Acem Meditation International

Ditt eget teaterstykke

I en kommunikasjonsgruppe kommer alle deltagere med hvert sitt teaterstykke. man gir hverandre roller, og ser ikke fullt ut hvem man er. På en virkelig teaterscene er tusenvis av repriser en suksess. i ens personlige liv er stadige gjentagelser av uforståtte konflikter mer et tegn på blindhet. en kommunikasjonsgruppe kan bidra til å gjøre ens indre implisitte manus mer eksplisitt, skriver Ole Gjems-Onstad. Arbeidet i en kommunikasjonsgruppe kan hjelpe en til å se klarere det større dramaet i storsamfunnet.

Agatha Christies teaterstykke The Mousetrap er verdensberømt. Første forestilling fant sted 25. november 1952. Senere har stykket blitt spilt kontinuerlig. Det har hatt langt over 10 000 oppføringer.

Imponerende. Men hva med vårt eget teaterstykke? Den forestillingen der vi setter oss inn i roller som liten pike som søker bekreftelse, sint sjef, imponerende redningsmann eller krenket venn? Det stykket spiller mange av oss ikke bare én gang hver kveld, men med til dels mange oppføringer hver dag. I løpet av et liv dreier det seg ikke om 10 000 fremføringer, men titusenvis.

Ikke bare bærer vi med oss vår egen scene og kulisser vi tilpasser til omstendighetene. Vi er nærmest et vandrende teater med en uovertruffen evne til å sette opp vårt stykke både når det passer, og ofte selv om det ikke er så egnet, ut fra de ytre omstendigheter. Stykket kan nærmest spilles hvor som helst: I store eller små grupper, på jobb eller i familie. Undertiden kan det hele ta form av en masseeksodus der vi også fører med oss et lydig publikum som jubler, beundrer eller blir misfornøyd – alt etter hva vårt indre manus forutsetter.

ALLTID EN MOR, ALLTID EN SØSKEN
Vi er forfatter, regissør og hovedperson i én og samme person. Medbrakt har vi vårt eget ensemble med fjerne mødre, krevende fedre, ertende søsken - eller hva det skal være. Dette anegalleriet trekker vi i vårt indre frem igjen og igjen. Vi lar de personer vi treffer, fylle roller fra vårt indre teater. Skikkelser og emosjoner legges inn i andre. Den indre forventning blir til ytre forestilling , slik at vårt eget stykke kan fortsette. I nesten hvert menneskelig fellesskap vi blir del av, er det kanskje innvevd i vårt livs teaterstykke en labil far, eller en mor som ikke lar seg vinne, en søsken å konkurrere med, en annen å bli forfordelt i forhold til.

De ytre rammer og kulisser kan altså variere, men essensen i det indre drama vi tillegger omgivelsene av avvisning, bitterhet, håp om aksept, trang til bekreftelse har noe gjentagende med seg. Nissen ble med på lasset. Vårt teaterstykke drar vi i en eller annen form med oss uansett hvor langt ut i verden vi måtte fare.

ET LIVSNARRATIV
Våre livsdrama, slik vi uopphørlig gjentar det, er en føljetong med en rød tråd. Hvert menneske holder på med sin historie – sitt livsnarrativ. Vi fødes inn i en sammenheng – vår lille familie med sin begrensede verden med en smeltedigel av motsetninger, konflikter, lengsler og behov som former oss. I våre dagdrømmer, fantasier og forestillinger gjentas dette drama senere. Vi har behov for å holde på med det, og lever det ut der vår vei fører oss. Vi former den verden vi møter slik at den passer inn i vårt stykke.

Vi lever våre liv som en forfatter med et gitt oppdrag. Teaterstykket skal ha en indre struktur, det skal direkte eller indirekte arbeide med et tema. Men strukturen og innholdet kan variere.

Alle mennesker er en slik indre forfatter. En avgjørende forskjell fra en konvensjonell forfatter som skriver stykker for virkelige scener, er at den indre forfatter har en sterk ubevisst dimensjon. Vi forstår ikke selv i hvilken utstrekning vi tillegger våre indre bilder til den ytre verden. Når vi opplever en skepsis fra en gruppe eller arbeidskolleger det objektivt sett ikke er grunnlag for, ser vi ikke at dette er vårt stykke. Det er ikke nødvendigvis slik verden er, men den måte vi gjentagende skaper den. Vi vrir på den ytre verden så den passer inn i vårt indre vandrende drama.

FORVRIDNINGENS SLØR
De fleste kjenner Platons hulelignelse. Menneskene inne i hulen med ryggen mot lyset og åpningen, har vent seg til å se på skyggene som realiteten. Vi tror vi ser virkeligheten, er Platons budskap. Men det er bare en avspeiling.

Mange filosofier og religioner bygger på et tilsvarende skille mellom den verden mennesket opplever, og den som er reell. Vi ser ikke virkeligheten for det den er. Vi ser det vi ut fra våre forutsetninger makter å ta inn. Det forvridende element kan forstås på forskjellige måter, og er gitt et utall navn. Maya er et østerlandsk uttrykk for dette sløret. Buddhistene legger stor vekt på at mennesket former sin verdensopplevelse ut fra sine ønsker. Derfor kan møtet med virkeligheten være så frustrerende og alltid ha et element av lidelse (dukha).

Innenfor vestlig tenkning snakket Kant om at mennesket bare klarer å tenke innenfor visse strukturer. Verden slik den egentlig er (Das Ding an sich) kan derfor være annerledes enn det jeg erfarer (Das Ding für mich). Filosofer som Wittgenstein fremhevet at språket begrenser det mennesket kan tenke, mens enkelte språkforskere har ment at språket igjen begrenses av visse gitte strukturer i menneskesinnet.

Denne sentrale innsikt om at den objektive verden farges av en subjektiv eller strukturelt begrenset bevissthet er gitt et utall former. Poenget er at det mennesket ser, ikke uten videre er det som er.

DEN PSYKOLOGISKE FORTEGNING
Sigmund Freuds teorier betonte at det ikke bare dreier seg om allmennmenneskelige forvridninger eller begrensninger. Hvert enkelt individ har sitt eget psykologiske slør. Tidlig danner vi våre individuelle opplevelsesformer og reaksjonsmønstre. Ved hjelp av forsvarsmekanismer og andre måter å fargelegge virkeligheten på gjør vi verden til et sted vi kan hanskes med. Hver på vår måte omskaper vi verden slik at vi kan håndtere våre konflikter. Per, Pål, Kari og Marit setter seg til i en kommunikasjonsgruppe. Men det er ikke den samme gruppen. Per ser fiendtlighet, Pål konkurranse, Kari skepsis og Marit beundring i den samme gruppen, hos de samme personene.

Hver person regisserer sitt teaterstykke i forhold til gruppen. Uten å forstå det, deltar den enkelte i sitt eget drama, og i de andres. I en gruppe tar vi del i mange teaterstykker samtidig. Men bare ett av dem skriver vi selv.

En kommunikasjonsgruppe kan fungere lik blekkflekken i en Rohrschach-plansje. Ut fra våre konflikter og forsvarsmekanismer skaper vi bilder av de andre – ikke slik de er, men slik vi tegner dem inn i vårt drama.

GJØRE DET IMPLISITTE EKSPLISITT
Vårt eget teaterstykke er en forestilling vi tar del i, men uten fullt ut å forstå den. Vi er fanget av en psykologisk sammenheng. Dermed oppstår konflikter. I et parforhold møtes to teaterstykker med rolleforventninger som ikke lar seg harmonere. På en arbeidsplass kan det bli mange forskjellige skuespill. Er alle de indre forfatterne like blinde for sine egne bidrag, kan det gi vanskelige spenninger.

En kommunikasjonsgruppe kan sammenlignes med litteraturkritikk: Dens mål er å gjøre implisitte sammenhenger eksplisitt. Det man før ante, kan gruppen hjelpe en til å forstå. Deltagerne hjelpes til å få tak i hvilke roller de legger inn i andre. Når jeg f eks kan oppleve deg skeptisk, er det fordi du kan minne meg om en tilbaketrukket far. Du ser meg som ironisk, kanskje fordi du vokste opp med søsken som konstant ertet deg.

Litteraturkritikeren kan dra frem sider ved et verk som leseren ikke selv umiddelbart fikk tak i. Undertiden kan det være uventede linjer som trekkes frem. God litteraturkritikk drar en vekk fra nærsyntheten.

Tilsvarende skjer i kommunikasjonsgrupper. De fleste vil ane noe om det stykket en av deltagerne kommer med, når han setter seg litt engstelig og nærmest ikke sier noe de første dagene. Men de nærmere sammenhenger får man først tak i når gruppen gjør spranget inn i de skjebner hver av deltagerne representerer.

For skuespill på virkelige teaterscener er titusenvis av repriser en suksess. I våre egne liv er stadige gjentagelser av de samme dramaer mer et tegn på at noe ikke er forstått. En kommunikasjonsgruppe kan hjelpe en til ikke å dra andre mennesker inn i roller der de ut fra sine egne forutsetninger ikke hører hjemme.

ROLLEN LIGGER I FORMEN
Den gode skuespiller kjennetegnes ikke primært ved hva hun sier, men i måten hun fremfører det. Rollen og dens budskap er der ut til fingerspissene, i tonefall, i den minste bevegelse, i mimikk og i uttrykket i øynene. Rollene er i væremåten, ikke bare innholdet.

Tilsvarende gjelder våre indre teaterstykker. I arbeidet med å gjøre disse eksplisitt, vil en kommunikasjonsgruppe ikke bare, og ofte ikke primært, arbeide med innhold, men form. Hva er den raskeste veien til ens formende fortid i en kommunikasjonsgruppe? Man kunne tro at det ville være å snakke om den: Den enkelte deltager forteller om sine tidlige relasjoner og oppvekst. Men dette er på en måte kontrollert eller ferdig regissert historie. Det er de sider av en selv man har et bevisst forhold til. Det er en beretning om der og da, ikke virkende krefter her og nå. Den enkelte kjenner sin beretning og har på en måte regien. Det er ikke uten videre så lett for andre å tilføre noe nytt.

Det er ikke nødvendig, og kan faktisk distrahere, hvis man skulle fortelle hele sin livshistorie i gruppen. Det ville være å begrense arbeidsmaterialet i gruppen til det hver enkelt har et bevisst og relativt avklaret forhold til. Den enkeltes personlige historie er ordløst til stede i gruppen hele tiden. Historien lever gjennom måten man relaterer seg til andre. Den enkelte forstår ikke fullt ut bevisst hva man involverer de andre i. Derfor er det i sine reaksjoner på hvem man er her og nå, at gruppen særlig kan tilføre nye perspektiver. De andre deltagerne kan lettere se det teaterstykket den enkelte trer ned over virkeligheten. Ved at gruppen primært arbeider med det som skjer i det felles nu, kan man hjelpe hverandre til å se hvordan man gjentar tidligere lærte roller, men uten at man selv forstår det.

HVEM VET, DET KAN KOMME TIL NYTTE, SA ASKELADDEN
Ens teaterstykker har vesentlige ubevisste komponenter. Veien til å gjøre slike ubevisste sammenhenger, er ofte indirekte. Eventyr kan romme viktige psykologiske innsikter. Askeladden har det med å plukke med seg mange ting han finner som umiddelbart kan virke unyttige. Man vet aldri, sier Askeladden. Slik er det også i grupper. Flyktige inntrykk som oppleves knapt verdt å nevne, kan åpne døren mot viktig innsikt om de dramaer vi er del av. En kort bemerkning om hvordan det kjennes å snakke, om hvordan en annen deltager ikke så på en, eller virket skeptisk, kan åpne viktige dører mot å gjøre ens indre manus mer eksplisitt.

I en gruppe kan det være viktig å gjøre som Askeladden: Plukke opp det man av en eller annen grunn legger merke til, selv om man i øyeblikket ikke klart ser hva det kan brukes til. Før eller senere kan en sammenheng vokse frem der bruddstykket passer inn. Eventyrene beretter også om hvordan trollet sprekker når solen skinner på det. Det er mange troll i ens liv man ikke uten videre vil nærme seg i en gruppe. Men når man tillater seg å dele fra de sider i ens indre drama man ellers ikke så lett snakker om, vil man svært ofte merke en psykologisk lettelse. Der inne på ens egen lukkede scene hadde skuespillet sitt eget grep på en. Når andre gis innsyn, blir det gjerne et annet og mer ufarlig stykke. Kanskje er det teaterstykket man vandrer videre med, litt nedtonet og ikke fullt så dramatisk som tidligere.

FRA DET LILLE DRAMAET TIL DET STORE
I en gruppe er det like mange dramaer som deltagere. Gruppens mål er hele tiden å gjøre mer eksplisitt hva den enkeltes drama dreier seg om. Hvor er vi en Don Quijote som forfeilet forfølger fantasiobjekter?

Den enkelte arbeider med å se sine slør og forvridninger. Dermed kan man etter gruppen kanskje gå tilbake til sine nærmeste, kolleger og venner og se dem mer som dem de er, og ikke slik vi skaper dem inn i våre narrativer.

Tilbake på en arbeidsplass etter en kommunikasjonsgruppe, kan man ikke forvente at ens kolleger oppfører seg annerledes. Men man klarer kanskje å legge mindre av sitt eget personlige teaterstykke inn i dem. Det kan være et viktig bidrag til mindre konflikter at man forholder seg mer til reelle, ikke indre dramatiserte, motsetninger.

Slik en enkeltperson og en gruppe lager sine dramaer, gjør storsamfunnet noe av det samme. Det formes inn- og utgrupper. Mennesker – eller nasjoner - aksepteres eller marginaliseres. I en kommunikasjonsgruppe lærer man seg å gå fra ytre form og ord til de styrende krefter og den historie som ligger bak. Ved å følge strømmen i en gruppe, kan man også sensitiviseres overfor stemningsbølgene i storsamfunnet. Kommunikasjonsgruppen kan gi et rikere perspektiv ikke bare på en selv og ens nære fellesskap, men også på det større samfunn.

Man kan se på storsamfunnet som en scene og arbeide for at det som er implisitt, blir mer eksplisitt. Et individ som er ”blindt”, kan rote til mye for seg selv og andre. Et hvert storsamfunn som ikke ser egne drivkrefter kan fanges av stemninger – med dramatiske følger.

Keywords: gruppepsykologi, kommunikasjonskurs, teater
| More

Product

Dyade 2006/02: Alene men sammen
 

Related articles