Acem Meditation International

Hvorfor spiser du ikke din cocker spaniel? Vegetarianisme – av hensyn til dyrene

Mange – kanskje de fleste – vegetarianere foretrekker sitt kosthold av hensyn til egen velferd: sunnhet, helse, velvære, vekstmuligheter. En slik vegetarianisme kan gjerne gi rom for at andre velger annerledes: jeg får spise det jeg trives med, så får du innta det du mener er best for deg. Her gjelder tilsynelatende Kardemommelovens toleranseprinsipp uten begrensning: "man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og forøvrig kan man gjøre som man vil". Et fremtidig gulrotpoliti ville ikke finne rekrutter blant vegetarianere med denne grunnholdning.

Men noen mener den vesentligste grunnen til å velge et vegetarisk kosthold ikke ligger i hensynet til egen sunnhet og velferd, men i andres, nemlig i hensynet til dyrene.

Slik var det i en annen av Torbjørn Egners verdener – Hakkebakkeskogen. "Ingen har lov til å spise hverandre" uttalte Bamsefar – der måtte alle dyrene legge bånd på seg, av hensyn til sine neste. Så langt er ennå ikke vi mennesker kommet.

I tidligere tider, kanskje helt frem til etter krigen, var dette ikke vanskelig å begrunne. Ved siden av korn og poteter trengte folk tilskudd av kjøtt og fisk for å få et fullverdig kosthold. Men med dagens moderne veksthus- og fryseteknologi, og friere import av grønnsaker, er situasjonen nå en helt annen: det går utmerket an å leve sunt og godt – antagelig på mange måter bedre – med utgangspunkt i et utelukkende vegetarisk kosthold (se artikkelen "Allsidig plantekost er sunt" av Professor dr. med Kaare Norum i dette Dyade for nærmere underbygging av dette). Likevel: De fleste av oss foretrekker fortsatt mors kjøttkaker, eller snarere i dag – Findus og MacDonald's hamburgere, selv om det i dag hverken er ernæringsmessige eller andre tvingende grunner for å spise dyr.

De vanligste argumenter for å fortsette å spise kjøtt er at det smaker godt, og at man er vant med det. Holder disse grunnene i dag?

For en del vegetarianere gjør de ikke det. Å drepe dyr for å spise dem, uten at det ernæringsmessig er nødvendig, holder de for å være umoralsk. Standpunktet er slagferdig uttrykt av nobelprisvinneren i litteratur Isaak Bashevis Singer, som selv var vegetarianer:

“People ask me if I am a vegetarian for the sake of my health. I am not. I am a vegetarian for the sake of the health of the animals”.

Men er kjøttspiseren snill og grei?

En slik vegetarianisme lar ikke kjøttspiseren være i fred. Mens du sitter fredelig på din restaurant og koser deg over din biff braser hun inn og ødelegger stemningen. Er du kjøttspiser er du nemlig ikke grei og snill – mot dyrene, sier hun. Tvertimot plager du dem. Fordi du spiser kjøtt må dyr drepes. Ikke fordi du trenger kjøtt, men fordi du synes det smaker godt. Å spise dyr er ifølge denne oppfatningen et umoralsk overgrep mot dyrene – som ikke burde finne sted – uansett hvor godt en synes det smaker.

Slike oppfatninger er rimeligvis mer utfordrende og provoserende overfor konvensjonelle holdninger til kosthold enn vegetarianisme for egen velferds skyld. (Kanskje dette er en mer ubevisst grunn til at en del altspisere er så opptatte av å spørre vegetarianere hvilken begrunnelse de har for sine matvaner. De har behov for å orientere seg: gjelder din vegetarianisme bare for deg, eller stiller du deg også kritisk til hva jeg spiser?)

Beslektet med denne form for vegetarianisme er synet at å spise dyr ødelegger menneskets moralske kvaliteter. Også her er det Isaak B. Singer som sterkest har spissformulert standpunktet: "Jeg tror personlig at så lenge mennesker fortsetter å drepe dyr, vil det aldri bli noen fred. Det er bare et lite skritt fra å drepe dyr til å lage gasskamre à la Hitler og konsentrasjonsleire à la Stalin – alle slike gjerninger gjøres i den "sosiale rettferdighetens" navn." Slike holdninger er ikke mindre utfordrende overfor konvensjonene.

Tradisjonelt betegnes disse holdninger for "etisk vegetarianisme". Betegnelsen er egentlig misvisende; å velge kosthold ut fra ønske om å ivareta egen helse, vekst- eller erkjennelsesmuligheter, eller verne miljøet, kan også ha klare etiske aspekter. Men i mangel av bedre alternativer bruker også jeg i det følgende betegnelsen "moralsk vegetarianer" (noen vil sikkert mene at betegnelsen "moraliserende vegetarianer" er enda mer treffende) om en som mener det er umoralsk å drepe dyr for å spise dem, enten av hensyn til dyrene, eller fordi det virker forrående eller ødeleggende på egen moral.

Irrasjonell? Hysterisk? Bisarr? Fanatisk?

Overfor slike standpunkter – at det ikke bare er uhensiktsmessig, men bent frem er umoralsk å drepe dyr for å spise dem – som til de grader avviker fra og provoserer det alminnelige, og utfordrer den harmoniske Kardemommemodell på matens område, kan en ha ulike holdninger. Mange vil uten nærmere ettertanke avvise slike oppfatninger som "irrasjonelle", "hysteriske" eller "bisarre", eller kanskje "ekstreme" eller "fanatiske". Brigitte Bardots sentimentale opptatthet av nusselige selunger kan gjerne brukes til å gi standpunktet et komisk ansikt, om man ønsker det. (Jeg kjenner imidlertid ikke til om Bardot er vegetarianer. Om hun ikke er det blir hun enda lettere å oppfatte som useriøs.) I denne artikkelen skal vi imidlertid ta disse standpunktene på alvor: dels undersøke hva de rommer, bl.a. om de egentlig er begrunnelser for vegetarianisme, eller noe annet, og dels drøfte hvorvidt slike begrunnelser for vegetarianisme er gode. Den som tør, er nysgjerrig, eller liker en utfordring, får være med på ferden (de andre er kanskje ikke en gang kommet så langt som dette!)

Vegetarianisme begrunnet i hensynet til dyrene har eksistert svært lenge, men har på 1980- og 90-tallet fått fornyet oppmerksomhet. I Storbritannia regner i dag mellom 5 og 9 prosent seg som vegetarianere. I intervjuundersøkelser viser 81% overveiende til moralske grunner – i hovedsak hensynet til dyrene – når de blir bedt om å begrunne sitt kostholdsvalg (se rammen). Blant moralske vegetarianere i Storbritannia er vel ekteparet mccartney de mest berømte.

Heller naken enn å gå med pels!

Hos stadig flere begrunner hensynet til dyrene ikke bare et vegetarisk kosthold. Særlig i Storbritannia og USA, men også på kontinentet, har voksende ønsker om å beskytte dyr mot overgrep skapt grunnlag for en militant dyrerettighetsbevegelse, som kjemper aktivt og til tider høyrøstet mot hval- og selfangst, jakt, pelsdyr, dyreforsøk, dyrehager, osv. I Norge er denne holdning særlig markert i organisasjonen NOAH , men også i noen grad i den nå gjenopplivede Vegetarianerforeningen.

Motstanden mot pelsdyrhold er blitt kjent ved at den har fått en rekke kjendismodeller til å stille opp i iøyenfallende reklamekampanjer mot pels, under mottoet "I'd rather go naked than wear fur". (Se bildet.) Sannsynligvis var det medlemmer av en militant dyrevernorganisjon som vinteren 1996 gjorde hærverk for flere hundre tusen kroner i Oslo Skinnauksjon.

Dyrenes frigjøringsfront

Moralsk vegetarianisme er siden 70-tallet viet særlig oppmerksomhet av noen av verdens ledende filosofer. Professor i filosofi ved Harvard University, Robert Nozick, skrev et avsnitt om dyrs rettigheter og vegetarianisme i sin prisbelønte og innflytelsesrike bok om politisk filosofi fra 1975 "Anarchy, State And Utopia" (boken er omtalt i Dyade nr. 6, 1979). En del av avsnittet er gjengitt i dette Dyade. Men det er særlig den australske filosofen Peter Singer som er blitt kjent for sitt faglige prosjekt om å gi en filosofisk begrunnelse og forsvar for dyrenes rettigheter. Singer har skrevet bøker som "Animal Liberation" og "In Defense of Animals", og har vært sentral i den voksende dyrerettighetsbevegelsen (han kaller den dyrenes frigjøringsbevegelse, for å trekke paralleller til kvinnefrigjøring, frigjøring av undertrykte minoriteter, osv.) , som bl.a. inspirerte supermodellaksjonene mot pels. I USA er det også en filosof – Tom Regan, som har ledet an i arbeidet for dyrenes rettigheter.

Også en del feminister har utviklet forsvar for vegetarianisme som bygger på feministiske grunnverdier; enkelte mener at kjøttspising er uttrykk for en særlig form for moralsk ufølsomhet som er særegen for menn, og hvor menns undertrykkende og utbyttende holdning til kvinner og til dyr har mye til felles: begge behandles som ting, som midler til å oppfylle menns behov. 1

Vegetarianeren som begrunner sitt kosthold i hensynet til dyrene, tar utgangspunkt i at dyr, akkurat som mennesker, har et liv, som de ikke ønsker å miste. I motsetning til planter, men i likhet med mennesker, har dyr også følelser, sanser, ønsker og behov. Trolig har de fleste dyr som spises, dessuten en form for bevissthetsliv, høyere for “høyerestående” (som derfor antagelig har sterkere krav på vern enn "laverestående"). Dyrenes liv og deres ønske om et godt liv, bl.a. et liv som ikke inneholder smerte, er verdier for dem. Bevissthetsliv, ønsker og behov, bl.a. ønsket om ikke å bli drept og spist, har dyrene til felles med menneskene, selv om det er meget annet som skiller. For den moralske vegetarianer er imidlertid ikke forskjellene tilstrekkelige til å legitimere at vi utelukkende for å pirre våre ganer tar livet av våre medskapninger.

Hvorfor gris og ku, men ikke hund og katt?

At dyr har krav på iallfall en viss grad av vern er kanskje heller ikke en helt fremmed eller uforståelig tanke for folk flest. Ikke bare vegetarianere, men trolig langt de fleste, vil være enige i at hensynet til dyrene er et relevant moralsk hensyn, som i mange sammenhenger bør tillegges vekt. Det er derfor vi har lover om dyrehold, normer om at mishandling av dyr er umoralsk, osv. De færreste vil imidlertid mene at hensynet til dyrene har absolutt vekt (du skal aldri drepe dyr, uansett.) De fleste tillegger med andre ord hensynet til dyrene en viss vekt, mens de færreste (kanskje ingen) tillegger hensynet til dyrene absolutt vekt.

Vegetarianeren mener at hensynet til dyrene veier vesentlig mer, og hensynet til hva som smaker “godt”, eller konvensjoner om hva man vanligvis spiser, vesentlig mindre, enn omnivorer (altspisere). For den moralske vegetarianeren er det moralsk uforsvarlig å drepe og spise dyr, all den tid vi kan greie oss minst like godt uten. At kjøtt smaker godt er etter dette standpunktet ikke tilstrekkelig god begrunnelse til å drepe og spise dyr. Den etiske motstand mot jakt har tilsvarende begrunnelse: spenningen som en del føler ved å jakte og drepe dyr er ikke tilstrekkelig god grunn til å legitimere jakt.

Vi har sterke aversjoner mot å drepe og spise de dyrene som følelsesmessig står oss nærmest – kjæledyr som katt og hund – eller som ligner på oss – aper og apekatter. De dyrene som vi ligner i mindre grad, eller som av andre grunner står oss fjernere, tar vi mindre hensyn til. (Et unntak – for noen – er hvalen – men kanskje hvalen appellerer til noe i oss som likevel er felles, intelligent som den er?) I Norge ville det bryte med sterke normer å slakte og spise hunder og katter, mens det ikke bare er tillatt, men gir til og med krav på enorme subsidier fra fellesskapet å avle opp griser og kuer, for siden å slakte dem for å selge dem som mat.

Ut over at hunder og katter tradisjonelt holdes som kjæledyr i Norge, og derfor står oss nærmere enn ku og gris, er det vanskelig å se de objektive eller rasjonelle grunner til en slik forskjellsbehandling – med unntak av at grisene og kuene grunnet lukt, utseende og annet gjerne har mindre sentimental appell til oss enn katter og hunder.

Også kalkuner har lyst til å leve

Min eldste sønn, som nå går i annen klasse på folkeskolen, fortalte meg at læreren nylig hadde skildret for klassen historien om Roald Amundsens ekspedisjon til Sydpolen, bl.a. hvordan deltagerne hadde spist hundene sine etterhvert som sledene ble lettere. Medelevene hadde stønnet, særlig jentene: æsj, spise hund! Min sønn, som er vegetarianer, tenkte: ja, er det egentlig så mye verre enn å spise gris? Barn har ofte en umiddelbar forståelse for denne type begrunnelse for vegetarianisme. Filosofen Robert Nozick fortalte til Dyade i et intervju at hele hans familie ble vegetarianere på 1970-tallet, uken etter at familiens treårige datter ved et festmåltid over kalkunen utbrøt : "Men denne kalkunen hadde jo ikke lyst til å dø! Den hadde jo lyst til å leve! Så hvorfor spiser vi den da?"

Hvorfor rev, men ikke hund?

Et beslektet tema: Trolig tåler hunder langt bedre enn rev langvarig innesperring i små omgivelser. Reven er et høyintelligent streifdyr som i naturlig tilstand er vant til å bevege seg over meget store områder. Likevel anser fortsatt langt de fleste i Norge det for moralsk uproblematisk å avle opp rev i svært små bur, som de aldri får bevege seg utenfor – før de skal slaktes og flås, utelukkende for å tilfredsstille kvinnelig forfengelighet.

"Rådet for dyreetikk", som er nedsatt av Landbruksdepartementet, avga i 1994 en oppsiktsvekkende uttalelse om pelsdyrhold. Det heter i uttalelsen:

"Pelsdyroppdrett oppfattes av mange som en form for luksusproduksjon. Varme nok klær kan i dag lages med kunstfibre eller med skinn fra matproduserende dyr. Det produseres imidlertid også mange andre dyreprodukter som i like høy grad må kunne karakteriseres som luksusartikler. Dette kan også gjelde mat, f.eks. laks, som fôres på fullverdig fiskeprotein. Etter etikkutvalgets syn er det vanskelig å legge avgjørende vekt på nødvendigheten av produktet i vurderingen av om et dyrehold er akseptabelt. Det bør imidlertid være et prinsipp at det stilles minst like strenge krav til dyrehold eller oppdrett som kan sies å være unødvendig, som til produksjon av nødvendighetsartikler. Utvalget vil her vise til at arealkrav m.v. i dyreparker oftest er strengere enn for hold av tilsvarende art i oppdrett."

Den moralske vegetarianer vil hevde at etikkutvalget her kunne ha trukket en helt snublende nær og naturlig slutning, som den – trolig av hensyn til konvensjonene og næringsinteressene -likevel har veket tilbake for: Ved en moralsk vurdering av om en form for dyrehold er akseptabel, enn si om det er etisk akseptabelt å drepe disse dyrene, må konsekvensene for dyret selvfølgelig holdes opp mot hvor nødvendig, eller unødvendig, dyreholdet er. Det er derfor etisk langt lettere å akseptere bruk av dyr i medisinsk forskning enn pelsdyrhold.

At rev i dyreparker har krav på langt større arealer enn pelsdyrene2 har visstnok en viss sammenheng med at dyrene blir stresset av å bli beglodd av mennesker. Det er likevel vanskelig helt å fri seg fra mistanken om at det også har adskillig sammenheng med hva vi som publikum orker å se, og hva vi foretrekker holdes skjult for oss. (Forskriften kan neppe tolkes slik at den gir unntak hvis dyrene befinner seg bak enveis-speil.)

Rådet for dyreetikk: pelsdyrhold bør avvikles

Det er forøvrig også interessant å lese Etikkutvalgets standpunkt til pelsdyrhold, som til tross for ovenstående er langt modigere og mer prinsipiell enn en er vant med fra offentlige utvalg:

"Pelsdyr er rovdyr med begrenset domestiseringsgrad som plasseres i et stimulifattig bur med et svært lite areal. ... dårlig fruktbarhet, valpedrap, fryktreaksjoner og stereotyp adferd tyder ... på at dyra er mistilpassede....Utvalget betviler ikke at noen av de mer åpenbare tegn på mistilpasning, som f.eks. fryktreaksjoner og stereotypier, kan reduseres et stykke på vei ved planmessig forbedring av stell og burmiljø og et bevisst avlsarbeid. Men selve det grunnleggende forhold at vi har å gjøre med lite domestiserte rovdyr med grunnleggende behov for å inngå i sosiale mønstre, hevde revir, foreta vandringer, jakte, samle matforråd, bygge hi, osv., gjør det urealistisk å forestille seg at det vil være mulig å tilfredsstille alle basale adferdsbehov hos pelsdyr i bur..... Legger man avgjørende vekt på dyras ve og vel, er det etikkutvalgets oppfatning at de driftsformer som anvendes i dag, ikke kan forsvares. På denne bakgrunn bør de derfor avvikles."

Hva hadde reaksjonene vært hvis det ikke var rev, men din egen elskede puddel eller cocker spaniel, som ble slaktet, flådd, og pelsen brukt til å tilfredsstille en forfengelig dame, eller kroppen en sulten gane? (- "Rev avlives med elektrisk strøm (220 V). En metallsonde føres inn i endetarmen, og strømkretsen sluttes ved at en metallstav stikkes inn i revens munn, eller ved at snuten holdes mot en metallplate." Rådet for dyreetikks uttalelse om pelsdyrhold, 1994).

For oss er tanken på at vår kjære cocker spaniel ble behandlet på denne måten, mye verre enn tanken på at det samme skjer med en ukjent rev i et fjernt bur vi aldri har sett. Men forskjellen er dypest sett bare uttrykk for egosentrisitet, for selvopptatthet; for reven er det like ille å bli drept, som det ville være for cocker spanielen, selv om reven ikke etterlater seg en sørgende matmor (men kanskje noen valper, som skal lide samme skjebne).

Enkelte er begynt å holde dverg-griser som kjæledyr. Hvor lett blir det for matmor siden å slakte sin lille nussegris? Men er det noen grunn til at en gris som også er et kjæledyr, har sterkere krav på beskyttelse mot å bli spist enn en som befinner seg i et bur på en gård? Filmen "Babe" spiller på dette tema, og har vært karakterisert som "den sterkeste propaganda for vegetarianisme i en årrekke" (Morgenbladet). Ikke få norske barn har hatt traumatiske erfaringer med å ha spist sin egen kjæle-kanin uten å vite det før etterpå.

For den moralske vegetarianer er det generelt uttrykk for grunnleggende moralsk selvopptatthet når mennesker tillater seg å drepe dyr for å spise dem, uten at det ernæringsmessig er nødvendig, eller for å pynte seg, mens det er utenkelig å gjøre det samme overfor mennesker. Få vil likestille dyr og mennesker. Men hva er det ved akkurat mennesker som gir dem krav på så mye vern, men dyrene så lite? Filosofisk orienterte moralske vegetarianere har kalt denne holdningen "artssjåvinisme" ("speciesism") for å trekke parallellen til rasisme, nasjonalisme, mannssjåvinisme: alle oppfatninger at medlemmer av min gruppe er hevet over andre, fordi gruppen er min.

Mener man at det er etisk forsvarlig å spise dyr, men ikke mennesker, er det ikke tilstrekkelig å vise til at det er forskjell på mennesker og dyr. Det er forskjell på kvinne og mann, uten at det kan begrunne at vi spiser den ene, men ikke den andre. Forskjellen må dessuten være tilstrekkelig stor til å begrunne denne forskjellsbehandlingen.

Det fins en rekke forslag: evnen til å tenke rasjonelt, bevissthet, selvbevissthet, evnen til å kommunisere med språk, osv. At disse egenskapene utgjør grunner til å behandle dyr og mennesker ulikt, er nærmest universelt godtatt. De aller fleste vil derfor godta at dyr brukes i nødvendige medisinske forsøk i arbeidet for å redde mennesker fra alvorlige sykdommer. Men spørsmålet her er om hensynet til dyrene veier så lite at en god smaksopplevelse alene er tilstrekkelig grunn til å ta liv av dem.

En liten science fiction historie

Sett nå at man mener disse forskjellene likevel er tilstrekkelige til å legitimere at man kan spise dyr, men ikke mennesker. Tenk deg så følgende lille science fiction historie: jorden besøkes en gang i fremtiden av romvesener, som når det gjelder alle disse egenskapene (intelligens, rasjonalitet, selvbevissthet, språk, hva du vil) er mye mer avanserte enn mennesker – ja, det er til og med mye større forskjell mellom romvesene og menneskene enn mellom mennesker og dyr. Og romvesenene er dessuten sultne. På menneskekjøtt. Ville vi da synes det var i orden at romvesenene spiste oss? At deres større intelligens, bevissthet, språkevner, osv. ga dem moralsk rett til det? Ville vi ikke likevel føle at dette var forferdelig, at det var et overgrep, at det var umoralsk? Så hvorfor legitimerer våre fortreffelige egenskaper, sammenlignet med dyrenes, at vi kan spise dyr? (Notabene: ikke for å overleve, eller fordi det kostholdsmessig er nødvendig, men utelukkende fordi vi er vant med og liker smaken.)

Kanskje det gjelder et prinsipp at et levende vesen har krav på ikke å bli spist av andre vesener først når det har et minstemål av disse egenskapene, f.eks. selvbevissthet eller intelligens. Men har et levende vesen disse minstemål, så gjelder beskyttelsen mot å bli spist av andre absolutt, også av enda høyerestående vesener (vi kan her se bort fra helt ekstreme nødssituasjoner). Men det kinkige er da å forklare for det første hvorfor vi bør sette terskelen akkurat så lavt at de aller fleste mennesker får vern, men ingen dyr. Mistanken om at terskelen er satt nettopp der fordi det passer for å beskytte nettopp menneskene er vanskelig å imøtegå. Dessuten volder konkrete eksempler besvær. Ta intelligens. En 5 år gammel sjimpanse er vesentlig mer intelligent enn et ettårgammelt menneskebarn. Ettåringen har muligheten til å bli mer intelligent enn sjimpansen, innvender du. Men hva hvis vi vet at gutten ikke kommer til å leve opp? Eller han er tilbakestående? Kan vi da spise ham? Åpenbart ikke. Hva er forskjellen mellom ham og sjimpansen? Ut over at han er et menneske, altså et medlem av vår gruppe? Er den i så fall tilstrekkelig til å begrunne at vi kan spise sjimpansen, men ikke mennesket?

Vegetarianisme – eller noe litt annet?

Som nevnt innledningsvis har en rekke filosofer stått sentralt som talsmenn for moralsk vegetarianisme. Andre filosofer har imidlertid kritisert den såkalte moralske vegetarianismen, og hevdet at den egentlig ikke er begrunnelse for vegetarianisme, men i høyden for ikke å drepe dyr. Og det er strengt tatt noe litt annet. 3

For vegetarianeren kan stilles overfor følgende prøve: Hvis man kan spise dyr uten å drepe dem, eller påføre dem smerte, er det da i orden å gjøre det? Et eksempel er selvdøde dyr. Et annet er syntetisk kjøtt, som kjemisk og utseendemessig kan tenkes å være helt identisk med “ekte” kjøtt. Ville vegetarianeren spise det? I den utstrekning den moralske vegetarianeren svarer nei, er argumentet at begrunnelsen i så fall ikke er å finne i det umoralske ved dyredrapet, men i noe annet. De fleste vegetarianere vil trolig ikke være villige til å spise selvdøde dyr, eller syntetisk kjøtt som til forveksling var likt "ekte" kjøtt. Kritikerne mener derfor at de fleste vegetarianere i så fall ikke har en moralsk begrunnelse for sin vegetarianisme, forstått som en begrunnelse som viser til hensynet til dyrene.

Hvorfor ikke kannibalisme?

Men innvendingen er ikke uproblematisk. For de færreste er kannibaler. Aversjonen mot kannibalisme kan i første omgang begrunnes i respekt for det menneskelige liv. Men de færreste vil være villige til å spise endog selvdøde mennesker. (Et unntak er Bergensfilosofen Arild Haaland, som har skrevet en bok som heter: Et forsvar for kannibalisme. Men den er trolig (eller forhåpentlig!) mer uttrykk for eksentrisitet og provokasjonsglede enn seriøse overveielser). Det er forøvrig tankevekkende at det synes å gjøre seg gjeldende enda sterkere aversjon mot å spise mennesker, selv de som har dødd en naturlig død, enn å drepe mennesker, iallfall om vi sammenligner overtredelser mot de to normene rent statistisk. Kan det i så fall begrunnes utelukkende moralsk?

Er aversjonen mot å spise selvdøde mennesker nødvendigvis "irrasjonell"? Selv om en kan ta prøver og påvise at det ikke er sykdommer, eller annen helserisiko, forbundet med handlingen? En hypotese: forestillingen om menneskets ukrenkelighet, og det menneskelige legemets verdi, er så sterk at den har kraft ut over sitt primære innhold, og skaper føringer også for hvordan vi føler at vi kan behandle avdøde mennesker. Å spise døde mennesker er likskjending (er dessuten overtredelse av straffeloven) og er uttrykk for kvalifisert manglende respekt ikke bare for liket, men for den som engang levde.

"Likspisere!"

Noe tilsvarende må kunne tenkes å gjøre seg gjeldende hos den moralske vegetarianer. Enkelte vegetarianere betegner da også av og til kjøttspisere som "likspisere", riktignok mest i interne fora, fordi det er en nokså aggressiv betegnelse. Noe av den samme grunnleggende holdning gjør seg i så fall gjeldende, bare at forestillingen om levende veseners ukrenkelighet her også inkluderer dyr.

Er moralsk vegetarianisme holdbart?

Er den moralske vegetarianisme så en god eller holdbar begrunnelse for vegetarianisme?

En innvending en gjerne hører er denne: De fleste vil si at vi ikke har en alminnelig plikt til å hindre at dyr ute i naturen dør en naturlig død, f.eks. at de blir spist av andre. Dette bør til og med antagelig skje, av hensyn til den økologiske balanse. Så hvorfor er det galt at mennesker gjør det samme? Og viser ikke dette at dyr ikke har rettigheter, eller deres liv og velvære så stor verdi, som dyreetikerne hevder?

Et svar er at naturen dypest sett er amoralsk. Isaak B. Singer skriver av og til om grublende jøder som rister knyttneven mot himmelen og bebreider den allmektige som har skapt en verden hvor det er så mye lidelse, bl.a. hvor dyrene tar livet av hverandre, og nødvendigvis må gjøre det, om naturens kretsløp skal opprettholdes, i all sin verdi, og sin grusomhet. Og da smiler vi litt. Men menneskene er ikke amoralske; vi kan velge. Vi behøver ikke være grusomme, selv om naturen er det. En parallell: selv om det skulle vise seg at de aller fleste dyr parrer seg ved voldtekt, kan man ikke slutte at vi også bør gjøre det, fordi det er det "naturlige". Og om naturens grusomhet i økologisk forstand er nødvendig, følger det heller ikke at den kommersielle kjøttindustri er økologisk påkrevet. Tvertom er det mye som tyder på at kjøttindustrien bidrar vesentlig til å ødelegge økosystemet – f.eks. ved å skape behov for å hugge ned regnskogene for å gi økt beiteland.

Slaktegrisen burde egentlig være takknemlig!

En annen innvending: Man kan godt spise dyr uten å mishandle dem. Mange dyr skylder sine liv at vi oppdretter dem for å spise dem. Dyrene burde egentlig være takknemlige for at vi skjenker dem livet, for så å slakte dem. Dyrene har heller ingen forestilling om fremtiden, slik menneskene har; å ta livet av dyr er derfor ikke på samme måte å frata dem en fremtid.

Men de fleste vil antagelig være enige i at å oppdrette dyr for siden å drepe dem og så bare kaste dem i søppelet, ville være umoralsk. (Det har vært diskusjoner om de moralske sider ved å oppdrette dyr som siden skal jaktes på.) Så det har en negativ verdi å drepe dyr. Spørsmålet er bare hvor mye, eller hvor lite, som skal til for å oppveie dette hensynet, f.eks. om det er tilstrekkelig at det å spise dyr gir en smaksopplevelse som man liker, og er vant med. (Jeg forutsetter som nevnt at ernæringsekspertene, som Kaare Norum, har rett, og at det ikke er noen helsemessig gevinst forbundet med å spise kjøtt, som redegjort for i andre artikler i dette Dyade.)

Men vi har jo alltid spist kjøtt!

En tredje innvending: mennesker har drept dyr i uminnelige tider for å spise dem. Ikke bare naturfolk som samer, indianere og eskimoer, men også norske bønder gjennom generasjoner har vært vant til å leve av et kosthold som også inneholder kjøtt. Gjennomført vegetarianisme i Norge ville rasere bondestanden.

Men mennesker har også gjort mye annet i uminnelige tider som ikke av den grunn kan bifalles i dag. Hvis tradisjoner alltid ukritisk skal følges, og det aldri skal være tillatt å reise spørsmål ved deres berettigelse, ville vi fortsatt ha slaveri, offentlige henrettelser, og kvinneundertrykkelse som offisiell praksis. Når vi ikke har det lenger er det nettopp fordi noen få, som til å begynne med nokså konsekvent ble kalt særinger og fanatikere, begynte å kritisere disse konvensjonene.

Kanhende den opprinnelige kjøttspising kunne forsvares av hensynet til overlevelsesbehovet, proteinbehovet, og lignende. Det faller derfor lite naturlig å kreve f.eks. at eskimoene skal bli vegetarianere, eller at deres kosthold er umoralsk (kanskje det samme gjelder de tradisjonelle forholdene på den norske landsbygda i tidligere tider). Men denne begrunnelsen er lite relevant for det moderne vestlige mennesket i dag, som kan greie seg utmerket, ja til og med antagelig en god del bedre, uten å drepe og spise dyr, og som derfor bare spiser dyr for smakens skyld, og fordi det er det vanlige.

Når kjøttspising har lange tradisjoner i et land er det gjerne grunn til å være varsom med altfor bastant kritikk, særlig mot enkeltpersoner, fordi de spiser dyr. Ens kosthold er dessuten antagelig knyttet til egen identitet på måter vi ennå ikke helt forstår. Det er derfor ikke så lett å fri seg fra tradisjonelle oppfatninger. De aller fleste vegetarianere var jo dessuten også kjøttspisere en gang.

På den annen side må den moralske vegetarianer få anledning til å gi uttrykk for sitt moralske engasjement. (Her er det ikke alltid lett å vite hvor man treffer den beste balansen mellom gjensidig respekt, og moralsk engasjement!)

Trolig har dessuten sterke kommersielle interesser vel så meget å si for opprettholdelse, eller endring, av kostholdstradisjoner. Matvaner endrer seg ikke fort. Medmindre det er penger å tjene på det – tenk bare på hvordan pizza nå inntar en helt selvfølgelig plass i det norske kjøkken. Linda mccartneys innsats for å introdusere lettvinte og velsmakende vegetariske alternativer til det tradisjonelle engelske kjøkken har sannsynligvis bidratt like meget som moralske argumenter til at vegetarianisme i dag står særlig sterkt i Storbritannia.

Belte og sko-argumentet

En ytterligere innvending vegetarianere gjerne hører er det såkalte "belte og sko" argumentet. Argumentet er at det er inkonsekvent å bruke lær til belter og sko, for det forutsetter også at man dreper dyr.

En del moralske vegetarianere er enige i argumentet, og vil ikke bruke lær til belter og sko. Andre peker på at det i dag dessverre ikke finnes særlig brukbare alternativer. En del oppriktige vegetarianere vil imidlertid også oppleve at argumentet ligger på siden av hva deres vegetarianisme egentlig gjelder, selv om de mener at det er umoralsk å drepe dyr for å spise dem.

Men det slike spørsmål likevel aktualiserer, er at det antagelig for mange vegetarianere knytter seg følelser som oppleves å være av etisk art til det å spise kjøtt som går ut over motstanden mot å drepe dyr, selv om denne holdningen også kan henge sammen med ens vegetarianisme.

For stadig flere synes imidlertid moralske argumenter for vegetarianisme samtidig å ha adskillig overbevisningskraft, gjerne kombinert med andre, mer pragmatiske argumenter, knyttet til helse, velvære, estetikk og økologi. Moralske overveielser ligger bak Paul og Linda mccartneys vegetarianisme, og andre popartisters kostholdsvalg. (Se teksten til "Meat is Murder" av Paul Morrisey i The Smiths på motsatte side). Samtidig kan det være vanskelig å finne en form på de moralske argumenter som ikke virker unødig polariserende, eller moraliserende. Andre, deriblant undertegnede, kan også føle at denne begrunnelse treffer noe, men langt fra alt, ved grunnen til at vi er vegetarianere.

Å drepe dyr er å drepe egen følsomhet

Den andre hovedgruppe moralske begrunnelser for vegetarianisme legger vekt på hensynet til den enkeltes moralske kvaliteter. Å spise dyr ødelegger ens moralske følsomhet, hevdes det. Også dette er et gammelt standpunkt. Det ble bl.a forfektet av den engelske forfatteren Thomas More, i hans bok Utopia, hvor han skrev : I Utopia føler man at nedslakting av våre medvesener gradvis ødelegger vår medfølelse, som er den fineste følelse som den menneskelige natur kan romme.

Den som har gjort denne begrunnelsen mest kjent også i vesten i nyere tid er Mahatma Gandhi. Også Isaak B. Singer la vekt på denne form for begrunnelse.

Det er ikke lett uten videre fullt ut å dele Singers spissformulerte oppfatning om at det er sammenheng mellom drap på dyr og holdningene som førte til konsentrasjonsleirene. Men det er også vanskelig å se at det ikke ligger noe i dette. En viss indikasjon ligger i det moderne menneskets måte å forholde seg til hva kjøtt egentlig er – hvor det har sin opprinnelse. Som regel vil man helst pakke kjøttet inn, både bokstavelig og ellers – fjerne hår og blodårer, slik at det skapes en avstand til opprinnelsen: slaktet av dyret, utnyttelsen av dyreliket. Vi viser heller ikke filmopptak av hva som foregår på slakteriene for våre barn. Hvorfor ikke, hvis det er helt i orden? Hvor mange ville like at det ble bygget et slaktehus like ved der de bodde? Slik at man kunne høre de paniske dyreskrikene, eller stikke innom av og til og bivåne slaktet, hvis lørdagskrimen viser seg å være for tam? Det er et faktum at vi ikke har for vane å legge våre søndagsturer til slakteriene for å titte på. Hvorfor ikke?

(Leseren oppfordres til å gjøre denne lille øvelsen: les utdraget fra Landbruksdepartementets slakteriforskrifter, på side 68 i dette Dyade, som vanskelig kan beskyldes for å være propagandistiske. Hvilke bilder og assosiasjoner vekket de? Var det hyggelig å lese, eller vekket det et visst ubehag?)

Jegeren sier at han "høster av naturens forråd", ikke: han slakter dyr for moro skyld, eller for drapslysten, eller spenningen. Hvorfor ikke?

En innvending mot denne oppfatning er at det neppe er erfaringsmessig grunnlag for å hevde at vegetarianere gjennomgående er mindre moralsk korrupte enn kjøttspisere. Det er diskutert om Hitler var vegetarianer. Trolig var han ikke det. Men om han ikke var det, så kunne han vel ha vært det. Dalai Lama er på den annen side ikke vegetarianer. Likevel er det vel mange som vil mene at Dalai Lama har meget høye åndelige og moralske kvaliteter. Heller ikke Jesus var vegetarianer, (derimot Buddha, Sokrates, Leonardo da Vinci). På den annen side er det forsåvidt ikke meningsløst å si at Hitler eventuelt var ond til tross for at han var vegetarianer, og Dalai Lama en hellig mann til tross for at han spiser kjøtt. Og man kan også mene at å drepe dyr, eller gjennom sitt kosthold eller sin pelskåpe indirekte å opprettholde denne praksis, på et eller annet plan gjør noe negativt med ens moralske kvaliteter, uten at det er eneste faktor som påvirker ens moralske egenskaper.

Dersom man mener at det er noe i denne oppfatningen, har det vært innvendt at det er uklart hvorfor nettopp det å spise kjøtt skulle være moralsk fordervende. Enten skyldes det at man ved å spise kjøtt kollektivt deltar i dyredrap, som er moralsk forkastelig, fordi det er et overgrep mot dyrene. I så fall synes denne oppfatningen ikke særlig forskjellig fra den første formen for moralsk vegetarianisme. Eller så skyldes det at det er noe kjemisk ved kjøttet som gjør en mindre moralsk sensitiv når man spiser det – en form for begrunnelse som ligner den vekstorienterte vegetarianisme som er redegjort for i artikkelen "Vegetarianisme og erkjennelse" i dette nr. av Dyade.

Vi er kanskje her tilbake til den foreløpige konklusjon som ble antydet i drøftelsen av den første form for moralsk vegetarianisme: at det antagelig for mange vegetarianere knytter seg følelser som oppleves å være også av etisk art til det å spise dyr som går ut over holdningen mot å drepe dyr, selv om denne holdningen også kan henge sammen med ens vegetarianisme.

Blir du hva du spiser?

Hva denne følsomhet bunner i, er vanskelig å forklare. Særlig for vestlige mennesker, som gjennom århundrer er preget av naturvitenskapelige paradigmer for hva rasjonelle begrunnelser kan være, kan forestillingen om at det kan knytte seg egne etiske holdninger til hva man spiser forekomme fremmed. For den vestlige rasjonalitet er paradoksalt den militante moralske vegetarianer, som begrunner sitt standpunkt i hensynet til dyrene, lettere å forstå (om enn vanskeligere å akseptere). Det samme gjelder begrunnelser i hensynet til helse, økologi, osv. Andre holdninger stemples lettere som irrasjonelle urenhetsforestillinger – "tabu-holdninger", som man finner i mer primitive kulturer, men ikke lenger i vår egen.

Det er imidlertid grunn til å reflektere over om dette ikke like meget kan være uttrykk for vestlig fremmedgjorthet. Som Robert Nozick uttrykker det i avsnittet om å spise fra essayet : "Dagliglivets hellighet" i dette Dyade: Å spise er å foreta en ytterst intim handling, som har visse kvaliteter til felles med andre former for intimitet og nærhet, som sex. Det er å innta en del av den ytre verden, og gjøre den til seg. Si meg hva du spiser, og jeg skal si deg hvem du er. Ikke i banal forstand – nei, du blir ikke en gulrot om du bare spiser gulrøtter. Ikke bare smaken, men hva maten er, i alle sine aspekter, uttrykker noe om hva du blir når du inntar den – estetisk, økologisk, kjemisk, symbolsk, etisk, fenomenologisk, ja, kanskje til og med: metafysisk.

Fornemmer du at tenåringen som spiser hamburgere og chips og drikker cola fra MacDonald's preges av sitt kosthold? Og at dette kanskje ikke bare har å gjøre med at kostholdet er usunt, men også med en form for sløvhet til hva det er å spise (en sløvhet som forøvrig synes å prege vestlig kultur i stadig større grad). Din mat er i denne forstand en sentral del av din livsstil – det være seg om du velger den bevisst, eller om du ubevisst velger den i forlengelse av de konvensjoner som preger deg og samfunnet. Trodde du at hva du spiser er en privatsak? Prøv å forandre ditt kosthold, og se hvordan omgivelsene reagerer!

Til tross for at mat er en helt sentral del av våre liv, og økonomisk representerer en betydelig del av verdens økonomi, synes det å ha vært reflektert merkelig lite over temaet. Hva vi spiser, og ikke spiser, kjøtt eller fisk eller biller eller bare grønnsaker, og hvorfor, synes langt fra helt forstått. Og derfor også vanskelig å begrunne. Uten at det av den grunn nødvendigvis mangler berøringspunkter til i en dypere etisk dimensjon.

(Eirik Jensen)

Keywords: etikk, vegetarianisme
| More

Product

Dyade 1996/01-02: Føde for tankene
 

Related articles