Acem Meditation International

Peer som moderne narsissist

Skal Peer avsløres, la oss i så fall gjøre det så nærgående at vi tar med oss selv.

Peer Gynt har et problematisk forhold både til kvinner og menn.

Men hva er kjernen i ham?

Den er forsøkt beskrevet på mange måter. Egil A. Wyller tilhører den forskertradisjon som hevder at kjernen er Peers fantasikraft. En kar som møter naturen på denne måten, har en viss poetisk åre til å uttrykke sin lengsel:

Den dramatiske enhet i verket kan "bare berges ved at Peers skapende fantasi ble framstilt som uttrykk for den verdifulle kjerne i ham, den som en gang for alle har grepet Solveig, og som gjør det mulig å frelse ham til slutt." Mener Wyller.

De kommentatorene som i Peers fantasi ser et overveiende positivt trekk, har gjerne vist til det de oppfatter som en storslagen dikterbegavelse. Denne tolkningen har særlig slått igjennom blant norske forskere etter krigen – noe som særskilt skyldes Egil A. Wyllers bidrag. Derimot – i det 19. århundre århundre – var det overveiende samstemmighet om å betrakte fantasien som en skjebnesvanger svakhet i Peers psykologi, påpeker Asbjørn Aarseth.

KUNSTNER ELLER LØGNER?

Vi har altså grovt sett to mulige vurderinger av Peer fantasi. For det første kan vi understreke dyktigheten. Vi kan si det er en kunst Peer utøver, at han er dikter, og at han makter å heve seg og sine tilhørere fra det trivielle opp på et høyere plan, hvor det skjer fantastiske ting, og hvor det er rikdom og skjønnhet. "Dette kan vi kalle en estetisk holdning til problemet." For det andre kan vi understreke løgnen. Vi kan hevde at det Peer faktisk gjør, er å skyve bort virkeligheten og erstatte den med usanne fortellinger og tomt skryt. Og vi kan nekte å akseptere Peers dikterevne som positiv i seg selv, så lenge den ikke brukes til annet enn løgn, selvhevdelse og virkelighetsflukt. "Vi har da inntatt en etisk holdning til hans dyktighet." Som skuespiller og løgner er Peer neppe seg selv.

Vi kommer kanskje nærmere noe hvis vi undersøker de krefter i ham som bruker fantasien.

HVA ER DET PEER GJØR?

La oss for et øyeblikk glemme alt det Peer sier.

La oss se hva han faktisk gjør:

Peer drømmer om storhet, om makt. Men han har ikke den målrettethet, den evne til forpliktelse og hardt arbeid som må til. Han blir ikke det han kunne blitt.

Han reagerer sterkt på at noen setter grenser for ham. Hans mor forsøker å virkelighetskonfrontere ham. Han setter henne opp på et tak, der hun ikke kommer ned med egen hjelp – og går fra henne.

Han ødelegger odelsjenta Ingrid. Ligger med henne og kaster henne bort som et brukt leketøy. Hun går til grunne og storgården forfaller.

Han lokker en uskyldig jente til å forlate familie og fellesskap for å leve sammen med ham – hvorpå han forlater henne og glemmer henne fullstendig.

Han oppfatter seg som offer, ikke som ansvarlig. Han ser på seg selv som meget spesiell. Han utnytter andre mennesker til egen vinning. Han er ufølsom overfor andres behov, smerte og lidelse. Han klarer ikke å leve i tette relasjoner, han tar ikke ansvar for andre mennesker.

Hva er dette?

NARSISSIST SOM SKJELLSORD

Peer er narsissist. Med det mener vi gjerne at han vekker vår forestilling om hva det innebærer å være selvopptatt, selvgod, med liten evne å ivareta andre. Vi bruker narsissist som skjellsord. Det har fått moralsk valør.

Slik bruk tilslører. Det er som om litteraturforskere viker unna en mer psykologisk forståelse av litterære figurer. De beveger seg ofte på et mer overordnet – og ofte mer upresist eksistensielt plan. Denne unngåelsen er forståelig, for psykologisk-psykoanalytiske modeller kan lett virke nokså banaliserende. Det er som om alle fenomener i livet koker ned til pottetrening, morssavn og ødipale konflikter. På samme måte som f.eks. en marxistisk tolkning av Peer Gynt kan psykologisk lesning være reduserende og presse alt inn i en gitt forutforståelse.

Men all innsikt tilfører noe, og de siste 30 år har psykoanalytisk teori gitt det narssisiske langt mer nyansert – og for vårt bruk mer fruktbart – innhold. I Peer Gynt skildrer Henrik Ibsen karaktertrekk og en personlighetstype vitenskapen først nå har forstått og beskrevet.

NI KRITERIER

Narsissister har alltid vært til. Og ikke bare det: Vi har narsissistiske trekk alle sammen, i større eller mindre grad.

Hva er så en er narsissist? Det amerikanske diagnosesystemet DSM-III-R setter opp kriterier for "narcissistic personality disorder" – og vi behøver ikke nødvendigvis tilfredsstille alle kriterier for å gjøre oss fortjent til betegnelsen.

En narsissist er en person som for det første reagerer på kritikk med raseri,

skam og ydmykelse. Gjelder det Peer? Uten tvil. Til moren sier han:

Henrik Ibsen visste hva han skrev om. Selv reagerte han nokså hissig på kritikken av Peer Gynt: "Min samtid der oppe, enkeltvis, person for person, skal jeg ta for meg , som jeg har gjort det med målstreverne; jeg skal ikke spare barnet i morens liv, ikke tanken eller stemningen bak ordet hos noen sjel, der fortjener den ære å taes med. – (...) Gid det snart ble revolusjon der hjemme. Thi da skulle det være en av mine største fornøyelser å stille meg på barrikaden for å skyte ned norske odelsbønder."

Ibsen har også hatt forståelse for skammen. Han legger den inn i sceneanvisningen. Peer hører folk snakke om ham:

På Hegstad blir Peer avvist av alle – og Solveig med. Da er han villig til å gå langt:

For det andre er narsissisten manipulerende og utnytter andre. Manipulerende – han forsøker så godt han kan med Knappestøperen, og han utnytter andre. Bruderovet og behandlingen av Ingrid er ett eksempel:
Peer oppfatter seg som universets midtpunkt. Til Vårherre sier han:
Peer har fått hjelp til det grandiose hjemmefra. Åse forteller:
Peer ble dyrket:
For det fjerde synes narsissisten at egne problemer er enestående og kan bare forstås av utvalgte mennesker. I fjerde akt har Peer et meget godt og fortrolig forhold til Vårherre:
Peer kjenner seg utvalgt. På stranden i Marokko redegjør han for sine opplevelser i Dovregubbens hall – nokså forskjønnet. Han får sin kumpaner til å tro at han sa nei takk til en kvinne av kongelig familie og måtte duellere:
For det femte: Opptatt av suksess, makt, skjønnhet og ideell kjærlighet. Peer er godt kvalifisert også her. På Hegstad gjør han det klart at han
Ønsket om å være grandios kan neppe uttrykkes sterke enn
Samtidig klarer Peer bare den idelle kjærlighet. Da Solveig kommer til ham i skogen, forsikrer han henne:
Og så stikker han av. For det sjette: en følelse av å ha spesielle rettigheter. Da yachten eksploderer og synker, er Peer meget klar:
For det syvende: krever spesiell oppmerksomhet og beundring og fisker etter komplimenter. Peers kosestunder med Anitra viser narsissisten i full utfoldelse:
For det åttende: er likegyldig overfor andres følelser, for eksempel når andre har det vondt eller er syke. Han har ikke mye sans for Ingrids situasjon etter bruderovet, og i femte akt tar han tilogmed livet av en kokk:
På sine eldre dager vil han ta igjen gården, men er ikke villig til å yte noe særlig til andre:
For det niende: plages av misunnelse. Peer er på vei hjem, en eldre mann uten slekt og venner. Så skjønner han at andre har noe han mangler:
Henrik Ibsens beskrivelse av Peer dekkes altså av et diagnosesystem vel 100 år senere.

Men denne forståelse av narsissisme har unektelig en moralistisk undertone. De fleste av oss vil finne denne personen usympatisk. Dette er nok en måte – attpåtil vitenskapelig – å avsløre Peer på. La oss søke flere nyanser.

HVA MÅ VI DREPE?

Gjennom 1960- og -70-årene oppsto ny og mer nyansert forståelse av det narsissistiske – i selv-psykologien. Ettersom det "å være seg selv" er det helt sentrale begrep i Peer Gynt, kan det være naturlig å trekke inn noen selv-psykologiske begreper – kort og forenklet.

Hva er et selv? Litteraturforskerne opererer med ulike forståelser når de drøfter Peer Gynt.

Knappestøperen gir oss en koan, en uløselig zen-gåte: "Å være seg selv er seg selv å døde." Betyr det at man må ta livet av seg for å bli et gavns menneske? Neppe. Hva betyr det da? For å knekke den nøtten skiller noen mellom "jeget" og "selvet". Andre, som Asbjørn Aarseth, skriver om "et lavere selv" – det primitive, driftsstyrte, narsissistiske – som må dødes, og "et høyere selv" – det modne, altruistiske – som skal leves. La oss undersøke dette i selvpsykologisk sammenheng.

SANT ELLER FALSKT SELV

Ingen av oss kommer gjennom vår oppvekst uten traumer, savn, konflikter, lave selvbilder, mer eller mindre skjulte drømmer om storhet, skamfølelse, ulik grad av personlighetsforstyrrelser. De perfekte foreldre er ennå ikke oppfunnet. Derfor, sier selvpsykologien, har vi behov for å bli helet. Det vi strever og forsøker, men aldri helt lykkes med å virkeliggjøre gjennom vår livssyklus, er å tilfredsstille vårt behov for sammenheng, fasthet og harmoni. Som mennesker søker vi helhet. Vi søker å gjenopprette en indre sammenheng, etter å fullføre en indre personlig utvikling som stanset opp en gang i vår barndom eller ungdom.

Det er denne streben Peer Gynt også handler om. Henrik Ibsen kaller det "å være seg selv" – eller å ane hva Mester har ment med en.

Vårt "selv" henspeiler på en helhetsopplevelse av hvem vi er, og vi kan i varierende grad ha kontakt med oss selv. Å ha et "sant selv" innebærer evne til kontakt med et bredt register av egne følelser, både gode og belastende – som tristhet og fryd, litenhet, skam, skuffelse, sinne eller erotisk lyst. Å ha et "falskt selv" er uttrykk for at vi på enkelte områder har behov for å beskytte oss mot visse følelser, og at vi har utviklet ubevisste strategier for å holde disse unna. Det vil si at vi har utviklet kompensatoriske aktiviteter, enten ytre eller indre, for å slippe å kjenne på mindreverd, indre tomhet, tristhet, skyld- og skamfølelse.

Denne kompensatoriske aktiviteten er ofte så innvevd i vår selvoppfatning og vår livsstil – at forbindelseslinjene til de følelsesområder den beskytter oss mot, er gått tapt. Den oppleves som en selvfølgelig del av hvem vi er – og settes ikke i sammenheng med en narsissistisk sårbarhet. Vi oppfatter det falske selv som vårt egentlige selv.

GRANDIOS OG AVMEKTIG

Hva slags falskt selv er da et narsissistisk selv?

Vi blir født som absolutte narsissister. Vi tar overhodet ikke hensyn til andre. Vi spør ikke om det passer å hyle eller gjøre fra seg. Det spiller ingen rolle om mor og far er totalt utslitte og desperate. Vi gjør våre behov gjeldende uansett. Spedbarnet er omnipotent – i den forstand at det ved hjelp av signaler kan få hele den kjente og digre verden til å stille opp. Spedbarnet er i den tilstand Peer Gynt streber etter – det er keiser over hele verden.

Men samtidig er det avmektig. Det er totalt hjelpeløst. Dersom det ikke ivaretas i sin primære narsissisme, dersom verden ikke stiller opp på spedbarnets krav om frihet fra ubehag, kan barnet få meget alvorlige og belastende karakterskader senere i livet.

Så – rundt ettårs-alderen – må vi ut av denne primære, paradisisk narsissistiske tilstanden. Vi må siviliseres. Vi må lære å ta hensyn til andre. Vi må frustreres i våre behov, gjerne utsettes for den grunnleggende narsissistiske krenkelsen: å få småsøsken som tar sin del av foreldrenes oppmerksomhet og bekreftelse. Vi må utsettes for avmaktsfølelsen.

Her legges grunnlaget for vår selvfølelse – det grandiose og det avmektig hjelpeløse, det utfoldende og det skambelagte. Enkelt sagt: som foreldre står vi overfor den meget vanskelige oppgave å bygge ned barnets narsissisme – dets grandiositet og selvfølgelig rett til å være fri for ethvert ubehag. Og vi skal ideelt sett gjøre det på en måte som ivaretar barnets selvfølelse – samtidig som vi setter grenser og konfronterer. Klarer vi det dårlig – er vi for selvopptatte eller for engstelige, bekrefter for mye eller for lite – påfører vi våre barn narsissistiske trekk, utsetter dem for det som kalles narsissistiske traumer – altså en forstyrrelse av denne bekreftelsen, for lite eller for mye.

Det er vi alle blitt utsatt for i større eller mindre grad. Peer er avgjort blitt forstyrret – i større grad. Han blir både bekreftet i sin grandiositet og kjørt ned i det avmektige. Når Peer ser seg selv i moren, ser han både et udyr:

Utsettes vi for denne forstyrrelsen, oppstår et narsissistisk selv, noe i oss som strever etter å opprettholde den opprinnelige tilstand av absolutt fullkommenhet, storhet, frihet fra ubehag. Til dette narsissistiske selvet knytter det seg behov for beundring, fantasier om egen storhet og grenseløs betydning – og en selvfølgelig rett til å gjøre sine behov gjeldende, la seg styre av ønsker og begjær. Det narsissistiske selv har selvfølgelige krav til andre – og blir lett krenket når kravene ikke innfris. Peer uttrykker sitt narsissistiske selv, "det gyntske selv" som
Dette er spedbarnets livsopplevelse. Her er det ikke mye ivaretagelse av andre. Her er det ikke plass til symmetriske relasjoner, bare rettferdiggjørelse av egne behov.

EN SELVFØLELSE SOM BESKYTTER

Narsissisme er altså i denne sammenheng betegnelse på de aktiviteter, indre eller ytre, som har til formål å opprettholde en positiv selvfølelse, en selv-aktelse. Jo mer vaklende den positive selvfølelsen er, desto viktigere er den aktivitet som trengs for å verne om den, og desto sterkere vil investeringen være, både i selvoppfatning og livsstil, i det som bidrar til å beskytte mot lavere selvbilder. Styrken i investeringen sier noe om hvor ladet den narsissistiske konflikten er, hvor sterk den underliggende litenhetsfølelsen og tomheten er.

På det indre plan kan den kompensatoriske aktiviteten dreie seg om fantasier og dagdrømmer, der vi lever et liv preget av mer suksess og glamour enn det som er daglige realiteter – eller det kan dreie seg om tankeflukt inn i hvordan livet skal bli i fremtiden:

Det narsissistiske i oss er avhengig av anerkjennelse, beundring og bekreftelse fra andre, av å være på rett sted, være in. Dette bidrar til å opprettholde en selvfølelse som beskytter mot litenhet, indre tomhet, isolasjon, ensomhet og følelse av mindreverd som skjuler seg under overflaten.

INTET GODT LIV

Den narsissistiske psykologien er altså utspent mellom disse polariteter i oss: mellom storhetsfantasiene og mindreverdsfølelsen, mellom stoltheten, triumfen og skammen, mellom selvkjærlighet og interessen for andre. Og ikke minst: mellom evnen til å leve nær disse motsetningene i oss selv – og behovet for å spalte av det vonde, holde det smertefulle i oss unna.

Det er altså viktig å merke seg følgende: Under hedonismen, jakten på det gode liv, under selvnytelsen og storhetsforestillingene, under det sjarmerende og tiltrekkende – som hos Peer Gynt – ligger kjedsomheten, tomheten, fortvilelsen, skammen, desperasjonen. Det narsissistisk styrte liv er ikke noe godt liv.

Ett eller annet sted er dette livskamper i oss alle, og det er livstemaer vi alle har funnet våre løsninger på.

Det sikreste tegn på at vi kan gjøre oss fortjent til betegnelsen narsissist, er at vi avviser og overhodet ikke gjenkjenner noen av disse holdninger eller konflikter i oss selv.

VI TRENGER SOLVEIG

For å bli helet, for å kunne "døde" et narsissistisk selv, trenger vi ifølge selvpsykologien et annet menneske, en som kan utføre en psykologisk funksjon vi ikke makter på egen hånd. Vi trenger å bli speilet, få en bekreftelse på at det er noen der ute som hører meg og forstår meg, forstår meg, og viser det ved å reflektere meg, og derigjennom blir jeg virkelig. Denne speilende funksjonen kaller selvpsykologien et selvobjekt.

Åse er et høyst utilstrekkelig selvobjekt for Peer. Når han kommer til henne med sine behov og sin litenhet – han har fått bank av Aslak Smed – møter han en meget selvopptatt kvinne:

Peer blir først og fremst en forlengelse av Åses selv. Hennes selvfølelse er den ramme han må leve innenfor. Han utsettes altså for en empatisk svikt. Han blir derfor så sårbar at andre mennesker påvirker hans selv-følelse i påfallende stor grad. Han er nesten paranoid:
Derfor har han også behov for det idealiserte. Solveig må være selvutslettende for å veie opp for Åse. Solveig må være uten egne behov, helt uten anklager.
Hun må være den som samler, forstår, skaper helhet – integrerer de ulike fragmentene i et selv.
Forutsetningen for å kunne gå inn i en funksjon som selvobjekt er nettopp evnen til empati, til å kunne leve seg inn i et annet menneskes følelser og livssituasjon. Empati er en forståelsesakt som bekrefter og konsoliderer selvet. Empati er gjerne en kvalitet vi legger inn i kjærligheten, for å si det klinisk: "Sov, du dyreste gutten min", synger Solveig. "Jeg skal vugge deg, jeg skal våke."

FRYKTEN FOR DET SOM GJØR VONDT

I denne forståelsen handler altså Peer Gynt – også – om det underliggende behovet for å bli hel, et selv, en sammenhengende harmonisk og fast enhet i tid og rom, forbundet med sin fortid og søkende meningsfullt inn i en kreativ og produktiv fremtid. Henrik Ibsen har gitt Peer denne lengselen og denne drivkraften. Det selv Peer må døde for å bli hel, er i denne forståelsen et narsissististisk selv. Det han ikke våger – før han blir presset til det i femte akt – er å ta inn over seg ubehaget, smerten, angsten, den underliggende tomheten. Peer flykter fra krav, relasjoner, ansvar, helhet. Den underliggende drivkraft i denne flukten er frykten for det ubehagelige, det konfronterende, det sårbare, det mindreverdige. Peer bygger opp et falskt selv for å holde det vonde unna. Hans liv styres derfor av narsissistiske verdier.

IBSENS FARLIGE NARSISSISTER

Denne livsopplevelsen har Henrik Ibsen vært opptatt av i mange sammenhenger. Brand viser en langt farligere narsissistisk forstyrret person, for i sin kamp for å bevare sin grandiose selvfølelse er Brand villig til å ofre liv rundt seg. Narsissisten Brand vil forbedre verden. Narsissisten Peer vil nyte den.

John Gabriel Borkman er en Peer Gynt som gifter seg med odelsjenta Ingrid ut fra kald beregning og gjør sine storhetsdrømmer om til ulovlige finanstransaksjoner – med all rett, fordi han er et unntaksmenneske. Han oppfatter sitt narsissistiske selv som det egentlig selv: "Men verden kjenner ikke, hvorfor jeg har forgått meg. Hvorfor jeg måtte forgå meg. Menneskene skjønner ikke, at jeg måtte det, fordi jeg var meg selv, fordi jeg var Jon Gabriel Borkman, – og ikke noen annen."

SAMTIDENS MENNESKE

Det er ingen tvil om at Henrik Ibsen traff samtiden med sin narsissisme-kritikk. Arne Garborg så klart. Peer er samtidens menneske, skrev han i 1876 – og satte ord på den narsissistiske livsopplevelse:

"All denne flauhet og kjedsomhet, denne til selvlede grensende interesseløshet og slapphet, den overalt fremblomstrende skepsis og ironi, den motløse, hjelpeløse selvovergivelse til nytelser og stemningsinntrykk som tankestillende, tidsfordrivende middel, – hele dette underlige, ubestemt lidende uttryk for tomhet, som så merkelig karakteriserer tidens innvortes liv midt under den utvortes rastløshet og mangfoldighet, – alt dette er blott og bart uttrykk for hin følelse av tidens grunnmangel: mangelen på handling, på livsformål."

Dette kunne like gjerne vært sagt av en kulturkritiker mot slutten av det 20. århundre og viser i alle fall at den følsomme sjel som søker tidens dårligdom og lidelse, til enhver tid vil ha mer enn nok å ta av. Etter modernismens frembrudd er sannsynligvis tomhet, avmakt og forvirring sikre funn. En selvpsykologisk forståelsesmåte ser mye av det samme som Garborg 100 år etter. En del av vår tids lidelse er "fragmenter, tomrom, apati, livløshet, meningsløshet, understimulering, selvstimulering, seksualisering, autoritetens fravær og samtidig en forvirret søken etter ny harmoni og helhet. Slike tendenser har vært mer enn tydelige de siste 30–40 årene."

EN NARSISSISTISK KULTUR

Den vesentlige forskjellen ligger her: I vår samtid er narsissistiske trekk ikke i samme grad oppfattet som et problem – fordi de har vunnet seg en slags legitimitet. "Nordmenn er blitt mer egoistiske i løpet av de siste ti årene, ifølge Norsk Monitor." (Dagsnytt 27.3.1996 kl 0900)

"Men dattersønn" forteller Dovregubben idet han treffer den gamle Peer Gynt igjen, "er blitt både fet og stor, og har gilde barn over hele landet." Den stygge, haltende ungen Peer avlet med Den grønnkledde, har formert seg, og avkommet "har fått her i landet slik svare makt".

De har – med sin utbredelse av Peers dominerende karaktertrekk – altså skapt en narsissistisk kultur. Det er som om Henrik Ibsen med denne profetien varsler de funn den amerikanske historikeren Christopher Lasch gjorde 110 år senere i sin bok The Culture of Narcissism.

FOR Å MESTRE DET MODERNE LIV

Det kan neppe være tvil om at ulike økonomiske, politiske og sosiale forhold dyrker frem ulike sider av oss. Den som skal gjøre lykke i russisk næringsliv i dag, er avhengig av andre karaktertrekk enn den som skal hente det gode liv i den norske velferdsstaten. Christopher Lasch er en av dem som mener å påvise at de moderne vestlige samfunn dyrker – eller forutsetter – de mer narsissistiske sidene i oss. "Narsissismen synes å være den beste måten å mestre det moderne livs spenninger og engstelse på. Derfor er de herskende sosiale tilstander tilbøyelig til å trekke frem narsissistiske anlegg som finnes hos alle i forskjellig grad."

Rapportene begynte å komme i 1950-årene. På 1970-tallet var det ikke lenger til å ta feil av. Psykiaterne meldte at våre psykiske problemer var i ferd med å endre karakter. "At narsissistiske og impulspregete personlighetstrekk er mer utbredt idag enn tidligere, understøttes av erfaringer fra psykiatri. De fleste psykiatere idag rapporterer at den klassiske nevrose er sjelden, men at pasienter med karakterforstyrrelser, spesielt narsissistiske, er mer utbredt."

DEN MODERNE NARSISSIST

Det ville være altfor enkelt å oppfatte narsissisten som pasient. Han gjør seg også sterkt gjeldende i forretningslivet, hevder Christopher Lasch, i politiske organisasjoner og på regjeringskontorene. Til tross for indre smerter har narsissisten mange trekk som sikrer ham suksess i byråkratiske institusjoner – som belønner evnen til å manipulere mellommenneskelige forhold, motvirker dypere personlige forbindelser og samtidig gir narsissisten den anerkjennelse han trenger for å bevare sin selvaktelse.

Selvaktelse avhenger av offentlig ros og anerkjennelse, og arten av denne anerkjennelsen har gjennomgått store forandringer. Det gode navn, som tidligere fortalte at et menneske hadde levd et nyttig liv, hvilte på vurderingen av dets bedrifter. Men nå søker folk etter en slags anerkjennelse som ikke roser deres handlinger, men deres personlig egenskaper. De ønsker ikke å bli så mye aktet som beundret. De er ikke ute etter heder, men etter berømmelsens glans og spenning. De vil heller misunnes enn respekteres. Stolthet og griskhet som var tidligkapitalismens synder, har veket plassen for forfengeligheten.

HVEM KUNNE PEER VÆRT?

Det er lett å undervurdere Peer. Fristende å gjøre ham til pasient. Vi tar Den Magres ord for god fisk: "Har man som De, visket halvt seg ut" -. Vi godtar Knappestøperens vurdering at Peer ikke har vært noe og aldri ble til noe. Men tenk over følgende attest: En prest som så guttungen Peer, konstaterte at "slikt et nemme saknet mang en prins". Vi kunne avfeie det hele med at presten ville innsmigre seg hos foreldrene, men han får støtte i sin vurdering av pålitelig folk senere – av Knappestøperen, som er utsendt fra Mester:

En blinkende knapp på verdensvesten? Det er ikke småtteri. Det betyr at Peer har internasjonalt format. Han er ingen bygdetulling. Hvem kunne han vært – hvis hempen hadde holdt? Har ikke Peer utrettet noe? På én måte har han fått mer ut av sitt liv enn noen av oss. Han har vært gullgraver og pelsjeger, godseier og handelsmann, eventyrer og playboy. Hans opplevelsesrike liv er som et moderne ideal. I løpet av ti år bygget han seg opp en formue på shipping. Han har mistet alt og kommet seg på fote igjen. Hvis Knappestøperen skal smelte Peer om fordi han ikke har utrettet noe i livet, ligger vi syltynt an, vi andre også. Vi bør ikke uten videre godta den gjengse oppfatningen av en uthvisket og giddesløs fyr som aldri drev det til noe.

PÅ RASTLØS LETING

Men selv om narsissisten kan fungere i dagliglivet og ofte gjør et positivt inntrykk på andre mennesker – ikke minst med sin pseudo-innsikt i sin egen personlighet – vil likevel hans nedvurdering av andre sammen med hans mangel på nysgjerrighet overfor dem, forarme hans personlige liv og forsterke den subjektive følelsen av tomhet, hevder Lasch. Narsissisten mangler ethvert virkelig intellektuelt engasjement for verden – til tross for at han ofte har en oppblåst vurdering av sine egne intellektuelle evner – og han har liten evne til sublimering. Derfor er han avhengig av andre for stadige tilførsler av bifall og beundring. Han må henge seg på noen og leve en nesten parasittær eksistens. Samtidig frykter han følelsesmessig avhengighet og har en tendens til å manipulere og utnytte personlige forhold. Derfor blir også forholdet til dem han er avhengig av, blidt, overfladisk og svært utilfredsstillende. Narsissisten kjeder seg hele tiden og er på rastløs leting etter øyeblikkelig intimitet.

NORMAL SELVHEVDELSE

Hvis dette er holdninger vi utvikler i økende grad, er det ikke annet å vente enn at de narsissistiske verdier etterhvert blir mer sosialt aksepterte og mer stuerene. Da er det ikke først og fremst snakk bare om "jappekulturen" og opsjoner i næringslivet. Vår kultur har etter alt å dømme langt større toleranse for det mer behovssentrerte, det selvfølgelig krevende, det krenkede offer, det nytelsessøkende, jakten på det dramatiske, på opplevelsen – enn man hadde på Ibsens tid. "Noe av det man tidligere ville kalle usunn narsissisme, vil man idag kanskje betrakte som normal selvhevdelse", hevder Maria Gjems-Onstad. Peer Gynts advarsler – om en farlig øgle, nemlig det å forplikte seg – er tatt til følge av singel-kulturen og x/extacy-generasjonen:

KRAV OM FRIHET

Det sentrale i Peer Gynt er Peers flukt fra ubehaget, fra forpliktelsen og livsalvoret. I vår tid er det ikke vanskelig å påvise samme flukt. Men denne unngåelse av ubehag er ikke på samme måte oppfattet som flukt – noe man ser litt ned på. Flukten er i en viss grad blitt dyrket og rettferdiggjort livsstil. Den er formulert som idealer om frihet, uavhengighet, utprøving, opplevelsesjakt, kvalifisert nytelse. Den er også formulert som krav og rettigheter – krav om frihet fra ubehag, frihet fra konsekvensene av egne livsvalg, et selvfølgelig krav om å bli ivaretatt av et fellesskap. Oppmerksomheten, rettighetene og behovsdekningen får den som kan vise til at han er et offer.

Flukten fra ubehaget er blitt til et krav om frihet fra ubehaget.

Dette kravet får trolig sitt tydeligste uttrykk i et svulmende sosialbudsjett. Det gjenfinnes sannsynligvis også i skilsmissestatistikken. Flukten fra livsalvoret tar en uhyggelig ressurssterk underholdningsindustri seg av. Peer behøver ikke lenger produsere sine drømmer selv. Han kan kjøpe seg overmett på dem. Peers narsissistiske idealer og livsutfoldelse i fjerde akt er overtatt og virkeliggjort av journalistikken – som er et relativt godt kamuflert tilholdssted for det narsissistiske.

Med andre ord: Henrik Ibsen rotet og sonderte i sine innvoller – og der hvor det bet verst, da han skrev Peer Gynt. Han konfronterte trekk i seg selv. I vår samtid er slike trekk ikke i samme grad oppfattet som uheldige, som livsflukt, som belastende for fellesskapet. De holdninger og den adferd Ibsen konfronterer, er i en viss grad både rettferdiggjort og idealisert.

Keywords: Litteratur | Ibsen | Teater | Narsissisme | Selvpsykologi
| More

Product

Dyade 1997/02: Mannen Peer Gynt og hans kvinner

 

Related articles