Acem Meditation International

Å spise (Fra Dagliglivets hellighet)

Hvor dypt kunne vi være i stand til å respondere overfor de dagligdagse ting i våre liv, f.eks. livets alminnelige nødvendig-heter? For det meste inntar vi mat og luft, vi spiser og puster, uten særlig oppmerksomhet. På hvilken måte endrer disse aktivitetene seg når vi gir oss hen til dem? Og er denne endringen ønskelig?

Å spise er et intimt forhold. Vi setter deler av den ytre virkelighet inn i oss selv; vi svelger dem enda mer dypt innover, hvor de inkorporeres inn i vårt eget stoff, vår egen kroppslige væren av kjøtt og blod. Det er et bemerkelsesverdig faktum at vi forvandler deler av den ytre virkelighet til å bli vår egen substans. Vi er minst adskilt fra verden når vi spiser. Verden trer inn i oss; den blir oss. Vi konstitueres av deler av verden.

Dette reiser grunnleggende spørsmål. Er verden trygg å innta? Å hvilken måte var det vi fikk denne tillit til verden, eller oppdaget at det var slik? Bryr verden seg nok om oss til å nære oss? Eksempelet David Hume brukte da han formulerte induksjonsproblemet var om vi kan vite at brødet, som var nærende i fortiden, fortsatt vil være nærende i fremtiden. Bertrand Russels foretrukne induksjonseksempel var om vi kan vite at solen kommer til å stå opp i morgen. (Han fortalte også om en kylling: personen som hver tidligere morgen matet den kommer denne morgenen for å drepe.) Er det helt tilfeldig at induksjonsproblemet uttrykker seg som en bekymring om tap, om næring, om varme og lys, om trygghet?

Å spise mat sammen med en annen kan utgjøre en dyp form for samhørighet – romerne ble krenket fordi hebreerne ikke ville delta i deres måltider – en måte å dele nærende omsorg sammen og inkorporeringen av verden inn i oss selv, såvel som å dele konsistens, smaksopplevelser, samtale og tid. Kontakt og intimitet trives når vi slapper av på våre vanlige fysiske grenser for å innta noe; det er ingen tilfeldighet at vi ofte foreslår å komme sammen med en annen over et måltid. Den hengivne tilberedelse av mat, den synbare skjønnhet den fremviser, sanseligheten i spisingen, den daglige deling av slike måltider i fritid og kjærlighet – alt dette kan være et forelsket pars måte å være kjærlige på sammen, en måte den ene eller begge kan skape en del av verden som de verdsetter. (For et stort antall mennesker i verden, er det grunnleggende forhold ved maten hvor vanskelig, til tider umulig, det er å skaffe seg. Vi bør huske den biologiske og personlige katastrofe dette skaper, selv når vi undersøker nærmere matens sosiale og symbolske betydning når den finnes i rikelig mon.)

Å spise har også en individuell side, en ikke-sosial side. Hvordan arter den seg når den er oppmerksom, hverken insensitiv eller estetisk distansert? For det første rettes oppmerksomhet på aktiviteten å ta inn maten, ikke bare matens kvaliteter. Vi møter maten i munnens forrom og hilser på den der. Vi sonderer og undersøker den, omslutter den, gjennomtrekker den med safter, presser den med våre tunger mot ganen og langs den harde ryggen rett bak tennene, vi suger på den og trykker på den, beveger den rundt. Vi leker med maten, vi blir venner med den, vi hilser den velkommen inn i oss.

Vi åpner oss også overfor matens spesifikke karakter, overfor smaken og konsistensen, og mot den indre kvaliteten ved substansen. Jeg ønsker å tale om renheten og verdigheten ved et eple, den eksplosive glede og seksualiteten ved et jordbær. (En gang hadde jeg funnet dette latterlig overspent.) Selv har jeg ikke smakt så mange matsorter, men de ganger jeg har gjort det forekom det meg å være en måte å erkjenne deres indre essens. (*) Det er en buddhistisk historie om en mann som, idet han flykter fra en tiger, svinger seg på en liane over en avgrunn og ser en annen tiger som venter under; så begynner to mus å gnage i vei på lianen. Han får øye på et jordbær i nærheten og med en fri hånd plukker han den og spiser den. "Hvor søtt den smakte!" Vi undrer oss over hvordan mannen kunne respondere på jordbæret på denne måten i denne situasjonen. Han gjorde det fordi han smakte på bæret og visste det. Hva jeg ikke vet – historien fortsetter ikke og forteller oss – er hans kunnskap om tigeren.

På grunnlag av disse få eksemplene, antar jeg at mange former for mat åpner sin essens for oss på denne måten og lærer oss. ..... En som skaper en helt ny rett som lærte oss noe nytt ville være en betydelig skaper. Selv om jeg ikke tror at verden er blitt fylt med disse substanser for vår skyld og for vår erkjennelse, er likevel måten disse matsortene fikk slike utrolige essenser et spørsmål som det er verd å undres over. Det ville være fint å tenke seg at ved å bli kjent med dem og å inkorporere substanser inn i vår kropp, så hever vi dem opp på et høyere værensplan, og på denne måten beriker dem i sin tur. (Kan det hende at dyrekroppen, skjønt neppe selve dyret, tilføres verdi ved å bli inkorporert og forvandlet til kroppen til et vesen med høyere bevissthet?)

Å spise med oppmerksomhet bringer også med seg sterke følelser: verden er et omsorgsfullt sted; en er selv verdig å motta slik omsorg, glede, primær kontakt med den nærende mor; tryggheten ved å være hjemme i verden, å være forbundet med andre livsformer, takknemlighet også – vil de religiøse tilføye – for skapelsens frukter.
Fotnote:
(*) Jeg er faktisk nokså kunnskapsløs om alt dette, idet jeg bare har utført noen få eksperimenter. Min eneste unnskyldning for å dele denne svært begrensende kunnskap og disse spekulasjoner er at jeg ikke har funnet disse på trykk andre steder. Litteraturen om buddhistisk meditasjon er her relevant, kan hende særlig i Vipasana tradisjonen. Blant metodene for å oppnå opplysthet inneholder den østlige tradisjon disse to: "Når du spiser eler drikker, bli smaken av maten eller drikken, og bli fylt." "Sug noe og bli sugingen." (Se Paul Reps, Zen Flesh, Zen Bones).

Oversatt av Eirik Jensen. Dyade takker Robert Nozick for hans vellvillige tillatelse til å gjengi dette utdraget fra hans bok The Examined Life. Philosophical Meditations. New York, 1989.

Keywords: filosofi | vegetarianisme
| More

Product

Dyade 1996/01-02: Føde for tankene

 

Related articles