Acem Meditation International

Historien som ideologi

Johan Falkbergets Nattens brød Som så mye annen god skjønnlitteratur gir Johan Falkbergets bøker grunnlag for å drøfte hvordan vi mennesker former virkeligheten etter vår egen bevissthet. Selve persepsjonen av virkeligheten er ofte avgjørende for vurderinger, handlinger og valg.

Ved begynnelsen av 1600-tallet bodde det 6–7 familier helt øverst i en av Norges karrige fjelldaler, ikke langt fra utløpet av Glomma. Hundre år senere var befolkningen godt over 1000 mennesker. Kobberverket på Røros var i full sving, det som i flere århundrer var vår største industribedrift. Leser vi Johan Falkbergets store roman Nattens brød, får vi inntrykk av at denne industriutviklingen førte til forarming av befolkningen. Mye tyder på at ideologiske briller hos forfatteren gjør at han oppfatter denne del av forhistorien slik. Han gjør et utvalg av fakta og dermed blir virkeligheten noe annerledes enn den etter alt å dømme var. Falkbergets eget samfunnssyn og politiske vurderinger påvirker hans beskrivelser av pionertiden ved kobberverket. Som så mye i våre sosiale og psykologiske virkelighet påvirkes det beskrevne av øynene som ser. Historien er ikke en objektiv realitet som bare ligger der klar til å beskrives. Den er vårt bilde av det fortidige, preget av våre interesser og preferanser, av våre ideologier.

Fordreining av virkeligheten
Falkberget, gir sin subjektive tolkning av samfunn og mennesker i dette bermannssamfunnet. Han fremhever fattigdom og avhengighet. Hvor mye han fordreier, vil det være uenighet om. Uansett gir romanene hans grunnlag for en interessant diskusjon av den menneskelige bevissthet og dens evne både til å ta inn virkeligheten og til å fargelegge den. Fordi Falkberget i så stor grad bestreber seg på realistiske skildringer, og i stor grad lykkes, er det lettere å se hvordan han også fremhever enkelte trekk og nedtoner andre, trolig for skape et bilde i tråd med eget samfunnssyn. 1600-tallets gruvearbeidere måtte selv holde lampe og olje for å skaffe seg lys i de trange gruvegangene. For å spare på den kostbare oljen brukte de den bare for å finne frem til arbeidsplassen. Så ble lampen slukket. De hakket løs malmen i stummende mørke, som regel liggende i de smale hullene i fjellet. Det høres ille ut. De levde utvilsomt et hardt liv. Men folk strømmet til. De gikk over fjellet fra Vestlandet for å få arbeid i gruvene. Innvandrere kom fra Sverige, Danmark, Tyskland. Med datidens øyne kan ikke dette ha vært så ille. Den hverdag disse menneskene forlot for å grave seg i mørke dypt innover i fjellet, kan ikke ha vært noen dans på roser. De må ha sultet og hatt det kummerlig. På verket fikk de fast lønn. Korn ble innført. De hadde små gårder ved siden av der kona og ungene gjorde arbeidet og skaffet mat. Noen luksustilværelse var det avgjort ikke. Det var oppstand og streiker blant gruvearbeiderne allerede på 1600-tallet. Lønnen ble satt ned eller uteble. Kornet uteble. Kobberprisene var periodevis lave. Folk sultet, tidvis i hjel.
Kamp for tilværelsen
Firebindsverket Nattens brød er lagt til 1600-tallet. Falkberget bringer oss rett inn i disse menneskenes kamp for tilværelsen, både for å overleve fysisk sett og for å forstå sine liv på en meningsfull måte. Det er en hard verden der fattigdom, blodslit og uvitenhet gjør folk hensynsløse og brutale. Med glimt av godhet innimellom. I Falkbergets fremstilling har verket bragt disse menneskene inn i avhengighet – folk som tidligere var frie. De har sine gårder, og ved siden av kjører de malm, kull og proviant for verket. Mens de tidligere eide gårdene selv og levde av dem, er de nå forgjeldet og avhengige av å tjene penger. Alt dreier seg om penger. Gårdene er blitt til bygselsplasser eid av andre. Stans i driften ved smeltehytten fører til sveltihjel. Alt dette er riktig. Mange bønder i Østerdalen og Gauldalen tjente penger på å kjøre for verket. De fikk forskudd på kjøringen og kom inn i et avhengighetsforhold. Det hendte at de kom på etterskudd og måtte pantsette gården. Men det er bare halve historien. Mange ble mer velstående. Kjøringen var en inntektskilde som ikke tidligere hadde vært der og ble et tilskudd til avkastningen på gården. Om vinteren stelte kona og ungene gården, mens mannen var ute på kjøring. Artikkelforfatterens tipp-tipp-tipp-oldefar kjøpte seg en gård på Tolga i 1782 og betalte kontant. I utgangspunktet hadde han startet med to tomme hender. Sønn av en gruvearbeider på Røros, foreldreløs fra han var ti år. I kjørelistene for verket kan man følge hans karriere som førselsbonde. 39 år gammel hadde han spart seg opp nok penger til å kjøpe den gården han bygslet. Den er fortsatt i slektens eie. Det finnes nok av slike historier. Livets lyse side.
Brutal kapitalisme
Det er ikke den innfallsvinkelen Falkberget velger. Det er en annen del av den komplekse virkeligheten han velger å sette i fokus. Han beskriver en materialisme der utbytting av arbeiderne gjør noen ytterst få rike. Som følge av dette blir mange fra topp til bunn i dette samfunnet preget av råskap og hensynsløshet. Men ikke bare. Det skal vi komme tilbake til. Skildringen hans er i så måte realistisk. Det er ikke tvil om at det på mange måter var slik. Men som antydet, utelater han også mye. I en slags negativ forstand er det en idealisert virkelighet vi møter i Nattens brød. De negative sidene ved kobberverkets virksomhet står i fokus. Mye av det som måtte være av positivt, er utelatt. Hvorfor skulle nå forfatteren ta med det? Hovedpoenget hans er å vise den urettferdigheten og hardheten som utvilsomt rådet. Noen tjente seg styrtrike, mens andre var undergitt et umenneskelig slit for å overleve. Det er ikke veldig lett å få sympati for disse tidlige kapitalistene. Attpåtil snøt de de uvitende bøndene med triks og lureri under veiingen av malmlassene. Falkberget svartmaler ikke menneskene på toppen av denne samfunnspyramiden. Han gir dem forsonenende trekk. De er mennesker med sterke og svake sider. De kan vise medlidenhet og medmenneskelighet. Det er mer selve systemet, jaget etter profitt og penger, han skildrer nattsiden av. Det ødelegger noe i dem som er inne i det.
Noen å anklage
Paradokset er at denne beinharde kapitalismen med alle sine usympatiske trekk skaper en befolkningsvekst og en utvikling i dette avsides området som ellers aldri ville kommet. Mange flere kan brødføs. Mange arbeider seg opp. Nye muligheter skapes. Men det skapes også klasseskiller som ikke var der før da alle slet som jevne bønder og jegere. Følelser av urettferdighet blir større. Det blir noen å rette anklager mot. Før da det var uår, var det ikke andre enn Gud å jamre til. Nå kan aggresjonen rettes mot de mektige verkseierne. Falkberget var selv vokst opp i dette klassesamfunnet. Ti år gammel begynte han som ”vaskarryss” (gutt som vasket malm) ved gruvene. På nært hold så han slitet. Han så hvordan noen levde i overflod som resultat av de manges innsats. Det er lett å forstå den sosiale kritikken. Men i etterkant har han selv fått kritikk av dem som har studert de sosiale forholdene rundt Rørosverket. Fremstillingen blir for ensidig. De positive ringvirkningene er utelatt. Jeg sa at vi finner en slags negativ idealisering hos Falkberget gjennom hans fremstilling av hva gruvevirksomheten gjør med menneskene. Men han oppstiller klare motstykker til umenneskeligheten. Her kan man nok hevde at han er idealiserende i positiv forstand.
En rose i stenørkenen
Det inntrykk som hos alle vil sitte sterkest igjen etter å ha lest den store romanen, er Ann-Magritt. Unnfanget gjennom en voldtekt. Moren beskyldt for hor og satt i gapestokken utenfor kirken, der til og med voldtektsmannen spytter på henne. Etterpå hopper hun i fossen. Ann-Magritts morfar berger så vidt livet hennes ved å gå rundt og tigge morsmelk i fattige stuer. Kjempen kalles han. Tidligere straffet for hestetyveri. En karrig plass har han ryddet seg. Kjempeplassen. Dette er Ann-Magritts start i livet. Som ung kvinne kjører hun malm med en okse sammen med førselsbøndene. De mobber og hundser henne. Men hun slåss tilbake, legger seg opp penger, arbeider seg opp. Hun er som en rose i en stenørken. Uvanlig vakker og svært intelligent. Hun lærer seg å lese, skrive og regne. Dyrker opp og pløyer jord i sommernettene. Legger seg opp penger og løser ut pantebrevet på Kjempeplassen. Misunnelsen er stor i bygda. Hun beskyldes for å ha født i dølgsmål og drept barnet. Hun kastes i fengsel. Med nød og neppe unngår hun å bli halshugget. Men som en helgen er hun overbærende overfor den destruktive uvitenheten hun omgis av. Hun hjelper folk rundt seg med penger og kunnskap. De får oppmuntring til å dyrke jorden. Flere blir selveiere. De lærer seg å lese. Hun blir en drivende kraft i all fremgang i bygda. Opptatt av å skape vekst. Skaffer seg respekt. Blir hørt på av høy og lav. Hun er romanens visjon av grokreftene i livet. Den som trosser ondskap og uvitenhet. Den som er meningsbærende i en verden der destruktive krefter synes overveldende.
Tatergutten blir klokker
Ann-Magritt er ikke den eneste rosen som vokser opp i stenørkenen. Tatergutten Pedro, oppfostret hos hestejelkeren, blir klokker og skaffer seg lærdom. En annen fattiggutt, Pontus, lærer seg å konstruere vannhjul, en helt liten vitenskap på den tiden. Det finnes muligheter til å skape seg et annet liv. Det er mulig å ane en slags indre sammenheng mellom forfatterens bilder av på den ene side elendighet og på den annen side menneskelig storhet. Hvis vi aksepterer at elendigheten er forstørret, kan det på den annen side ha skapt behov for en tilsvarende positiv storhet. De mørke sidene måtte balanseres av noen tilsvarende hvite. Slik sett er tilværelsen i forfatterens øyne kanskje tegnet noe mer i sort og hvitt enn den egentlig er. I den sosiale kritikken aner man konturene av en anklage, eller en slags livsklage. På den annen side representerer Ann-Magritt drømmen om et bedre liv. Det er karakteristisk at hun kommer fra vanskelige kår. Forfatteren vil vise at grokreftene i stor grad finnes i de lavere klasser. Johan Falkberget regnes som en typisk realistisk forfatter. Han skriver i overveiende grad historiske romaner basert på grundige studier av fortiden. De tegner svært nøyaktige tidsbilder og representerer historiske fremstillinger av høy verdi. Av den grunn er det viktig at de underlegges historisk kritikk, på samme måte som rene fagbøker. Det er på sin plass å undersøke forfatterens måte å oppfatte historien på og eventuelle skjevheter i fremstillingen.

Bevisstheten og virkeligheten
Men som med så mye annen god skjønnlitteratur gir bøkene hans grunnlag for å drøfte videre hvordan vi mennesker til dels former virkeligheten etter vår egen bevissthet. Selve persepsjonen av virkeligheten er ofte avgjørende for vurderinger, handlinger og valg. Det er lett å føle indignasjon når man studerer enkelte trekk ved tidligere tiders historie. Men man kan også lett bli forledet ved ikke å se enkelttrekk i sin sammenheng. All den sosiale nøden knyttet til den tidlige gruvevirksomheten må ses opp mot det øvrige samfunn på den tiden. Da blir bildet et annet. Man blir kanskje noe mindre anklagende. Det er ikke likegyldig hvilket bilde man har av historien. Det former samfunnssyn og politiske valg. Det er kanskje grunnlag for å mene at valgene blir bedre jo riktigere bilde man har av samfunnet og historien. Men sosial indignasjon er jo ofte nødvendig for å skape endringer. Slik sett er det mye drivkraft til endringer i en viss subjektiv fordreining. Men blir den for stor, kan konsekvensene bli katastrofale. Det gir historien gode eksempler på. Vi kan bare se på de totalitære regimer bygget på marxistisk sosial kritikk. Slik er det ikke i Falkbergets virkelighetsbilde. Den sosiale indignasjonen er balansert av overbærenhet med menneskelig svakhet. Han står for en humanisme som er en kombinasjon av sosialdemokrati og kristendom. Derfor hyller han de små fremskritt, båret frem av mennesker som Ann-Magritt. Ideologisk var Falkberget knyttet til en sosialdemokratisk visjon av samfunnsutviklingen. En periode i 1930-årene representerte han Arbeiderpartiet på Stortinget.

Svart- og hvitmaling
Jeg tror det er ganske åpenbart at beskrivelsene av det gamle bergamannssamfunnet tar farve av hans eget politiske syn. Noe blir svartere enn det realistisk sett var, noe blir hvitere. Ann-Magritt blir på mange måter bildet av en sosialdemokratisk samfunnsbygger. Fremskrittsorientert og uselvisk. Opptatt av fellesskapet og mindre av å berike seg selv. Men det er dimensjoner bakenfor politikken i Falkbergets romaner. Kampen mellom lyse og mørke krefter spiller seg ut på mange plan, ikke bare det samfunnsmessige. Det er ofte en tragisk undertone i fortellingene hans. Ann-Magritt bæres på mange måter oppe av kjærligheten til Johannes, hjulmakeren fra Sachsen, som hun blir gift med. Men den forstyrrede voldtektsmannen Ole Soldat, som er Ann-Magritts far, skyter Johannes i bakhold. Dette tapet greier hun ikke å bære. Hun blir dødssyk kort tid etter. Uten Johannes er ikke livet verdt å leve. Det er som om flere av Falkbergets personer lever med en avgrunn under seg. De kan holdes oppe av omsorgen for andre, av kjærligheten eller gudstroen. Svikter noe av dette, kan livsgnisten forsvinne. Tydelig er dette hos hovedpersonen i Den fjerde nattevakt, Benjamin Sigismund. Han går til grunne i ulykkelig kjærlighet til en kvinne han ikke kan få. Men samtidig gjør også alle prøvelsene at han vokser som menneske, blir mindre arrogant og mer overbærende med andre.

Mørk og lys pol
I Falkbergets visjon av tilværelsen ligger det eneste varige og bærende håp for mennesket i frelsen etter døden. I denne verden er de destruktive kreftene sterke og godhetens vilkår trange. Igjen ser vi en mørk og en lys pol. På en måte er det Falkbergets univers i et nøtteskall. Derfor blir det for ensidig å kalle bøkene hans ideologiske. De har mer ideologiske trekk. I sin helhet er de så komplekse at de ikke kan innpasses i enkle skjemaer. Menneskene får liv på mange plan og kjemper med grunnleggende problemer på tvers av tid og rom. Slik sett sprenger Falkbergets bøker ideologiens rammer.

Keywords: fordreining, Falkberget, Røros, kapitalisme, ideologi, historie
| More

Product

Dyade 2001/01: Fortiden i nåtiden
 

Related articles