Kan den siste som forlater planeten være vennlig å skru ned termostaten?

Den 26. september 1991 lot åtte personer seg lukke inne i en gigantisk stål- og glasskonstruksjon midt i Arizona-ørkenen. De skulle oppholde seg der i to år, uten tilførsel av vann, luft eller matvarer. Det ble begynnelsen på et av historiens mest bisarre og lærerike forsøk på å gjenskape jordens kretsløp i miniatyr, skriver Christopher Grøndahl.

Konstruksjonen heter Biosphere 2, og er et 14.000 kvadratmeter stort anlegg i Oracle, Arizona. Bygget er et uovertruffent stykke ingeniørkunst. Det er verdens mest lufttette konstruksjon, med en lekkasjerate på 8% per år – langt under den amerikanske romfergen. Fire menn og fire kvinner arbeidet sammen i to år i dette «drivhuset». De levde av den maten som ble produsert i jordbruksenheten. Bygget er høyteknologisk, med blant annet to gigantiske «lunger» for å sørge for at strukturen ikke sprekker når solen varmer luften under glasskallet.

Anlegget besto av:
* En regnskog
* Et hav med korallrev, 850 m2
* En mangrove-sump, 450 m2
* En savanne, 1900 m2
* En tåkeørken, 1400 m2
* Et jordbruksanlegg, 2500 m2
* Habitater for mennesker med boliger og kontorer
* Et omfattende teknisk anlegg under bakken

Varme- og kjølevann sirkulerte i uavhengige rørsystemer, elektrisk strøm kom fra et eget naturgassanlegg.

Texas-millionæren, filantropen og miljøaktivisten Ed Bass finansierte eksperimentet, som er regnet å ha kostet omtrent to hundre millioner dollar frem til i dag. Da de åtte bionautene i «Mission 1» skrittet inn i luftslusen, ble de fulgt av medier fra hele verden. Bass og de andre initativtakerne hadde først og fremst romfart i tankene da de startet eksperimentet. Mange av problemstillingene i Biosphere 2 (B2) vil være de samme som i en permanent bemannet base på Mars. Men klimautfordringene var allerede godt kjent i forskningsmiljøene på den tiden, og etter hvert ville B2 vise seg å være vel så lærerikt for kunnskap om C02-kretsløp. Ikke desto mindre hadde både NASA og resten av verdens romfartsmiljøer svært store forventninger til B2 da prosjektet dro i gang.

Systemene for å rense vannet viste seg å fungere godt. De ga drikkevann til deltakerne, saltvann til den kunstige innsjøen og regnvann til regnskogområdet. Jordbruksenheten forsynte deltakerne med den maten de trengte. Særlig bananer viste seg å være en lettdyrket plante. Deltakerne hadde god helse i de to årene de var innelukket. Blod-trykk og kolesterolverdier gikk dramatisk ned under oppholdet, ettersom de levde på fettfattige og nesten rene vegetariske dietter. Den eneste alvorlige helse-episoden, var da en av de kvinnelige «bionautene», Jane Poynter, mistet en finger i en kvistemaskin. Hun fikk kirurgisk behandling utenfor biosfæren, men var tilbake på plass etter fem timer og fortsatte eksperimentet. «Jeg har ni fingre på tastaturet og kan ikke lenger spille piano, men ellers merker jeg ikke noe til det,» sier Jane i et intervju. I romfartsmiljøene ble det mumlet om at det ikke var like lett å svinge innom det lokale sykehuset når man var underveis til Mars.

Åtte mennesker bor sammen i et lukket kretsløp på størrelse med to fotballbaner. De er nødt til å samarbeide tett for å dyrke frem den maten de trenger for å overleve. Man skal ikke ha sett mye reality-tv for å vite at noe kommer til å skje før eller siden:

Seks måneder inn i prosjektet, begynte det å stramme seg til: Vi brøt opp i to fraksjoner. Og i begynnelsen ville vi ikke engang innrømme at det var i ferd med å skje. Vi ønsket alle å være en stor, lykkelig familie der inne. Det ble vanskelig. Svært vanskelig. En dag jeg sent glemmer, var jeg på vei til spisesalen med en annen bionaut, Taber. To bionauter fra den andre fraksjonen kom gående mot oss i korridoren. Begge hadde vært mine bestevenner den dagen eksperimentet begynte. Idet vi passerte hverandre, så vi bort. Hadde du fortalt meg dette før vi startet, ville jeg ikke ha trodd det var mulig. Og sånn fortsatte det i atten måneder til.
(Jane Poynter)

Fraksjonering er et kjent fenomen fra overvintrende forskningsstasjoner. Og til tross for at bionautene hadde trent på isolasjon og fysiske utfordringer i forkant, var andelen forskere i det første oppholdet svært lav. De fleste bionautene hadde bakgrunn fra et kunstmiljø i London. Mer enn halvparten av dem var Masters of Arts – filofilologer. Etter splitten, forble den ene gruppen lojal mot John Allen, prosjektets karismatiske visjonsbærer. Allen var antropolog, poet og metallurgist, hadde en MBA fra Harward Business School, og hadde unnfanget ideen til B2 mens han drev med teatersport-eksperimenter med en del av de som senere skulle bli bionauter. En dokumentarfilm avslørte senere at The Institute for Ecotechnics, som ga denne grupperingen sin vitenskapelige kredibilitet, ikke var stort mer enn et kunstgalleri og en kafé i London. Den andre gruppen mente Allens linje fikk B2 til å se ut som en gigantisk rollespillsøvelse, og ønsket å fokusere sterkere på det vitenskapelige arbeidet.

Fra å ha et positivt mediefokus, forandret nå B2s offentlige image seg: Prosjektledelsen ble kritisert for å ikke vise forskningsartiklene til uavhengige forskere, men i stedet lage en falsk godkjennelsesprosess som de vitenskapelige miljøene lo av.

Artiklene ble ikke sendt til anerkjente vitenskapelige tidsskrifter, men publisert av gruppen selv. På den måten sørget de for at forskningen ble ignorert av miljø-, atmosfære- og romforskere. Prosjektet
deltok så å si ikke i vitenskapelige sirkler. I tillegg begynte det å lekke historier om at Ed Bass var manipulert av John Allens «dommedagssekt» til å finansiere prosjektet.

Om glasset var aldri så tett, fulgte bionautene med i mediene. Kritikken, sammen med det reduserte kalori-inntaket og kravet om konstant fysisk aktivitet for å samle mat, gjorde at gnisningene økte ytterligere.

De virkelige problemene begynte da en særdeles krafig El Niño sendte Arizona inn i en av de mest overskyede periodene i metorologisk historie. Fotosyntesen sank. C02-nivåene steg. Litt
over seks måneder inn i oppdraget, gjorde Taber MacCallum – som var ansvarlig for luftmålingene – en merkelig oppdagelse: I tillegg til økt C02- nivå, sank oksygennivået i biosfæren. Luft ble rett og slett borte i verdens mest lufttette konstruksjon.

Han gikk over resultatene flere ganger. De stemte. En stor undersøkelse ble satt i gang, og til slutt fant man ut hvor luften ble av. De hadde puttet for mye gjødsel i jordsmonnet. Bakteriene produserte mer C02 enn plantene greide å nyttiggjøre seg. Det som i utgangspunktet skulle være karbon-nøytralt, hadde fått slagsside på grunn av gjødselen. Og bundet til karbon-molekylene, ble oksygenen tatt opp i biosfærens betongkonstruksjoner. Betongen «spiste opp» luften.

Da oksygenandelen nærmet seg 14%, måtte man åpne slusene og slippe inn frisk luft, for i det hele tatt å kunne gjennomføre oppholdet på to år. Mediene var ikke nådige.

– Now, the veneer of credibility, already bruised by allegations of tamper-prone data, secret food caches and smuggled supplies, has cracked .... the two-year experiment in self sufficiency is starting
to look less like science and more like a $150 million stunt, skrev Time Magazine. Rykter begynte også å gå om at bionautene hadde begynt å feste på nødrasjonene. «Enkelt fortalt: Vi ble kvalt, sultet og gikk fra vettet,» sa Jane Poynter i 2003.

Totalt to opphold av denne typen ble gjennomført i Biosphere 2. Det andre oppholdet – som etter planen skulle vare i ti måneder – ble sabotert av noen deltakere etter bare en måned: De brøt
forseglingen og blandet luft utenfra med luften i det lukkede anlegget - i protest mot hvordan prosjektet ble styrt. Konfliktene i prosjektledelsen førte snart til masseoppsigelser og utskiftninger i styringsgruppa.

Turbulensen knuste Biosphere 2-prosjektets vitenskapelige troverdighet. Det ble ikke gjennomført flere opphold. B2 har siden skiftet hender en rekke ganger. Flere universitet har vært inne på eiersiden og anlegget har blitt brukt til forskning, dog ikke på den omfattende måten det egentlig var bygget for.

Begrepet «biosfære» ble først brukt av geologen Eduard Suess i 1875 for å definere «The place on earth’s surface where life dwells». Man antar at biosfæren begynte å utvikle seg for ca 3,5 milliarder
år siden fra kjemiske prosesser, men ingen vitenskapsmenn har hittil greid å gjenskape den prosessen som sparket i gang liv på kloden vår.

I dag tar de fleste for gitt at global oppvarming truer balansen i vår «store» biosfære. Vi kan stå overfor en situasjon med masseutryddelse av arter og dramatiske endringer i menneskelige livsbetingelser.
Det finnes få overgripende modeller for hvordan og i hvilket tempo endringene vil foregå. Faktorene er for mange og regnekapasiteten til forskernes datamaskiner for dårlig. B2 hadde den store fordelen at man raskt så effektene av endringer i C02-balansen. Anlegget har et stort vitenskapelig potensiale som dessverre langt fra har blitt utnyttet til fulle.

«Til syvende og sist spiller det ingen rolle hva Biosphere 2-prosjektet faktisk gjorde, og om det ga fornuftige resultater. Lidenskap for utforskning av verdensrommet er først og fremst knyttet til religion – tro – og har mindre med rasjonell logikk å gjøre,» oppsummerer The Space Review.

Men eksperimentet viser imidlertid to interessante ting – langs to helt forskjellige akser: For det første, bionautene måtte leve som vegetarianere. Hvorfor? Fordi med B2s begrensede ressurser, var det uaktuelt å bruke jordbruksareale til dyrehold. For det andre, er det åpenbart at man ikke skal undervurdere menneskelig psykologi som en forkludrende faktor i ekstreme situasjoner.

Kilder:

wikipedia.org

Forskning nr 7/94

biospheres.com

b2science.org

jaynepointer.com

wired.com

thespacereview.com

ecotechnics.edu

| More

Product

Dyade 2008/03: Måltid for en liten klode

Dyade 2008/03: Måltid for en liten klode

 

Related articles

Related articles

CO2-kvoter – hva er poenget?

Denne artikkelen forklarer grunntrekkene i handelen med CO2-kvoter.

Hvor mye skylder vi fremtidige generasjoner?

Mennesker slipper ut over 27,5 milliarder tonn CO2 i atmosfæren hvert år. I tillegg slipper vi ut store mengder andre drivhusgasser. P...

Better dirty than dead!

Om Giddens paradoks og ’The Politics of Climate Change’

Det var med store forventninger jeg gik til bogen ”...

Økokalypse - hva så?

Mot slutten av en av de kaldeste vintrene i Norge på over 100 år har Dyade valgt å gi ut et temanummer om global oppvarming. Dy...

Livet på terskelen til Sahara

Bilder fra en reise i Mali

- En norsk bonde ville ha gitt opp her etter én sesong, sier misjonæren og peker utover et landskap...

Saharas historie - politikk og geologi i planetens største ørken

En gruppe menn hviler i den knappe skyggen av et akasietre i Sahara. De befinner seg ved utkanten av sandsjøen Erg de Ténére i Niger....

10-gangeren

Av hensyn til miljøet har lederen av FNs klimapanel (IPCC), Rajendra Pachauri, valgt å bli vegetarianer. Her er han dessverre gubben...

Begrunnelser for vegetarianisme

Selv om vegetarianere fortsatt er en minoritet, er det slående hvor mange og ulike begrunnelser vegetarianere har for sitt kosthold.

2015-årgangen av Dyade

2015-årgangen av Dyade

1/15: Ensom eller tosom? Parforholdet som eksistensiell utfordring

2/15: Stillhetens stemme - Are Holen 70 år

3/15: Flukten fra stillheten – motstand som ressurs i Acem-meditasjon

4/15: Ung identitet i brytning - hva gir mening mot 2020?

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

Dyade ISSN
0332-5790 (trykt utgave)
0807-2736 (digital utgave)

Nyhetsbrev

Her kan du melde deg på vårt nyhetsbrev. Du får melding hver gang et nytt nummer er i handelen, og noen ganger når vi inviterer til temamøter i forlengelsen av en utgivelse.

Meld deg på nyhetsbrevet

Facebook

Lik oss på Facebook og få oppdateringer hver gang det skjer noe.

Dyade på Facebook

Smakebiter

Skyen

Skyen

Etter mitt første fordypelseskurs i Acem gjenopptok jeg tegning. De fem siste årene hadde jeg tegnet lite, og forholdt meg til tegning som en måte å illustrere idéer på.

Et rom der dørene til det ubevisste står på gløtt

Et rom der dørene til det ubevisste står på gløtt

Jeg har et mål, men vet ikke veien til målet. Jeg vet ikke engang hvordan målet ser ut. Jeg vet bare at jeg skal skrive noe om min erfaring som arkitekt og som mediterende, men hva teksten kommer til å handle om vet jeg ikke enda.

Det er typisk en kreativ prosess for en arkitekt, å jobbe mot et mål, med et resultat vokser frem underveis. Og prosessen er ganske lik, enten det gjelder å skrive eller å tegne hus.

Turist i et  krevende land

Turist i et krevende land

Bilder fra en reise i Algerie

Den arabiske mannen

Den arabiske mannen

— mellom barken og veden

Vi har hørt mye om Midt-Østens kvinner og deres vilkår, men hvordan er det å være arabisk mann, vokse opp i en arabisk familie, leve sitt liv med kone og barn, venner og arbeidskolleger? Er de entydige vinnere i kjønnskampen, eller er det ikke så enkelt?

De har andre skikker og synsmåter enn skandinaviske menn. Kan vi allikevel forstå deres hverdag og liv?

Yoga og helse

— hva sier forskningen?

Hva gjør yoga med helsen? Ulike yogabøker presenterer ulike effekter, noen basert på rene antagelser, andre på erfaring. Det siste tiåret har vitenskapelig forskning på yoga tatt seg kraftig opp. I denne artikkelen diskuterer Erik Ekker Solberg, Halvor Eifring og Are Holen yoga-forskningens resultater.

Stillhetens bevegelser

Vi er mennesker av kjøtt og blod, og våre liv er spunnet inn i tiden. Yoga og meditasjon gir svar til noen av sinnets lengsler mot stillhet og tidløshet, men slipper aldri helt taket i kroppens, sansenes og hverdagens mylder av krav og behov. Kroppslige og mentale teknikker kan hjelpe oss å leve nær spenningsfeltet mellom det stille og det støyende.

I have nothing to say, and I am saying it

- Nøytralitet som forpliktelse

Tate Gallery for Modern Art i London har ved siden av et non-figurativt maleri slått opp dette sitatet av den nonfigurative maler Gerhard Richter: ”I have nothing to say, and I am saying it.”

Kunne han (Sarkozy) bare sett det selv!

For å illustrere aktualisering kan man bruke ikke bare historier om mediterende, men også ”felles kjente” fra politikk, næringsliv og litteratur. Det er ingen grunn til å tro at f eks Frankrikes tidligere president Nikolas Sarkozy eller Apples grunnlegger Steve Jobs ville ”holdt ut” med en mild meditasjonsmetode som Acem-meditasjon. Men de kan brukes som pedagogiske eksempler i et mer allment forsøkt på å forstå hva aktualisering er.

Meditasjon over døde kropper

Slutten på livet er tema for meditasjon i de fleste kulturer. Men den aller sterkeste påminnelse om dødens realitet er fysisk: livløse kropper, råtnende legemsdeler, hodeskaller og knokler. Man skulle kanskje tro at slikt bare fyller en med vemmelse, men fredfylt ro ser ut til å være en like vanlig reaksjon.

Med ansikt mot døden

Døden er absolutt. Den er ikke høflig. Den pakker ikke inn. Døden kommer når den kommer og tar det den tar. Den presser alvor og følelser selv på de som liker å holde denslags på avstand. Døden er brutal, men ærlig.

Feriereisen og fortellingen om deg selv

- om forskning på turisters erfaring av reisen

Svein Larsen har gjennomført en rekke studier av turister og feriereisende, blant annet med vekt på motiver for å reise, vurderinger av risiko og sammenlikning på tvers av land og kulturer.

Reise i okkupert land

"Halvor, du må våkne!" I søvne har jeg hørt den harde og intense bankingen lenge, men den har flytt sammen med bilder og fantasier i drømmene mine, og jeg har sovet ufortrødent videre. Men nå er det vår dør de dundrer løs på, etter først å ha brutt seg inn gjennom det lille og primitive, men egentlig ganske hyggelige hotellets hovedinngang og gått fra dør til dør med det samme støyende og angstvekkende budskap: "Husundersøkelse!"

Hvor opptatt er vi av sex, og hvorfor?

Det er vel kjent at unge menn kan ha lyst på sex en gang i mellom, men seksualbehovet ser ut til å gjennomsyre oss hele livet. Seksualdriften påvirker oss livet igjennom, enten vi vil det eller ikke. Dette gjør sex til en eksistensiell utfordring.

Sjekking, sex og partnervalg

- kresne kvinner og ivrige menn?

Menn vil spre genene sine til flest mulige kvinner, mens kvinner har færre sjanser og satser mer på hver mann – at han skal bli der for alltid og beskytte henne og barna. Men hvor godt stemmer dette for hvordan kvinner og menn sjekker i dag? Og er det faktisk slik at menn har mest lyst og kvinner ikke orker?

Menn uten manuskript

Guttemannen lunter inn på scenen. Ikke farlig. Bare uskikkelig.

Uregjerlige liv med vendepunkter

Hva er vår livshistorie? Det er i alle fall ikke dokumentasjon av alt som har skjedd i livene våre. Vi har ikke hjernekapasitet til å huske alt, og om vi – med støtte i moderne datalagring – kunne det, så ville det bli en uprioritert oppsamling av smått og stort som knapt ville interessere noen.