mellom forskere og teaterkunstnere gjennom 130 år.

Keywords: teater, litteratur
| More

Product

Dyade 1997/02: Mannen Peer Gynt og hans kvinner
 

Related articles

Litteratur

Fra Dyade temanummer Man...