Acem Meditation International

En Peer som ser

Er det bare vi som ser hvordan Peer jukser og sliter? Skjønner han overhodet ingenting selv? Har han det ikke vondt?

Peer våger. Det som det narsissistiske i oss driver oss bort fra: å gå inn i det ubehagelige. Dette får konsekvenser for vår lesning.

Godtar vi at Peer Gynt er en frodig og underholdende skildring av en moderne narssisist – og at vår samtid har atskillig narsissistiske trekk – kunne det vært fristende å bruke Henrik Ibsens dramatiske dikt pedagogisk når man skal presentere det for norske radiolyttere: Se her! Sånn er Peer. Men sånn er vi også. Og sånn burde vi ikke være. Har dere skjønt det nå?

En slik formidling ville være både autoritær og nedlatende, fordi teatret i såfall behandler Peer som lukket og verre enn han er. Da inntar vi en opphøyet posisjon som forvaltere av innsikt Peer ikke er i nærheten av å ha. Denne posisjonen gjør oss kloke og Peer latterlig. Han er marionett i et spill vi har gjennomskuet, og han er blindt fanget i.

Dermed risikerer vi lite, og Peer Gynt blir nokså ufarlig.

DEN MODERNE ROMANEN OM PEER GYNT

Det er en kjent sak at livet aper etter kunsten. Mona Levin har skrevet en biografi om klatreren, eventyreren, forretningsmannen Arne Næss jr. I tidens trang til å gjøre det private offentlig. Vi behandler Arne Næss som om han skulle vært en litterær figur. Mona Levin har skrevet den moderne, folkelige romanen om Peer Gynt. Er det Peer Gynt som forsøker å være Arne Næss jr- eller er det Arne Næss jr som forsøker å være Peer Gynt? Analysen av romanpersonen Arne Næss jr vil i mangt falle overens med analysen av den dramatiske personen Peer Gynt. Begge er eslet til blinkende knapper på verdensvesten, men hempen glapp. Hvem ville Peer Gynt vært dersom hans hempe hadde holdt? Hvem hadde Arne Næss jr. vært dersom hans hempe hadde holdt?

HAN FORLATER HELE TIDEN

Mona Levin beskriver sin hovedperson slik: Det uttrykk som oftest brukes om Arne Næss jr, er usentimental. I det ligger begreper som iskald, ufølsom, hensynsløs – kynisk, steinhard, ubarmhjertig. Men han beskrives også som romantisk, søkende, farverik, intellektuell og morsom. Han er konsekvent full av overraskelser.

Den litt slepne stemmen har både det arrogante vestkanttrekket på vokalene og rennesteins-undertonen av utålmodighet og hensynsløshet. Når han trenges opp i et hjørne, skjer det noe med ham; det er som om han skifter personlighet, som om han skrur av all menneskelighet og kobler ut alt unntatt sine egne interesser. Han kan bli totalt ufølsom overfor andre og miste lojaliteten.

Arne Næss jr er et menneskelig narkotikum som gir abstinens i dem har forlater – og forlater gjør han hele tiden. Han er alltid på et fly, alltid på et fjell, alltid et annet sted. De som sitter igjen, føler savn, uro, utilfredsstillelse.

Kvinner han har vært sammen med, glemmer ham aldri. Hans hustru gjennom snart ti år, superstjernen Diana Ross, får tårer i øynene når hun beskriver ham. Tretten år etter skilsmissen fra ham er hans første kone, Filippa, ikke ferdig med ham, men tårene i hennes øyne er ikke like kjærlige. Skuespillerinnen Mari Maurstad, som er lykkelig i sitt ekteskap, sliter likevel med ettervirkningene av Arne Næss.

I forretningslivet gjør han ingen noen tjenester og venter ingen selv. Den beste deal er den dealen som er best for ham. Er det kriminelt? Eller er det sunn forretningssans? Er det ikke heller beundringsverdig at en mann med dysleksi og dårlig artium, og en startkapital på $2000, er nådd så langt som ham? Han er selvmade, kom seg opp gjennom hardt arbeid. Vennskap? Ansvar for andre? God tro? Business er business. Hva har vennskap med business å gjøre? spør Arne Næss jr.

Han dras mot det magiske: mot den ytterste spenning, mot de marginale muligheter, de umulige utfordringer, det som er morsomt, som gir et kick, som utløser hans kreativitet, hans labyrintiske intelligens. Blir det kjedelig, gidder han ikke. For Arne Næss' førsteprioritet er ham selv. Han er nummer én, og han passer godt på nummer én.

HVEM VÅGER REISEN INNOVER?

På ett livsområde skiller Peer og Arne lag – i det Den fremmede passasjeren i Femte akt kaller "angstens alvor".

"I ettertid skjønte jeg at det var visse følelser som var lov for Arne, som lidenskap og hat, men ingenting som hadde med melankoli å gjøre. Det var ikke lov å være lei seg, lengte, savne." sier Mari Maurstad. Han fleiper bort alt som er vondt, det er hans forsvar mot mot det opprøret han vet finnes inne i dypet av ham et sted. Hans forsvar er fleipen og rastløsheten, han kan jo ikke sitte stille. "Arne har reist over hele verden. Det er ikke et sted han ikke har vært. Den eneste reisen han ikke har tatt, er innover i seg selv. Den tror jeg ikke han våger å foreta."

Peer våger den. Gjennom hele diktet har han kontakt innover – også med skammen, lengselen, fortvilelsen, tomheten. Og på slutten reiser han innover i seg selv:

Men den reisen er lettere i kunsten enn i livet.

EN KAMPARENA

I Peer Gynt støter samtidens sosiale og økonomiske konflikter, kulturkampene og drømmene sammen med de indre krefter i Peer – skammen, driftene, flukten inn i grandiositeten, et uhyre vanskelig forhold til kvinner, frykten for nærheten og forpliktelsen, hans livskraft, hans dikterevner, en frapperende evne til å komme ned på beina, og en dyp lengsel etter – noe. Han er samtidig et meget rikt utrustet menneske.

Alle disse kreftene – og mere til – herjer i ham og rundt ham og tilbyr ham et utall roller: Bonde på Hegstad som gjenoppretter slektens ære og lever morens drømmer. Opprører og fjellhippi som tar for seg av kvinner og rein og alle naturens goder. Rydningsmann og nybygger. Skrønemaker og dikter. Eventyrer. Shippingmann. Godseier. Gründer. Imperiebygger. For å nevne noe. Peer er – som vi alle – en kamparena for alle livets krefter og blir kastet omkring.

Å erkjenne er å se – se mest mulig av disse kreftene som former og styrer oss, se mønstre og sammenhenger i våre liv – og vår mulighet til utfoldelse og virkeliggjørelse, vårt bidrag til fellesskapet.

En ideologisk – f. eks. kristen, marxistisk, jungiansk, selvpsykologisk eller borgerlig konvensjonell – forståelse av livskreftene gjør letingen behagelig enkel, fordi svarene i stor grad er gitt på forhånd. Gåtene er løst. Det er bare vi – eller Peer – som ennå ikke har forstått den egentlige sammenheng. En ideologisk forståelse skaper alltid avklarende sammenheng, ofte besnærende, fordi det ufattelige, kaotiske, det overveldende i våre liv faller på plass. De ulike krefter er sett, ondt og godt er plassert der det hører hjemme. Vi blir ikke lenger kastet omkring i tilværelsen.

VIRKELIGHETEN BRYTER SEG UT

Men en ideologisk livsforståelse lukker også igjen. Den avslutter. Og dermed etterlater den mye av vår livskamp i mørke. Livskreftene er så sammensatte, så gåtefulle, så mangfoldige at ingen ideologi, forståelsesform eller tro kan fange dem inn. Virkeligheten bryter seg alltid ut av formler og modeller. Og storheten i Peer Gynt er nettopp dette. Det dramatiske diktet lar seg ikke redusere – hverken til språkspill eller satire, til klassekamp, individuasjonsprosess, moralitet eller eventyr.

Derfor er Peer Gynt et redskap, en form vi kan bruke til å undersøke våre liv. Denne undersøkelsen når lengst når vi lar Peer være mer enn sine roller og sin narsissisme, lar ham være en rik personlighet – med en kjerne og et grunnfjell han til sist bryter gjennom. Og ikke minst – den når lengst når vi lar være å gjøre Peer blind for seg selv.

ET MYSTERIESPILL

En tradisjon oppfatter Peer Gynt som et mysteriespill. Ibsen blir ikke lest først og fremst som en harmdirrende satiriker, men en "visjonær nervenaken fortolker av menneskets evige eksistensielle situasjon," som Carl Fredrik Engelstad uttrykte det i 1956, "menneskets blodige kamp for å finne ut hva det vil si å være seg selv." Peer Gynt er Spillet om Enhver. Det dramatiske diktet er ingen reise gjennom Norge eller historien, men gjennom et menneskes sinn. Det handler om "mennesket sitt kår på jorda – det høge kallet, det djupe nederlaget, men òg om sjølvransaking og heimferd til opphavet", slik Tormod Skagestad sier om sin store oppsetning på Det Norske Teatret i 1962.

Ingmar Bergman var tidlig ute med denne tolkningen – på Malmø Stadsteater i 1957 med Max von Sydow som Peer. I 1970 gjør Aalborg Teater seg gjeldende i teaterhistorien. Den unge danske instruktøren Kaspar Rostrup bygger om det klassiske titteskapsteatret. All pynt og forgylling er dekket til. Han setter publikum på scenen og på sidene i salen og lar spillet foregå i mellom: "Jeg har alltid oppfattet Peer Gynt som et indre drama. Som en forvrengning av hans sinn. Det er, med andre ord, sjelen som forvandles, og derfor får vi heller ikke se en ung og en gammel Peer. Han er like gammel – eller like ung – hele tiden, og det er de andre 22 medvirkende også. Figurene er bare deler av Peers eget sinn og derfor i samme alder. Tilskuernes nye plassering skulle få dem til å føle seg som deler av Peers sjelsliv under forvandlingen." Kritikeren i Berlingske Tidende hevdet da også at Kaspar Rostrup "mere radikalt og mere konsekvent end nogen anden instruktør (har) set Ibsens dramatiske digt som et drama om én person."

EN MODNINGSPROSESS

Det er denne tradisjonen – Peer Gynt som indre drama mer enn som realistisk livsskildring – Kjetil Bang-Hansen fører videre i en meget omtalt oppsetning på Rogaland Teater til Ibsen-jubiléet i 1978. Denne forestillingen ble uten tvil til i kamp – mot tidens politiserte livsforståelse.

Kjetil Bang-Hansen reagerte først og fremst mot mot avvisningen av eksistensielle perspektiver og den enkeltes ansvar:

"I vår tid er fikenbladene flyttet fra kjønnsorganene opp til ansiktet. Vi frigjorte bærer nye masker. Og et sted i oss vet vi at våre apatiske grimaser i dag blir masker av vold i morgen. Viktigere enn noen gang blir det da å rive maskene, føre menneskets gjerninger tilbake til mennesket selv. Vi må lære på nytt at alt ansvar er eget ansvar."

Rogaland Teater ville beskrive en modningsprosess. En prosess lang som et liv, eller kort som et hjerteslag. En slik erkjennelses-utvikling kan ta et helt liv. Men det er også en livforståelse som kan komme i brøkdelen av et sekund. I tiden mellom to hjerteslag. Dette er ingen modning som forutsetter alder. Derfor er det ikke interessant å legge vekt på det strengt realistiske forløp i Peer skjebne. "Den episke realisme har, etter min oppfatning, snarere lett for å dreie oppmerksomheten vekk fra den sentrale utvikling, som er den sjelelige. Realismen almengjør menneskeskildringen og bringer ytre detaljer i forgrunnen og vektlegger en mindre interessant episk struktur." Kjetil Bang-Hansen førte denne tolkningen videre på Den Nationale Scene i 1993.

ET EKSISTENSIELT SPRANG

Han velger altså å lese Peer Gynt som et scenisk dikt der skikkelsene er personifiseringer av en gutts indre egenskaper og instinkter. Som i en drøm opptrer fenomenene i stadig nye forkledninger og beskriver et eksistensielt sprang alle står overfor: "Utfor stupet med oss begge!" Gjennom hele første avdeling – de tre første aktene – rir og ris Peer som en mare. Han flykter fra sine egne syner og speilbilder, virkelige som uvirkelige, men slipper aldri unna. Han lengter seg stor, men spiller liten. Han gjør seg skitten, men vil vaske seg ren. Han vil være en annen, men finner bare seg selv. Han vet hvilken vei som er den riktige – han klarer bare ikke å slå inn på den.

I fjerde akt har Peer gitt opp kampen for sannheten – den førte bare til nederlag. Nå har han svunget seg opp på løgnen og diktningen. Han har gjort forstillelse til sitt metier. Blitt profesjonell løgner. Til slutt, i femte akt, tvinges han til å se – se inn i sitt eget tomme rom.

GJENNOM ANGSTENS LANDSKAP

Denne tolkningen hentet impulser blant annet fra professor Edvard Beyer og hans artikkel fra 1967. Beyer ser Peers utvikling fra "virkelighetsflukt, ærgjerrige drømmer og falske roller gjennom angstens landskap til erkjennelse, gjennom kjærlighet til forløsning og – som en mulighet – gjennom valg og handling inn til den tapte identitet." Gjennom siste akt, mener Beyer, får angstens alvor tak i Peer for fullt, han drives fra skanse til skanse til han omsider ser sitt forspilte liv i øynene. Den livskraft som har ytret seg i fantasiflukt, ærgjerrige drømmer og hensynsløs selvhevding, er i siste akt gjennom angst, ydmykelser og erkjennelse modnet til etisk vilje. "Møtet med Solveig til slutt er i vår tolkning Peers første skritt mot sitt egentlig jeg", sier Kjetil Bang-Hansen. "Han har forstått at veien til seg selv må gå gjennom møtet med et annet menneske. Om han så kan bruke den erkjennelse han har funnet, blir diktets egentlige hovedproblem. Det hele begynner altså prinsipielt først i det øyeblikk vi slutter."

PEER VET AT HAN ER ET DYR

Det avgjørende særpreget ved Kjetil Bang-Hansens tolkning er dette: "Peer Gynt er et dyr. Og han vet det. (...) Jeg tror altså at Peer er bevisst sitt dilemma." I oppsetningen på Den Nationale Scene i 1993 fikk denne forståelsen blant annet slik form: Det er Peer selv som sier "Peer, du lyver!"

Med andre ord: Hvor mye skjønner Peer av de kamper han er inne i? Skjønner han at han lyver og jukser? Ser han at han flykter fra virkeligheten, at han går utenom?

Mange tolkninger og oppsetninger gjør Peer blind. Tolkeren, publikum skjønner hvordan han tuller med sitt liv. Alle utenfor verket kan analysere ham og moralisere over ham. Selv driver han spontankonsentrert og behovsstyrt rundt i tilværelsen uten noe av den innsikt vi som lesere og tilskuere løfter oss opp på. Da blir han også lett å avsløre, lett å gjøre til projeksjonsobjekt. Han representerer jo ikke selv noen motkraft til sin narsissisme. Hvis han bare hadde sett det vi ser, kunne han tatt seg sammen og blitt noe. Tja. Vi ser vel også mangt i oss selv vi gjerne skulle gjort noe med. Men gjør vi noe med det?

Slik gjør vi Peer verre enn han er – og oss selv bedre. Dette er juks.

DET STÅR HOS IBSEN

Det er ingen tvil om at Henrik Ibsen har gjort Peer seende. Peer ser at han er fillet og fæl. Han kjenner skammen:

Selv i det mest driftsstyrte sammen med seterjentene har han kontakt med noe annet:
Han vet hva angst er. Møtet med Bøygen er også møtet med et truende vanvidd:
Han vet at han dikter virkeligheten vakrere enn den er – når han drømmer om et slott oppe i åsen – og han tar seg i det:
Også når han er på sitt mest avstengte og verste, etter å ha dummet seg ut til de grader sammen med Anitra, ser han seg selv:
Dette betyr at det ikke bare er vi som kan kjenne ubehag ved hans livsførsel. Han kjenner det selv.

SMERTEN ER FOR BELASTENDE

Peer vegrer seg mot innsikten – slik vi alle gjør – fordi innsikt gjør vondt. Han kompenserer ved å fantasere, han går utenom det som vekker skammen i ham, de belastende relasjonene og situasjonene. Men Henrik Ibsen lukker ham aldri helt igjen. Peer klarer aldri å skyve det ubehagelig helt bort fra bevisstheten. Gjennom hele det dramatiske diktet har han det også vondt. Ibsen kaster Peer inn i det vi alle viker unna – den nakne opplevelsen av livssmerte.

Fagfolk hevder at våre narsissistiske trekk er svært vanskelig, nesten umulig å bearbeide. Det som gjemmer seg bak – litenheten, raseriet, tomheten – er for belastende, for knusende. Ofte har vi tilogmed kuttet forbindelsen til disse følelsene. Vi vet ikke lenger at det gjør for vondt. Peer Gynt har kontakt med denne underliggende smerten hele sitt liv. Det betyr at han ikke er så narsissistisk lukket som vi gjerne vil tro. Han er mottagelig for konfrontasjonene, de virkelig skakende konfrontasjonene.

FRA BØYGEN TIL BEGRIFFENFELDT

Den første er møtet med Bøygen, som han løser ved å lukke igjen, befeste et narsissistisk selv som går utenom. I slutten av fjerde akt – i Dårekisten – begynner Henrik Ibsen åpningen av Peer, begynner å trenge gjennom. Der river Begriffenfeldt Peers masker, hans falske selv, av ham. Peer blir fratatt sine ståsteder, og hans selvopptatthet vrenges mot ham i groteske speilbilder:

Dette er en fantastisk beskrivelse av den patologiske narsissisme, og Peer går nesten til grunne i konfrontasjonen:
PEER GYNT: (svimler)
INN I LIVET
Men aldri tidligere har han så klart gitt uttrykk for det han gjemmer på av sinne og smålighet.
I begynnelsen av fjerde akt var han kompis med Vårherre – og vel så det:
I begynnelsen av femte akt er han langt mindre grandios i møte med farene:
Henrik Ibsen stevner ham for sikkerhets skyld til møte med angsten. Den fremmede passasjeren er gjennomtolket som få andre skikkelser i Peer Gynt – han er forstått som alt fra Lord Byron til Ibsen selv og begrepet angst. Hans funksjon er i alle fall klar. Han fortsetter den behandlingen Begriffenfeldt utsatte Peer for, river Peers virkelighet i stykker og gjør ham redd:
Peer fortsetter å klamre seg til sin virkelighet og sine falske selv , men han skakes stadig mer. Gjennom hele femte akt har Henrik Ibsen forsynt ham med små og store signaler om smerte. Han auksjonerer bort sitt liv:
Han river og sliter fortsatt og vil bort fra smerten, men Ibsen sender ham fra den ene konfrontasjonen og ydmykelsen til den andre – Knappestøperen, Dovregubben, Den magre.

REISEN I SEG SELV

Til slutt ser Peer sitt liv:

Da har har vært gjennom et vendepunkt, tatt inn over seg hele den smertefulle innsikten om sitt livsløp:
(griper seg sammen som i angst og går dypere inn i tåkene;
Enhver som har vært inne i smertepunktene i sitt eget liv, kan kjenne noe av det Peer kjenner. Dette er ingen blind mann som bare jukser med sitt liv. Han gjør noe vi slett ikke tør alltid, vi andre. Han våger reisen innover i seg selv.

I vår samtid er det ikke avsløringen av Peers egoisme det skakende, men nettopp denne reisen. Den gjør ikke oss kloke og Peer latterlig. Han er ikke marionett i et spill vi har gjennomskuet og han er blindt fanget i. Tvert om – denne reisen gjør ham ekte. Han viser at den eneste vei ut av det narsissistiske går inn i ubehaget, inn i smerten og den underliggende angsten. Dette er veien til et frigjørende livsalvor og et fellesskap.

SLUTTEN

Henrik Ibsens slutt er problematisk. Vi sluker ikke uten videre denne pinsemorgen-idyll, der Peer får syndsforlatelse i fanget på en dame som har passet geiter, spunnet garn, sunget Grieg og ventet på ham i 40 år.

Arild Haaland tilhører dem som har liten sans for Peers livsinnsats og den forløsende Solveig. Peers redning blir utenpåklistret fordi han som skurk har vært uten andre forsonende innslag enn dikterens egen lyrikk, visse psykopaters likesæle sjarm, og endelig "herremenneskets" muntre gavmildhet når det selv har i overflod. "Derfor skulle det følgeriktig ha endt med at Peer ble spiddet på sverdet, likeså ubarmhjertig som en hvilken som helst av de vanlige teaterskurker." Arild Haaland vil altså straffe Peer.

Forskere med kristen, og særlig katolsk bakgrunn, som Daniel Haakonsen og Finn Thorn, mener derimot å påvise at slutten er godt underbygget og en integrert del av verkets helhet. Haakonsen: "Gradvis, og med ubønnhørlig konsekvens, har stykket lagt opp til Peers totale livsnederlag. Når det er fullbyrdet kan redningen bare komme fra en åndsfornyelse utenfra." Thorn: "I Peer Gynt har Ibsen med genial dikterisk intuisjon sett to menneskeskjebner, hvis livsførsel bare kunne få mening og sammenheng i et kristent perspektiv."

Det kan godt være riktig, men Ibsen var nå ellers ikke spesielt kristelig. Slutten er i alle fall mangetydig og åpen. Det er verdt å merke seg at den Solveig som møter Peer, som ser ham og ivaretar ham – er blind:

Men det er ingen tvil om at Henrik Ibsen forsoner. Peer Gynt er ingen tragedie. Ibsen løfter og skaper håp. Etter at Peer har funnet Solveigs fang, er Knappestøperen der fortsatt som et krav:
Men Henrik Ibsen gir Solveig det siste ordet:
Den teateroppsetning som vil følge Ibsens intensjon, må også forsone den seende Peer.

Keywords: Litteratur
| More

Product

Dyade 1997/02: Mannen Peer Gynt og hans kvinner

 

Related articles