Acem Meditation International

Dyade 2006/01: Maluma og takete - lyd og ulyd i menneskesinnet

De meningsløse ordene maluma og takete gir oss et godt utgangspunkt for å diskutere hvordan ulike lyder i språket treffer forskjellige assosiasjoner.

Dyade 2006/01: Maluma og takete - lyd og ulyd i menneskesinnet

Product facts

Product type
Dyade
Product language
Norwegian
Weight
100 g
Price
€50.00
| More

Ordene maluma og takete i tittelen på dette Dyade-nummeret betyr i utgangspunktet ingenting. Likevel er de færreste i tvil om hvilket av de to ordene som passer best til hvilken av figurene under.
 


 Man kunne kanskje tro det var fordi takete ligner så mye på det norske adjektivet takkete (full av takker), men det er neppe tilfelle, for resultatet er det samme om man spør tysktalende og engelsktalende. Eksempelet stammer fra den tysk-amerikanske psykologen Wolfgang Koliler.1 Skifter vi ut takete med teketa, får vi samme resultat.
 En annen psykolog, R. Davis ved Oxford University, fikk lignende resultater hos bantu-talende barn på en isolert halvøy ved Tanganyika-sjøen.2 Selv har jeg spurt hundrevis av taiwanesere med kinesisk som morsmål, og alle synes å være enige om at maluma passer best på figuren med de runde kantene, mens takete passer best på figuren med de spisse kantene.
 Språklyder har i utgangspunktet ingen betydning. Likevel viser det seg at vi lett oppfatter noen lyder som store og andre som små, noen som runde og andre som spisse, noen som myke og andre som harde. Og som eksempelet maluma - takete viser, gjelder slike oppfatninger ofte på tvers av de store forskjellene som ellers finnes mellom språk så ulike som norsk, bantu og kinesisk.
 Riktignok finnes det enkeltstående forsøk som tyder på at ikke alle opplever maluma og takete på samme måte. Blant talere av Songe-språket på Papua New Guinea var det bare 9 av 20 som koblet maluma til en figur med runde former, mens 11 koblet ordet til en figur med spisse former.3 Men uansett hva som er forklaringen, er dette helt klart et enkeltstående unntak fra en trend som er så godt som universell.
 Hvorfor er det slik? Den klareste forskjellen mellom de to ordene ligger i konsonantene. Det er tre viktige forskjeller:
 1. Mens luften fra lungene har fri passasje gjennom nese eller munn ved alle konsonantene i maluma, stopper luftstrømmen fullstendig ved alle konsonantene i takete.
 2. Mens alle konsonantene i maluma er nesten like klangfulle som vokaler, er konsonantene i takete i seg selv nesten lydløse.
 3. Mens stemmebåndene vibrerer gjennom hele ordet maluma (hold fingeren på adamseplet og kjenn vibrasjonene!), slutter de å vibrere mens vi uttaler konsonantene i takete.
 Alt dette gir takete et spissere og mer kantete preg, fordi konsonantene skaper så sterke brudd i talestrømmen underveis, mens maluma gir et rundere og mykere preg, siden konsonantene ikke skaper slike brudd.
 I artikkelen "Mamma mia" skal vi dessuten se at konsonanten m gjerne knyttes til mor og mors bryst, til 'meg' (i motsetning til 'deg'), til god mat (nam-nam) og til alt som er mykt. Konsonanten l assosieres ofte til noe flytende. Konsonantene i takete har ikke slike assosiasjoner knyttet til seg.
 Hva så med vokalene? I artikkelen om 'Tri smi kinisiri' skal vi se at vokalen a både oppleves som mykere og rundere (i kantene) enn i, som oppleves hard og skarp (i kantene). l et annet forsøk blir i valgt mest og u (den lyden som ligger nær norsk o i uttale) minst som betegnelse for trekanter, mens u blir valgt mest for runde figurer.4 Det ser altså ut til at både u og a er både myke og runde. Hvis vi antar at e ligger nær i i grad av hardhet og skarphet, kan forskjellen på maluma og takete også forklares som et produkt av vokalene, siden maluma kun har myke og runde vokaler, mens takete har to harde og skarpe vokaler.
 Det er ikke lett å forklare hva som gjør en vokal myk og rund og en annen vokal hard og skarp. Kanskje er det en slags overføring av en tilsvarende assosiasjon mellom a/u og stor størrelse, og mellom i og litenhet. (Forsøk på å forklare disse assosiasjonene er gitt i artikkelen "Tri smi kinisiri".) Men det er på ingen måte opplagt hvorfor vokaler som gir assosiasjoner til stor størrelse, oppleves som myke, mens vokaler som gir assosiasjoner til liten størrelse, oppleves som harde.
 Noe av forklaringen kan ligge i selve artikulasjonen av lydene. Mens i og e forutsetter en bred og derfor lite rund munnåpning, har a en helt åpen og derfor langt rundere munn, og ved u (som altså ligner norsk o) rundes leppene ganske kraftig.
 Det to artiklene som følger, handler i utgangspunktet om en lyd hver: m og i. Men artikkelen om m trekker inn en rekke andre konsonanter, og artikkelen om i handler i virkeligheten om hele spekteret av ulike vokaler. Vi er ikke ennå kommet dit at vi kan si med sikkerhet hvilke assosiasjonsfelter som knytter seg til hver enkelt lyd i språket, men de siste tiårs forskning har gitt oss ganske mange pekepinner om hvor vi kan lete.
 Noter
 1. Wolfgang Kohler: Gestalt Psychology: An Introduction to New Concepts in Modern Psychology. Liveright Publishing. New York 1947, s. 224-225.

2. R. Davis: "The Fitness of Names to Drawings: A Cross-cultural Study in Tanganyika." British Journal of Psychology vol. 52 (1961) s. 259-268.
 3. Susan K. Rogers & Abraham S. Ross: "A Cross-cultural Test of the Maluma-Takete Phenomenon". Perception 4 (1975) s. 105-106,
 4. Tarte & Barritt, se Nick Ciccotosto: "Sound Symbolism in Natural Languages." University Microfilms International. Ann Arbor 1993, s. 163-164.
  Innhold:

Mamma mia
 Hvordan språket viser at mor er myk og far er hard
 Tri smi kinisiri
 Lydsymbolikk og betydningen av den betydningsløse i'en
 Den meditative effekten av lyd
  Gjentagelse av lyd har en meditativ effekt som utnyttes i mange kulturer
 Fløytenisten og trompetasten
  musikken i lyrikken
 Film, fusk og fantasi
 musikk og filmlyd brukes til å forsterke filmopplevelsen
 Meditativ musikk
 og musikalske meditasjoner
 Hva sier musikken?
 Om forholdet mellom musikk og språk

Keywords: lyd, språk, musikk