Acem Meditation International

Asiatiske verdier i Norge

Dette nummeret av Dyade handler blant annet om hvordan enkelte asiatiske regimer bruker asiatiske verdier som betegnelse på det vi ville kalle menneskerettighetsbrudd. Men rett før bladet skulle i trykken, skjedde det noe som fikk oss til å lure på hvorfor vi utelukkende rettet oppmerksomheten mot fjerne land som Singapore og Kina.

Den 27. juni 1996 var det forbudt å ha på seg gul T-skjorte med to kinesiske tegn på områder i Oslo der alle andre alminnelige borgere hadde adgang. På de samme områder var det også forbudt å være tibetansk munk eller å bære tibetansk eller taiwansk flagg. Folk som forsøkte å bryte forbudet, ble arrestert og satt i varetekt i politibiler. Kinas president Jiang Zemin var på besøk.

De som oppfattet politiets aksjon som en enkeltstående tabbe, fikk korrigert dette inntrykket dagen etter. Den 28. juni var Frognerparken stengt for de samme grupper mennesker: bærere av gule T-skjorter og en gammel tibetansk munk. President Jiang skulle få nyte Vigelands skulpturer i fred.

I mange asiatiske land ville en slik politiaksjon ikke vakt særlig oppsikt. I et vestlig land med lange og stolte demokratiske tradisjoner er den en stygg skamplett. Man kan sikkert diskutere hvor hardt Norge skal presse andre land til å ivareta grunnleggende menneskerettigheter. Men forhåpentligvis er vi enige om at vi bør gå foran med et godt eksempel selv. Det gjorde vi ikke under Jiangs besøk.

Så langt er alle enige. Men hvordan kunne dette skje? La oss se på noen mulige forklaringer.

Ifølge den offisielle versjonen var det politiet selv – i noen tilfelle under press fra kinesiske sikkerhetsfolk – som stod ansvarlig for aksjonen fra ende til annen. Politimester i Oslo Ingelin Killengreens rapport benekter at det lå politiske føringer til grunn. Rapportens konklusjon er imidlertid lite troverdig, da politiet umulig kan ha misoppfattet gule T-skjorte-demonstranter og en gammel tibetansk munk som noen større sikkerhetsrisiko enn hundrevis av andre mennesker i andre plagg. Det faktum at aksjonen fortsatte annen dag til tross for kritikken, viser med all tydelighet at det var andre hensyn enn de sikkerhetsmessige som spilte inn. En utenlandsk journalist var faktisk mildt sjokkert over hvor lemfeldig de virkelige sikkerhetstiltakene var i forbindelse med noen av aktivitetene underveis.

At Killengreen ikke blir bedt om å gå, men tvert imot beskyttes av justisministeren og berømmes for sin åpenhjertighet, tyder på at hun i dette tilfelle har handlet som politikernes forlengede arm.

Men hvilke politikere? Justisminister Grete Faremo har det konstitusjonelle ansvar. Høyesterettsadvokat John I. Henriksen hevder at hennes avgang er en absolutt forutsetning for at vi skal kunne starte prosessen med å gjenopprette vår selvfølelse (Aftenposten 4. juli 1996). Erfarne politikere finner det lite trolig at Killengreen har satt i gang sine altfor omfattende sikkerhetstiltak uten først å ha diskutert dem med Justisdepartementet. På den annen side er det ikke lett å se at Faremos eget departement skulle ha noen interesse av at tiltakene utviklet seg slik de gjorde. Om hun har gitt ordrene, må det være fordi hun selv har mottatt tilsvarende ordrer fra annet hold.

Utenriksdepartementet kunne kanskje føle at de hadde mer å tape dersom president Jiang skulle få øye på noen demonstranter under sitt Norges-opphold. Det kunne lett forsure viktige forhandlinger med kineserne, i verste fall føre til brudd. Minst én embetsmann i Utenriksdepartementet, ekspedisjonssjef Geir Grung, hjalp politiet ved at han, iført ID-kort fra UD, ba en polsk kvinne om å fjerne det tibetanske flagget hun viftet med på Slottsplassen og henledet politiets oppmerksomhet på henne. På den annen side må utenriksminister Bjørn Tore Godal, som satser mye på å bevare et godt forhold til norske menneskerettighetsorganisasjoner, også ha følt seg usedvanlig pinlig berørt over politiaksjonen. Utenriksdepartementet har dessuten hverken formell eller reell myndighet til å blande seg inn i politiets sikkerhetsopplegg.

Hvis hverken Ingelin Killengreen, Grete Faremo eller Bjørn Tore Godal er sannsynlige arkitekter bak politiaksjonene 27. og 28. juni, gjenstår én ubehagelig mulighet: Norges statsminister Gro Harlem Brundtland. Den mest sannsynlige forklaring på politiaksjonene er at Killengreen på forhånd (og kanskje underveis) mottok en eller flere henvendelser fra Statsministerens kontor.

Gro Harlem Brundtland har satset usedvanlig mye på forholdet til Kina, og hun er utvilsomt den enkeltperson som ville tapt mest på en forsuring av forholdet til president Jiang.

Det er en utbredt oppfatning at Brundtland handler som hun gjør for å sikre kontrakter for norsk næringsliv. Men om humørsyke kinesiske politikere valgte å bli sure istedenfor å signere, ville det kanskje være synd, men neppe noen katastrofe, særlig fordi slike reaksjoner sjelden er langvarige. Norges eksport til milliardlandet Kina er faktisk ikke særlig mye større enn til den lille øya Taiwan, som vi ikke har diplomatiske forbindelser med, og som aldri har fått møte norske politikere på ministernivå overhodet. Handelsbalansen med Taiwan er dessuten langt gunstigere enn med Kina.

Et annet moment har vært antydet av Anne Enger Lahnstein. Gro Harlem Brundtland har ambisjoner utover det å være statsminister i Norge. Hun ønsker etter alt å dømme å bli generalsekretær i FN. For å bli det er hun helt avhengig av å ha kineserne på sin side. Og for å sikre seg den støtten er hun villig til å gå langt.

Ikke bare er hun villig til å finansiere store deler av norsk Kina-handel over u-hjelpsbudsjettet, gjennom såkalte blandede kreditter. Hun er også det vestlige statsoverhodet som har gitt den kanskje mest uforbeholdne støtte til Kinas inntreden i Verdens Handelsorganisasjon, til tross for at Kina er langt unna å tilfredsstille kravene for medlemskap. Hun har videre holdt en enda lavere profil overfor Taiwan enn de fleste andre vestlige land (f.eks. Sverige og Danmark). Og hun har vist tydelig ubehag ved det faktum at Dalai Lamas fredspris har gjort det umulig for henne og hennes regjering å avvise all kontakt med den tibetanske eksillederen.

Selv om Gro Harlem Brundtland tok avstand fra politiaksjonene mens de pågikk (hva annet kunne hun gjøre?), kom hun også med flertydige uttalelser om at det oppstår alltid en konflikt mellom sikkerhetstiltak og ytringsfrihet. Det er nærmest umulig å tenke seg at politiaksjonene kunne fortsette gjennom to døgn dersom statsministeren hadde vært imot. Da politiet fjernet demonstranter fra taket på Venstres Hus 28. juni, var det ifølge Killengreens rapport Statsministerens kontor som hadde bedt om det. Da vaktmesteren i Venstres hus forsøkte å hindre politiet å ta seg inn, låste vaktfolk fra Regjeringskvartalet seg inn med egen nøkkel, som de har fordi departementene leier lokaler i huset.

Statsministerens mann, Arne Olav Brundtland, har i en artikkel i Forsvarets Forum gått langt i å forsvare politiaksjonene. Det er politiets oppgave å ivareta et gjestende statsoverhodes sikkerhet. Å kritisere dem for å jage bort demonstranter fra Amnesty og Tibet-komiteen er i beste fall etterpåklokskap, hevder herr Brundtland. Sammenholdt med hustruens tåketale om konflikt mellom sikkerhetstiltak og ytringsfrihet tyder ikke dette på at vi er garantert mot gjentagelse av overgrepene.

Politiaksjonene i Oslo 27. og 28. juni viser at faren for at Norge skal påvirkes av såkalte asiatiske (dvs. ikke-demokratiske) verdier er mer overhengende enn vi trodde da vi begynte å lage dette nummeret av Dyade. Kina har med all tydelighet vist at landet i gitte situasjoner krever å få påvirke Norges og andre demokratiske lands praktisering av ytringsfriheten. Ettersom Kinas politiske og økonomiske innflytelse øker, må vi regne med at presset mot våre verdier vil bli sterkere. Kampen for vårt demokrati vil kreve ledere som er villige til å motstå kinesisk press.

Hvis det er riktig at politiaksjonene i siste instans var styrt fra Statsministerens kontor, slik mye tyder på, sier dette dessverre ubehagelig mye om hvilke prioriteringer vårt lands øverste politiske leder gjør. De er neppe til fordel for Norge idet vi nærmer oss det mange har kalt det asiatiske århundre.

(Halvor Eifring)

Keywords: økonomi, politikk
| More

Product

Dyade 1996/03: Vestens verdier vakler – den asiatiske utfordring
 

Related articles