Acem Meditation International

Dyade 1982/04-05 Narkotikadebatten - Ideologisk slagmark

Narkotika er ulykke for stadig flere - de som er på ødeleggelsens galei. Men stoffmisbruk er også for noen et festlig fyrverkeri i kjedelig og grå hverdag. Skadene er ikke så tydelig at man tvinges til å ta dem helt alvorlig. Mye som er gøy, er jo samtidig litt farlig.

Product facts

Product type
Dyade
Product language
Norwegian
Weight
10 g
Price
€80.00
| More

Det er riktig: Narkotikabruk kan foregå, på ulikt vis. Hva vi forstår som en stoffmisbruker, er avhengig av hva vi velger å legge til grunn for definisjonen. Håkon Formo Berntsen, leder for Uteseksjonen i Oslo, gjør det slik i sin bok Stoffmisbruk — myter og virkelighet (1981): «... hvis vi med begrepet «misbruker» tar utgangspunkt i de ungdommene som ofte, men nødvendigvis ikke daglig, bruker rusmidlene som er i omløp (inkludert alkohol), og som samtidig er uten arbeid og med svært utilfredstillende boligforhold. Hvis vi i tillegg tar med elendig helsetilstand, fattigdom, desperasjon og angst, ja da får vi omtrent det riktige antallet»(min uth.). På den måten kommer han til et tall på ca. 500 i Oslo sentrum. Tallet er stort og vondt - i tillegg kommer drabantbyene og de gamle bydelene i Oslo. Allikevel vil de aller fleste stoffbrukende ungdommer som f.eks. lærere og fritidsledere kommer i kontakt med, ikke tilhøre denne gruppe mis­brukere. De bor derimot hjemme hos foreldrene, følger opp skolen sånn noenlun­de. Helsen er ok, fattigdommen og desperasjonen ikke påfallende.

Narkotikapro­blemet fortoner seg annerledes om man diskuterer ut fra Formo Berntsens definisjon eller ut fra en forestilling om at en hver flørt med narkotiske stoffer er uheldig. Det tankevekkende er: Hvorfor velger Formo Berntsen en definisjon som utelukker de fleste ungdommer med forhold til stoff? Svaret er trolig å finne noen sider senere i boken hans. Han skriver: «Vi er ofte blitt beskyldt for å overdrive når vi beskriver den sosiale og helsemessige elendighet Uteseksjonens klientell lever i. Men vi overdriver ikke. (...) De fleste stoffmisbrukerne har vært utsatt for sterke påkjenninger i oppveksten». Blant Formo Berntsens misbrukere er det uten tvil stor overvekt av mennesker med meget belastet bakgrunn, de kommer fra miljøer med samfunnstapere og res­surssvake. Han kjemper og argumenterer sterkt for at dette er hovedårsak til stoffmisbruk. Man aner det betyr svært mye for ham å ha rett. Men erfaring og forskning viser at blant «vanlige» stoffbrukende ungdom, er de fleste uten påfallende vanskelig oppvekst og sosial bakgrunn. For gruppen generelt må man tilbakeføre misbruket til andre årsakssammenhenger. Formo Berntsen har altså valgt en definisjon som oppfyller hans grunnleggende hoved­forklaring på stoffmisbruk. For å bli bekreftet trenger han misbrukere som totale tapere i oppvekst, skole og samfunn. Tanken er ikke lang til påstanden: Samfun­net har all skyld! Narkotikahelvetes verste ofre fungerer følgelig som bevis og ideologisk bekreftelse på riktigheten av en politisk samfunnsanalyse. Hvis ho­vedpåstanden ikke hadde latt seg bevise, ja da måtte trolig Formo Berntsen ta sider ved sin politiske forståelse opp til vurdering. Han er med andre ord i fare for å miste klarsynet for den faktiske virkelighet, ved å sette teori og ideologi før erfaring.

Formo Berntsen er bare et eksempel i en opphetet debatt. Det kan virke som om diskusjonen om ulike typer behandling egentlig er ytre form for en grunn­leggende ideologisk debatt om politisk syn og tro. Det ideologiske er imidlertid ofte kamuflert og utydelig, også for de stridende parter. Det kan være ikledt faglige forklaringer, det kan vise seg i utvalget av hvilke forskningsresultater man opplever som viktige osv. Narkotikadebatten har neppe kunne vært stort annerledes til nå. Selv om problemet snart kan feire tyveårsdag, er det nytt. Dessuten er fenomenet svært uoversiktlig, med uklare årsakssammenhenger og vanskelig å forklare ut fra tilgjengelige analysemodeller. Tradisjonell psykologi og terapi overført på narkotikaproblematikk, fører ikke uten videre frem. Vanlige samfunnsanalysemodeller, er også tynne. Stoffbruk synes å ha sin egen dynamikk: Ruserfaringene legger seg inn i brukerens vilje og tankebaner sammen med personenes øvrige psykologiske fungering. Det skapes miljøer og adferd som er vanskelig å forstå.

Det skjer mye på narkotikafronten for tiden. Nye problemstillinger reises. Grupper og personer trekker seg tilbake fra sine tidligere meninger. Flere og flere opplever de gamle frontlinjer i debatten ikke lenger som holdbare og som egentlig ødeleggende for det viktige arbeidet. Det kan se ut som om narkotikade­batten i årene som kommer, vil kunne snus opp ned. Det blir viktig å oppgi dogmer og ikke ri kjepphester. Skal man ha håp om å løse problemet, er det mer å dra et lass sammen. Og lasset kan sikkert dras på mange vis. Artikler i dette nummer av Dyade reiser spørsmål og prøver å se litt nytt på fenomenet. * I tidligere nummer av Dyade - Narkorus og sjelesjokk (nr. 5/1980) - har vi behandlet stoffmisbruk og Acem-meditasjon. De to ting går dårlig sammen: Stoffmisbruk - også såkalt selskapsbruk - etterlater psykologiske «rester» som forsinker og vanskeliggjør menneskelig vekst stimulert av meditasjon. Dette tema skal vi la ligge i dette nummer. Bare slå fast at det synes som om et resultat av Acem-meditasjon praktisert regelmessig over tid, er holdning mot stoff. Denne holdning springer ikke ut av moralsk eller religiøs fordømmelse, heller er den ikke medisinsk eller primært sosialt begrunnet. Det er en slags økende intuisjon for det gode liv - sensitivitet for hva som gir bevissthetens dypere sider mulighet til å finne former i livspraksis. Den følsomhet som kan utvikles, har kroppslige og psykologiske sider som indirekte får konsekvenser for synet på samspill mellom mennesker - intimt og politisk.

Per Slaastuen: «Samfunnet har skylden»?
Allan Rubin: «Inget år som drogen»
Kari Høydahl og Per Slaastuen: Stoffmisbruk - et kjemisk traume. Om stoffmisbruk og psykoterapi. Tord Østberg: Den nye ruskulturen
Per Slaastuen: Politiets innsatser -en trusel mot rettsikkerheten?
Torbjørn Hobbel og Wiggo Smebye: Moralske narkonøtter

Keywords: narkotika, rus