Acem Meditation International

Prisen for å være naturlig og normal

"Jeg har alltid følt en viss ekkel stemning når jeg iakttar vegetarianere. De er i enkel forstand unaturlige, men samtidig uten den sjarme som preger andre former for avvik."

Dette skriver en norsk idéhistoriker (Tore Stubberud i Dagens Næringsliv 23.3.1996). Ja, hvorfor ikke? Hvis vegetarianisme er et avvik på linje med nekrofili, la oss være glade for at den nekrofile har en sjarm vegetarianeren mangler.

Dette utsagnet om folk som ikke spiser kjøtt, mister naturligvis litt av sin allmengyldige livsvisdom når man skjønner at det står rene næringsinteresser bak. Idéhistorikeren er også sauebonde. Intellektuelle har nå en gang evne til å gjøre almenne prinsipper ut av sine personlige interesser. En sauebonde kan ikke leve av å selge ull. I denne sammenheng er han ikke ute etter vegetarianerne. Det er de avmektige melkebøndene han klorer på. Vegetarianer-visitten er bare en liten piruett på tastaturet for vise frem en vittig åre.

Men la oss bytte ut vegetarianere i denne ekle stemningen med jøder. Eller sauebønder. Eller – "jeg har alltid følt en viss ekkel stemning når jeg iakttar innvandrere. De er i enkel forstand unaturlige, men samtidig uten den sjarme som preger andre former for avvik."

Da ser man det moderne menneskets dilemma. Vi har vel alle en dæsj djevelskap eller forakt som må ut på en eller annen måte. Vi har fordommer vi må få luftet. Vi må kunne ta noen. Vi trenger noen til å være bærere av toskeskap og andre ekle menneskelige egenskaper. Noen vi kan gå løs på for deres avvik fra det konvensjonelle.

Men hvem? I vårt samfunn sørger alle utsatte grupper for å definere seg som ofre, og den som er stygg mot et offer, får gjennomgå. Derfor er det jo snart ingen annerledeshet igjen å gå løs på. Den eneste gruppen som gjenstår å forakte, er de som vanskelig kan gjøre seg til ofre, nemlig politikerne.

Men så finnes det altså slike grupper som vegetarianere. Det ha valgt sin annerledeshet selv. De er så klare og lettforståelige i sin egenart og samtidig så uensartede og udefinerte at man kan legge alskens forestillinger og fordommer inn i dem. "Fordi man er imot flere våpen i omløp, betyr ikke at man er pripne byfolk som burde vært vegetarianere," sier politikeren Kristin Halvorsen til Aftenposten. (3.3.96) Hun dyrker altså forestillingen om at vegetarianere er moralistiske – pripne, men snille og kjønnsløse. For Stubberud er ikke det pripne et poeng, men det dumme. Han utvikler sin forståelse av den ekkelhet han føler, på denne måten: "Unatur kombinert med askese, inngir forakt – fordi den ikke krever annen overbevisning enn hensyn til egen mave og tarmer." Han drømmer av og til om å skifte religion, siden lutherdommen "kan mistenkes for å stimulere til flere vegetarianere."

Bare fleip, ville han nok si. Skjønner du ikke det, bekrefter du virkelig at vegetarianere er dumme.

Kugalskap

Gjerne det. Noen uker etter Stubberuds piruetter var hele Europa plutselig opptatt av sin mage, tarmer og sin helse. Kugalskapen og skrapesyken gjorde storfebøndene til avvikere, sauebøndene til syndebukker og vegetarianerne til de siste dagers hellige. "Jøss som vi lo av dere," skrev Sissel Benneche Osvold – og redegjorde for sine forestillinger om vegetarianere (Dagbladet 29.3.96): "Vegetarfolket på hjemmelaget helhetsfilosofisk alternativkur i etniske gevanter og med hvitløkpillene i hekleveska. Nå kan dere smile, nå. Av oss som sitter her og lurer på hvor lenge siden det var vi spiste blodig kusteik i London."

Noen sider lenger bak i samme avis samme dag kommer protesten mot å skulle innordne seg disse nye begrensninger i livsutfoldelse. Det er Terje Mosnes som setter ord på den: "Som de fleste nå er grøssende klar over, har listen over livsfarligheter fått en ny tilføyelse: engelsk storfekjøtt. Inntak av engelsk storfekjøtt (...) tilhører fra nå av samme kategori som "sex uten kondom", "tobakksrøyking" og "skive med egg og meierismør", – kategorien "langsomme selvmord". Det er en kategori i vekst." Nå må det snart bli slutt på å skremme oss, sier han, vi har etterhvert fått en påtrengende flora av livsforsurende vekster. Har vi ikke latt det gå vel mye metode i å male fanden og hele hans familie på alle tilgjengelige vegger, med det resultat at vi snart går omkring i skjelvende frykt for livet selv? "Har vi ikke gjort det å forebygge døden til selve meningen med livet, slik at vi fylles av dårlig samvittighet og nagende angst hver gang vi foretar oss noe som kan tenkes å bidra til et fall i gjennomsittsalderen for nordmenn og -kvinner? Hva har vi i såfall igjen for det? Magesår?"

Et kraftig innlegg for friheten og livsgleden – eller hedonismen og konsumsamfunnet, hvis man velger det ståstedet. Vårt poeng er dette:

Avståelse

Etter alt å dømme ligger følgende synsmåter til grunn for det merkverdige som Stubberud, Halvorsen og Osvold legger inn i vegetarianisme – og for Mosnes´ avvisning av den dårlige samvittighet:

En vegetarianer har stilt spørsmålstegn ved det selvfølgelige og tatt stilling til et sentralt livsområde – føden. De fleste tar ikke annen stilling enn at de følger det som er gjengs. Det som vekker reaksjoner i vårt samfunn, er at vegetarianerens valg medfører avståelse. Man avstår fra det som for flertallet fortoner seg som en selvfølgelig nytelse: å ete døde dyr. Til avståelsen knytter samtiden forestillinger om askese. Man nekter seg noe, frasier seg en nytelse, pålegger seg høyst unaturlige og unødvendige begrensninger i sin livsutfoldelse. Idealet i vårt samfunn er å unne seg, ikke å avstå. Vi som er vegetarianere, skiller oss neppe ut i så måte. De fleste av oss opplever nok ikke vårt kosthold som avståelse fra goder, men tvertimot som frihet fra ubehag. Men dette faktum gjør kjøtteterens overbevisning om vegetarprosjektets unatur trolig enda sterkere. "Unatur, kombinert med askese inngir forakt", skriver Stubberud. Avståelsen gjør vegetarianere pripne og uten særlig livskraft, mener Halvorsen. Avståelsen gjør vegetarianerne snåle og sære, med hjemmelagede kurer og heklevesker, mener Osvold. Kravet om avståelse vil vi ikke vite noe av, det fører til magesår, konkluderer Mosnes.

Stormløpet mot begrensningene

Slik representerer han etterkrigstidens store prosjekt: stormløpet mot de begrensninger som omgir menneskelivet – i form av moralnormer, forpliktelser, autoriteter, sykdommer, sosiale og medisinske konsekvenser av en friere og mer behagsorientert livsførsel. De sterkt livsbegrensende resultater av driftsutlevelsen ble – tilsynelatende – overvunnet med p-pillen og fri abort. Motkreftene mot dette stormløpet ble kalt ny-moralisme.

Derfor blir det menneske som bevisst velger å avstå fra det folk flest betrakter som et gode, suspekt i den norske samtiden – og gjenstand for alskens projeksjoner og forestillinger. Vegetarianeren oppfattes som en motkraft, en motstander i kampen for større frihet – og dermed som ny-moralistisk. Han er "uten den sjarme som preger andre former for avvik."

Samtidig utgjør etter alt å dømme avståelsen en provokasjon i en kultur som sliter med sitt konsum og sin verdenssamvittighet. I vegetarianerens valg kan kjøtteteren oppfatte et implisitt krav om at så prektige burde egentlig alle være for å berge verden. Og det kravet blir for drøyt: "Vi nærmer oss smertegrensa for hva vi kan orke å bekymre oss over", sier Mosnes, – "en ny usikkerhet, en ny mistanke om at vi ikke skal leve evig, er sådd. Kanskje er det på tide å skjenke i et ekstra glass rødvin og tenne en god sigar?"

Ja, verden er vanskelig, døden er sikker og la oss leve mens vi kan – slik vi finner det best. Men kanskje er det mulig å bli enige om det onde i det gode? For stormløpet mot naturens begrensninger kan etter alt å dømme ha langt alvorlige konsenkvenser en magesår.

Ærefrykt for liv

En sauebonde ville trolig si det slik: Det er normalt å spise kjøtt. Menneskene har alltid gjort det. Måttet gjøre det. Følgelig er vegetarianisme et velstandsfenomen og en form for avvik. Unormalt, egentlig litt umenneskelig.

La nå den diskusjonen ligge. La oss heller undersøke det normale.

Det finnes en underlig beretning fra tre engelske pelsjegere som levde sammen med indianere på slutten av 1700-tallet i det som i dag er Canada. Indianerne drepte dyr og åt kjøtt. Men de gjorde det med en respekt som fikk engelskmennene til å se seg selv. Indianerne oppfattet seg som deler av et kretsløp og en større sammenheng. De høstet fra naturen, ga alltid noe av dyret tilbake og takket ydmykt for det de fikk. De hadde en dyp ærefrykt for det å ta liv. Engelskmennene så sin egen kulturs vørdsløse omgang med slakt. De så det ny-industrielle samfunnets manglende respekt for naturen og det liv som ble mat.

Dette er to hundreår siden. I denne perioden har det skjedd en påtakelig humanisering av de vestlig samfunn – med øket respekt for menneskeverdet. Samtidig er respekten for det liv som gir mat, totalt utslettet. Her har det funnet sted en ufattelig brutalisering. Selve livet er industrialisert. Burhøns, griser og kalver som ikke kan røre seg, laks som sultefores. Gressetere blir gjort til kjøttspisere – griser eter griser, sauer eter griser, kyr eter sauer. Alle eter vi hverandre. Indianernes respekt for det nødvendige mat-drapet virker som en legende, noe uvirkelig.

Men denne brutaliseringen skyldes ikke ondskap. Den skyldes nettopp Tore Stubberuds og Sissel Benneche Osvolds normalitet – som forventer at det skal være rimelig å spise kjøtt. Industraliseringen av liv er hva denne formen for normalitet koster. Derfor er det ganske forunderlig å se en sauebonde skrive at vegetarianere er i enkel forstand unaturlige. Man må anta at han føler velbehag når han iakttar kjøttspisere. Men bak denne naturlighet ligger det altså en annen virkelighet – den industrialiserte kjøttproduksjon som vrenger sin ekkelhet opp i skrapesyke og kugalskap.

Mektigere enn mennesket

Snaut to måneder etter alt Kristin Halvorsen bruker vegetarianer som betegnelse på det hemmede, blodfattige, er hun aktør på et matseminar SV arrangerer på Stortinget. Der tegnet forskerne opp skremmende perspektiver – som resultat av menneskenes behov for å bryte ned de begrensninger naturen setter for vår livsutfoldelse og våre behov for behag. (Aftenposten 24.4.1996) Hele den ufattelig fruktbare, men også skremmende arrogante kampen for å beherske alle livsformer og bruke dem i vår egeninteresse – til å leve normalt – slår tilbake i form av virus som er mektigere enn menneskene, bakteristammer som kommuniserer om hvordan de skal utvikler multiresistens mot antibiotika, prionproteinet som alle frykter. Det kan virke som om enkelte forskere er i ferd med å utvikle den samme ærefrykt som indianerne hadde for 200 år siden. Kristin Halvorsen gjør det klart at hun ikke lenger er sikker på om hun tør servere ungene sine biff, og at hamburger er noe man nå spiser på trass. Hvilke av hennes holdninger har brakt henne dit?

“Nå kan dere smile, nå. Av oss som sitter her og lurer på hvor lenge siden det var vi spiste blodig kusteik i London,” skriver Sissel Benneche Osvold. Nei. Dette er såvisst ingen mannjevning. Utbruddene av kugalskap er mer en anledning til å begynne å røske i det selvfølgelige. Se nærmere på hva det normale koster. Hva som er forutsetningene for det gode liv, vegetarianer eller ikke. I det moderne konsumsamfunn finnes det langt mindre sjarmerende, langt eklere og atskillig mer skremmende syn enn vegetarianere.

(Carl Henrik Grøndahl)

| More

Product

Dyade 1996/01-02: Føde for tankene

 

Related articles