Acem Meditation International

Hestehårsskjorter mot narsissisme

For bevissthetens universelle dimensjoner er det egosentriske en blindvei. Å prioritere meditasjon er i dypere forstand å identifisere seg med et overordnet perspektiv: Vi er mer; vi kan overskride de ytre forhold som har formet oss.

Fra blindvei til helhet

Vår egoisme er den lille verden. Den som viser hensyn, vil mer helhet og søker en ny referanse ut over sitt eget, søker mot den store verden. Et utall eventyr og sagn forteller at man vinner ikke prinsessen og kongeriket uten å ta et oppgjør. Den ytre kamp kan være bildet på en indre – en evig kamp og utfordring for alle mennesker . Vil man åpne seg opp for universelle sider i menneskesinnet, må si nei til noe i en selv. Det er et sentralt budskap i mange kontemplative og meditative tradisjoner at egosentriske behov kan forføre en. Man kan tro det er sant: Bare jeg får nok penger, sex, mat, oppmerksomhet og makt, vil jeg bli fornøyd. Det er jeg og mitt som er viktig, og som verden må ta hensyn til.

I The Seven Basic Plots - Why We Tell Stories (2004) analyserer Christopher Booker mange av verdens meste kjente fortellinger, eventyr, skuespill og romaner. En stor del kan forstås som menneskets kamp med sin narsissisme. Monsteret – skurken – i historiene er selvopptattheten, den blinde fokusering på egne behov som kjører over andre. Forløsningen, prinsessen og kongeriket, kommer når kampen med egoismen krones med seier. Døden venter når det selvsentrerte får stadig mer tak, som i Macbeth. Mircea Eliade viste i sin doktorgrad Yoga1 at innen en del indiske tradisjoner har innvielsesseremonier symbolisert kamper med et monster. Dette har igjen representert menneskets uerkjente krefter. En narsissistisk forklaringsmodell plasserer disse brytninger i ens sinn innenfor psykologiske rammer.

Det er ikke tilfeldig at de aller fleste meditative tradisjoner kan ha klare ytre rammer. På en helge- eller ukesretrett i Acem er det alene ut fra praktiske forhold opplagt at det må være slik. Kjøkkenet kan ikke ha varm mat til enhver tid, og i stillhetsperiodene må alle verne om roen. I mange menneskelige fellesskap brukes klokken til å koordinere. I kontemplative fellesskap under helt andre forhold enn Acems meditasjonsretretter, ser man en så sterk vektlegging av en fast ytre struktur at det dreier seg om mer enn praktisk koordinering. En tydelig ytre ramme bidrar også til at den enkelte må innstille seg på at egne behov ikke avgjør. Utfordringen må være å skape strukturer som er tilstrekkelig faste, men samtidig heller ikke hindrer noen i å finne den personlige rytme som kan hjelpe en innover. I noen sammenhenger ser man frihetsvariablene øker etter hvert som den enkelte har vunnet erfaring og lettere kan vurdere selv.

Kanskje kjenner man ikke lenger den opprinnelige begrunnelse for rytmen til en kontemplativ tradisjon. Hva man i sin tid tenkte, behøver heller ikke avspeile hvorfor det har fungert noen århundrer! Kartusianer-munkene er, den strengeste og mest kontemplative orden i den katolske kirke. Munkene snakker ikke sammen i løpet av uken, som veksler mellom bønn og kontemplasjon på den enkeltes celle og felles messer i kirken. Men rytmen de er pålagt å følge, innebærer skifte av aktivitet nesten hver time. Ett er at man da kanskje ikke så lett bindes til noe i det ytre. Men de som studerer ubåtmannskap, har funnet at vekslende aktiviteter bidrar til å motvirke kjedsomhet. Kanskje hadde Bruno, grunnleggeren av kartusianerordenen en parallell tanke i hodet for de munker som de aller fleste timer i døgnet er alene på sine celler. Uansett, vekslingen kan ha fungert som en motvekt til den ensomme monotonien. Robert E Buswell Jr forteller i The Zen Monastic Experience at koreanske zen-munker har en årsrytme med fire sesonger som følger årstidene. Tre måneder om vinteren og sommeren brukes til retretter med et nokså strengt regime. De mellomliggende tre måneders perioder er ”frie” sesonger der munkene typisk vandrer mellom klostre, besøker venner osv. Det faste, mer monotone og innadvendte, veksler med det friere og mer utadvendte.

En fast døgnrytme kan også bidra til at man ikke helt faller inn i sitt eget. Man slipper ikke taket i den ytre verden, og gjør ikke hele tiden det som passer en selv. Programmet skal følges uansett om det er hva man i øyeblikket føler for.

I zen-klostre i Korea blir nye buddhistmunker ofte en del av miljøet rundt den felles meditasjonssal. 2Her mediterer man sammen i tre eller fire timers-blokker. Disse økter er igjen inndelt i 50 minutters sitte-meditasjon og 10 minutter gå-meditasjon. Ikke alle munker velger å bruke mye tid i meditasjonshallen. Etter å ha gjort det noen år, kan det imidlertid være aktuelt med lengre retretter i mindre grupper eller mer individuelle retretter under eremittlignende forhold. Et koreansk kloster skal ha spesialisert seg i å tilby inntil seks års retretter for individuelle munker. Visstnok skal man da først ha vist at man klarer å finne en konstruktiv form på så mye tid i ensom meditasjon. – Som allerede nevnt forsøker Acem å tilby en gradvis progresjon for dem som måtte være interessert i det. Den enkelte skal ha mulighet til å velge det som kjennes naturlig for en selv.

Yte for andre

Enkelte lengre psykoterapier kan ha som konsekvens at man blir flinkere til å kjenne på egne behov. Det er ikke alltid konstruktivt for ens sosiale relasjoner og ytre forpliktelser. Acems meditasjonspsykologi skal motvirke mulige egosentriske tendenser til å gå opp i hvordan man selv har det. Kriteriet på en god meditasjon er ikke om man synes det kjennes behagelig eller ikke. Veiledning er handlingsorientert: Hva gjør man? Enkelte skuffes over det og søker mer stemningsorienterte meditasjonsformer med tydeligere vekt på feel good-faktoren.

Kristendommen vektlegger nestekjærlighet og det å gi til andre. I islam har de velstående en plikt til å dele med dem som er mindre vel bemidlet. Buddhistene betoner riktig handling og at man ikke skal ødelegge for andre. Religioner har vært de viktigste bærere av etikk – med et mulig unntak for deler av taoismen. I en moderne verden med dens asekulariserte og sterke dyrkelse av egosentriske impulser, kan det være særlig viktig at innadgående meditative aktiviteter balanseres med øket ytre handling til gode for andre.

Av de katolske munkeordener legger bare kartusianerne og sistersienserne hovedvekt på kontemplative aktiviteter. Og sistersienserne klager ofte over at (for) mye av deres tid brukes til praktiske gjøremål. Kartusianernes kontemplative liv er til dels så disiplinert og hardt (jf boks) at narsissisme trolig har dårlig grobunn. Østlige klosterbevegelser og kontemplative tradisjoner varierer når det gjelder engasjementet i verden rundt. Til dels har hovedpoenget ved klostrenes kontakt med legfolk vært å få økonomisk støtte. Buswell mener f eks at zen-munker i Korea skapte et vakuum som ble fylt med kristne misjonærer, fordi munkene var for fjerne i forhold til folks hverdag.

Etter en meditativ retrett i Acem skal man ikke vandre rundt i verden inne i sin egen boble med halvslørede øyne. Målet er ikke å beskytte seg mot ansvar eller forpliktelse for bedre å verne om den gode roen etter en meditasjonsretrett. Først unner man seg kanskje en overgang på to-tre dager der man ikke umiddelbart setter på full gass. Så er det viktig at man bruker seg selv og til dels utfordrer sine grenser. En grense mange kan ha nytte av å teste er ens motstand mot å yte for andre.

Et viktig hverdagsbidrag til oppgjør med egen narsissisme kan være frivillig arbeid for andre. Man yter uten å få noe direkte tilbake. Pedagogisk innsats i Acem baserer seg i det alt overveiende på idealistisk arbeidsinnsats. Dette er dels en dyd av nødvendighet. Men det er også, kanskje mer overraskende, en del av metoden.

Ingen bør tenke at meditasjon er nok. Men på sin måte kan den bidra – nok et lite drypp av dråpen på den sorte sten som heter narsissisme og som bidrar til krig, overgrep, miljøødeleggelse og smerte.

Gylden middelvei?

Alt er relativt – i hvert fall når man ser på metoder for å tøyle menneskelig narsissisme. Trolig er det ikke et klart svar på spørsmålet om hvilken metode som er den beste. Begreper som askese er også så tøyelige at de nærmest er uten mening. For enkelte vil det å avstå fra sin faste rødvin til middagen være askese. For andre har askese bestått i ekstrem selvpining, plaging eller selvbeskadigelse. En del varianter er fullstendig fremmed for moderne vestlige mennesker ut fra avstand i tid og kultur. Å være hensatt til middelalderens leveforhold, nærmest uansett klasse, ville for de fleste av oss i dag være et sjokk. Det må man også huske ved vurderingen av tradisjoner som har sin bakgrunn i helt andre tidsepoker.

Tidvis avståelse fra egne behov av praktiske årsaker er, som vi allerede har sett på, den uunngåelige konsekvens av å etablere et fellesskap, det være seg en familie eller en meditativ retrett. Et element av disiplin er også nødvendig for å gjennomføre strukturerte aktiviteter, enten det er en åtte timers arbeidsdag eller en meditasjon av en viss varighet. Mer psykologisk kan det dreie seg om et valg. Hvilke av mine impulser vil jeg identifisere meg med? Slik eventyrene og så mange historier sier: Man må avstå noe for å vinne noe annet. Hva slags avståelse eller livsstil det dreier seg om, vil helt avhenge av kontekst. For en mild metode som Acem-meditasjon for moderne yrkesaktive familiemennesker, er moderasjon et nøkkelord. I meditasjonen er det sentrale at kroppen ikke skal forstyrre. Så langt mulig skal man sitte uanstrengt, gjerne forandre stilling, gi etter for tretthet osv. For livsstil utenfor meditasjon gjelder det samme: Lev slik at man ikke skaper mer rester for seg selv, sin kropp og andre enn nødvendig. Som vi skal se, vil slike idealer om en form for ledig eller uanstrengt livsstil ikke harmonere med de idealer og prinsipper som kan prege helt andre meditative tradisjoner. Alt etter metode, kan selvplaging være et mål i seg selv. Stiller man spørsmålet om hva som er riktig, kan man ha misforstått at her er mye relativt.

Lidelse som kontemplativ metode

Den helt sentrale rolle til Kristus er en viktig grunn til at kristen meditasjon på flere punkter avviker fra mer nøytrale meditasjonsformer. Veien til forløsning skjer gjennom identifikasjonen med Kristus. Han representerer en åpning mot Gud, siden Gud tok bolig i et menneske. Det ga en mulighet for andre mennesker til å nærme seg Gud ved å identifisere seg så langt som mulig med Kristus. Kristus ble utsatt for de mest brutale lidelser gjennom en så grufull henrettelsesmetode at det i vår tid er vanskelig å forestille seg. I en viss forstand påtok Kristus seg dette offer frivillig. De kristne martyrer mente at det å dø som martyr fullbyrdet et religiøst kall gjennom den ytterste fysiske identifisering med Kristus. Martyrer var innenfor kristendommen et fenomen særlig de første århundrer etter Kristi død. Senere tok ekstreme varianter av askese med vidtgående kroppslig selvplaging over som en form for martyrdom. Man nærmet seg Kristi lidelse, men uten å ta det siste endelige skritt inn i døden. En kjent variant av slik ekstrem askese var ”søylehelgener”, personer som vandret ut i ørkenen og der oppholdt seg på søyler som en absolutt og utilnærmelig tilbaketrekning fra verden, andre mennesker og tilhengere eller beundrere.

Skal man forstå kristne klostertradisjoner og kristne meditative tradisjoner, kan det være nødvendig å minne seg om at selvvalgt lidelse er sentral for en del kristen mytologi og tenkning. Det kan gjøre det lettere å skille mellom hva man kan kjenne seg igjen i, og det som vil forbli spesifikt kristent – for de kristne tradisjoner som har valgt å forstå Kristi eksempel slik. Der lidelsen i seg selv er en del av den kristne kontemplative metode bør utenforstående akseptere at utgangspunktene er forskjellig. Det dreier seg altså ikke om askese bare som et middel til å bekjempe narsissisme eller temme kroppen, men som et virkemiddel i seg selv. – Formålene er sammensatt. Seksuell avholdenhet er å si nei til kroppens behov. For den kristne munk eller nonne må seksualiteten også avstås fordi den ville binde til en verden av forpliktelser, ytre engasjement og distraksjoner. Sølibatet skal ut fra særlig katolsk tenkning også være et middel til å styrke ens kjærlighet til Gud. Det verdslige ekteskap erstattes av et åndelig.

Samtidig betoner kristen kontemplativ litteratur det østlige religioner kan legge enda større vekt på. Askesen skjerper ens sanser og oppmerksomhet om det som virkelig betyr noe. I Yoga fremhevet Mircea Eliade at etter indisk tenkning har avståelse en positiv verdi. Den som avstår, berikes. Den styrken man vinner ved å avstå en glede, overstiger tilfredsstillelsen man sier fra seg.

Veien til kristne munker og nonner er på mange måter markert annerledes enn studenten eller det yrkesaktive familiemennesket som praktiserer Acem-meditasjon. Men en del personer med en meditativ livsinteresse kan nok i kristen og annen klosterlitteratur finne stemninger som slår an strenger i ens eget. Noe i en forstår de sterke livsvalg det dreiet seg om – og kjenner betydelig lettelse fordi ens egen vei er enklere!

En kristen kontemplativ munk eller nonne kunne nok ha glede av metoder som Acem-meditasjon, men bare som et supplement til den krevende vei de ellers går. For utøvere av Acem-meditasjon er det uanstrengte i sittestilling og ytre rammer det sentrale. I perioder kan det være krevende å meditere. Men dette er ikke i seg selv et mål eller en etterstrebet del av metoden. Det er noe man tidvis må gjennom, men ikke noe man søker mot, f eks gjennom krevende sittestillinger eller lite matinntak. På videregående kurs i meditasjon kan det virke gunstig å redusere kaloriinntaket til 10-20 % under ens vanlige nivå. Dette er ikke for å praktisere askese, men ganske enkelt fordi kroppen da blir stillere og meditasjonen går lettere. Under en retrett trenger man også færre kalorier enn vanlig. Det er metodisk stor forskjell mellom ikke å kjempe mot ubehag som måtte komme, og det nærmest å oppsøke et visst konstant ubehag.

Lidelse kan være et middel til å vise sin trofasthet og offervilje. La din vilje skje, sa Kristus. Ved absolutt lydighet til sine overordnede og ved ikke å la egne behov styre, underlegger en kristen munk eller nonne seg på samme måte en høyere makt. Både i kristne og andre tradisjoner er dette tidvis dratt inn i det ekstreme. I The Zen Monastic Experience beretter Robert E Buswell jr om fingerbrenning. En del koreanske zen-munker brente av en eller flere fingre som et offer til Buddha eller som en asketisk øvelse. Man begynte med ringfingeren på venstre hånd, tok så eventuelt lillefingeren på venstre hånd osv. Buswell beskriver i detalj hvordan munken foretok avbrenningen ved å stoppe blodtilførselen til fingeren og så klemme mye voks rundt den før man tente på. Avbrenningen måtte skje i hemmelighet fordi klosterledelsen ellers kunne gripe inn. Men mange munker skal ha vist stor respekt for den forpliktelse og tro man så i en slik handling. Enkelte munker skal i følge Buswell ha brent av fingre for å gjøre seg uegnet til militærtjeneste eller for å gjøre det umulig å gå ut av klosteret og tilbake til et vanlig sivilt liv. Han mente også at noen gjorde det ganske enkelt for å kjekke seg. For en religion som buddhisme, der det ikke å ta liv og ivareta naturen står sentralt, er det vanskelig å se selvødeleggelse som prisverdig. Det man mer generelt kanskje kan kjenne igjen, er hvor uklar veien innover tidvis kan fortone seg, og hvordan noe i en kanskje kunne lokkes til drastiske løsninger for å vise for seg selv og verden at man tilhører de utvalgte og sterke.

De strengeste av de strenge

Innenfor kristne klosterbevegelser sees viljen til identifikasjon med Kristus gjennom selvpining kanskje best hos kartusianerne. Enkelte av kartusianernes strenge regler skyldes delvis at ordenen ble etablert i det ellevte århundre. En del av deres asketiske metoder kan kjennes nokså fremmede og ville neppe ha funnet sin vei inn i en orden etablert i nyere tid. Inntil nylig gikk kartusianerne med hestehårsskjorter innerst ved huden. Nå skal dette stikkende undertøyet ha blitt frivillig. Formålet med å bære dem skal ha vært å bidra med en konstant påminnelse om å kontrollere kroppslige impulser. Man skulle vel ikke la seg influere av dette ubehaget for kroppen. Kanskje kan det i moderne terminologi forstås som et varsel om at man ikke skal gi etter for sin narsissisme eller trang til kroppslig behag.

Kartusianerne er ekstremt konservative og mener at noe av ordenens styrke nettopp er at den har tatt vare på en grunnleggende kontemplativ ramme man tidlig fant frem til. De sier med stolthet at deres orden er den eneste i den katolske kirke ”never to have been reformed because never deformed”. De toårlige visitasjoner skal blant annet ivareta at det hele ikke ”sklir ut”. Reaksjonen skal ha vært kontant og med umiddelbar effekt da to visiterende inspektører oppdaget at det var innført varm dusj ved et kartusianerkloster i England. Veien inn i villelse ble klosteret raskt ledet bort fra. Men tidene endrer seg, og også blant kartusianerklostre er det variasjoner. I det amerikanske kartusianerkloster i Vermont var det fortsatt bare kaldt vann på cellene, men en felles varm dusj. Kartusianernes celler og fellesrom er til dels kalde. Kirkene kan være av sten og svakt oppvarmet om vinteren. I en bok om det engelske kartusianerkloster Parkminster sies at sangen under julemessene ble avbrutt av konstant hosting fra de mange som frøs og var forkjølet3. Siden klærne ikke skiftes så ofte, og det var begrensninger i hvor hyppig man badet mv, skal kroppsluktene til dels ha vært intense, uten at det er lett å vite hvor mye man skal legge i slike utsagn. Kaloriinntaket er begrenset, slik at de fleste store deler av tiden vel føler en viss sult, selv om kaloribehovet er mindre enn for yrkesaktive. Det er nok noe mindre søvn enn man kan ha behov for, og nettene avbrytes med messer. I noe kartusiansk litteratur ser man en delvis idealisering av sykdom og alderdomssvekkelse som en øket identifikasjon med Kristi lidelser. Men det er ikke kjent at levealderen er spesielt lav. Nærbildene av de kartusianske munkene i filmen Into Great Silence gir inntrykk av et hardt og innadvendt, men ikke usunt eller helseskadelig liv.

Hvor mye av beretningene om kartusiansk askese som er riktig eller fortsatt praktiseres, kan være vanskelig å vite, siden kartusianerne er en orden det skrives relativt lite om. De hegner så sterkt om det private og indre anonyme liv at kartusianske forfattere ikke skal ha sine navn kjent mens de lever, og ofte heller ikke etter sin død. Atskillige kartusianske munker skal ha skrevet atskillig under de mange ensomme timene i cellen. Stort sett brennes disse manusene når de dør. Det enkle trekors på deres graver er uten navn. Ei heller skal eventuelle helgener blant kartusianerne kanoniseres. Slagordet er: Sanctos facere, non patefacere. Skape helgener, ikke publisere dem. Det må være grenser for oppmerksomhet til en som skal vie sitt liv til stillhet og universell anonymitet!

Og mennesket finner over alt sine kompromisser – tilpasningen mellom det individuelle og prinsippene eller idealene. I én beskrivelse av de ukentlige fellesturer i et kartusianerkloster fortelles hvordan den ansvarlige var litt varsom med å la noviser gå sammen med en del eldre munker. Frykten var ikke at de nyankomne skulle forlede de eldre med å snakke om livet utenfor: Kvinner, vin og sang! Forsiktigheten gjaldt mer at det burde gå litt tid før de nye fikk høre om de eldres tilpasninger til reglene. De mange år bak murene skapte mange individuelle tilpasninger for at den enkelte skulle ta vare på sin glede ved den kontemplative tilværelsen.

Åndelige vaktskifter - messeturnus

Kontemplative tradisjoner kan ivareta flere formål. Enkelte av dem bør utenforstående kanskje akseptere at man ikke har forutsetninger for å ta stilling til.

Kartusianermunkene vekkes til sin første messe ved midnatt. Etter den legger de seg for igjen å vekkes etter noen timers søvn til ny messe. De med det strengeste regime må altså avbryte sin første søvn ved midnatt. Når kartusianerne igjen sover, vekkes sistersienserne, den nest strengeste katolske kontemplative orden, til sin første messe, kl 0200. Messene, som også er en del av den kontemplative metoden med sin gregorianske fellessang, skal dra Guds nåde ned på jorden. Delvis kan det kanskje beskrives som en slags kollektiv synge-meditasjon. Gjennom en form for turnusordning inndeler munkeordnene døgnet i åndelige vaktskifter som gjør at noen kontinuerlig skaper denne åpningen mellom mennesket og det guddommelige. Og så deler man inn skiftene etter hvem som ut fra andre hensyn skal utsettes for de strengeste regimer.

Kartusianerklostre – fra innsiden

Tradisjonelt har kartusianer-klostre vært utilgjengelige for innsyn fra utsiden. De senere år har dette endret seg. Den tyske filmen Die Grosse Stille - Into Great Silence - er noe så enestående som en film tatt opp fra innsiden av murene til ordenens hovedsete La Grande Chartreuse i Frankrike. Det tok 16 år fra regissøren Philip Groening første gang hadde kontakt med kartusianerordenens leder til han fikk beskjed om at saken var drøftet og svaret positivt. Siden munkene ikke snakker sammen gjennom uken, er filmen stort sett uten dialog. Man har i noen grad villet vise stillheten og klosteret slik munken opplever det. Filmen overrasket med å bli svært populær i Tyskland. Den kan skaffes gjennom vanlige nettsteder for kjøp av DVD’er. Filmen er ikke vist og knapt omtalt i Norge, som jo er et land uten markerte kontemplative tradisjoner.

Det er flere bøker om kartusianer-klostre. Ordenen har eget nettsted: http://www.chartreux.org/en/frame.html. Overskriften på oppslagssiden er ikke popularitetsbejaende:

”Friend, Whoever you are, whatever led you to this site, welcome.
You will not find anything fashionable, not even a concern for being different.

  Den økte åpenhet kan skyldes rekrutteringsproblemer. Gjennom de nesten 1 000 år kartusianerordene har eksistert, har det til sammen vært 250 klostre. Høydepunktet ble nådd i tiden før Reformasjonen med 195 klostre. I 1996 var det 24 såkalte kartusianerhus (18 for menn og seks for kvinner) med i alt 446 beboere når man tar med legbrødre og noviser. Vanligvis forsøker man å være 12 munker eller nonner i et kartusianerkloster - lik de 12 disipler. Med 198 munker og nonner har ordenen ledige celler, selv med det reduserte antall klostre.

Nancy Klein Maguire: An infinity of little hours, beskriver fem unge menns møte med kartusianerverdenen – leseverdig for dem som vil ha et blikk bak murene (den kan kanskje gjøre det lettere å leve med at noen timers meditasjon av og til kan falle litt lang!). Robin Bruce Lockhart: Halfway to heaven. The hidden life of the Carhusians har mange fakta om ordenen og dens regler. Father Beneditte Kossmann: Sounds of silence … a monk’s journey er beretningen til en tidligere munk som ble fritatt fra sine evige løfter ved en dispensasjon fra paven. En stor del av sin tid som munk tilbrakte han i et ekstra strengt spansk kartusianerkloster. Etter å ha blitt kalt tilbake til det første amerikanske kartusianerhus i Vermont, USA, ble Kossmann involvert i interne klosterkonflikter som førte til at han trakk seg ut. I Norge har Hans Fredrik Dahl skrevet en deltagende bok om sin brors liv som kartusianermunk: Kalt til stillhet.4 – Stort sett er dette altså beretninger utenfra. Hvordan livet der inne egentlig fortoner seg for en som fullt ut går opp i det hele livet, er aldri beskrevet. Men om hvilke liv skrives noen gang den egentlige historie fra innsiden?

Det finnes også andre velkjente bøker om katolsk kontemplativt liv. I Norge kjenner nok en del den katolske biskop John Willem Grans to binds selvbiografi (En hånd på min skulder, bd 1 og Terskelen, bd 2). I bind 2 omtaler Gran en del av sitt liv som sistersiensermunk. Men boken er mest viet hans sterke engasjement i kirkens administrative og læremessige arbeide. På den internasjonale arena er Thomas Merton svært kjent. The Seven Storey Mountain er en klassiker om Mertons kall til livet som sistersiensermunk og hans liv der. En trappistnonne understreket en gang overfor undertegnede at det nok var The Sign of Jonas man særlig burde lese. Den inneholder dagbokopptegnelser fra en del av Mertons år i klosteret – som for undertegnede var interessant til omtrent halvveis for så å fortone seg gjentagende. Mertons publiseringsvirksomhet hadde ikke blitt akseptert av en kartusianermunk. I An Infinity of Little Hours refererer Maguire to kartusianermunkers samstemte utsagn om at Merton burde bestemme seg for om han ville være litterær kjendis eller kontemplativ munk!

Kroppen – en fiende på veien?

Forestillingen om kroppen som en fiende på den indre vei retter seg ofte mot kjønnsdriften. Blant de biologiske drifter kan ikke minst kjønnet distrahere. Mange mannlige klostertradisjoner har strenge restriksjoner på kvinners adgang innenfor murene. Like ekstreme som denne historien, er riktignok ikke alle: Da en munk i det kartusianske Parkminster-klosteret fikk hjerteinfarkt, ble en ambulanse tilkalt. Prioren sendte den umiddelbart vekk da han oppdaget at en kvinnelig sykepleier var blant ambulansepersonalet. Heldigvis tok sjåføren det med fatning, rygget utenfor murene, satte midlertidig av kvinnen, hentet den syke munken og plukket opp den farlige feminine skikkelsen på tilbakeveien, før det gikk videre til sykehuset. – Heldigvis, sa senere munken med hjerteinfarkt, ellers hadde jeg vel strøket med! Til klosterhalvøya Athos hvor det i mer enn tusen år har vært munkesamfunn, har ikke kvinner hatt adgang og bare unntaksvis satt sine føtter. Munkene mener naturlig nok at sølibat som metode vil være vanskeligere med kvinner i nærheten. I kortere perioder har munkene tillatt kvinnelige flyktninger å søke opphold der. Enkelte kvinnelige journalister har – selvfølgelig – funnet glede i å trosse forbudet. Europaparlamentet vedtok 15 jan 2003 at kvinneforbudet på Athos bør oppheves for å ivareta likestilling mellom kjønnene – et høydepunkt blant de mange resolusjoner fra den forsamlingen. Like vanskelig som for de fleste å avstå fra sex, kan det være for politikere ikke å blande seg!

Fjerne sult ved å gjemme mat

Innen en del kulturer trekkes frykten for det distraherende kjønnsliv langt også utenfor klostermurene – til dels i en sterkt projektiv form. Man forsøker å holde orden på de biologiske impulser ved å fjerne fristelsen fra synsfeltet. Siden mennene stort sett har hatt det fysiske overtaket, er kvinnene låst vekk i hjemmet eller pakket inn i så uformelige klær at kjønnet blir minst mulig synlig. Det er som å fjerne sult ved å gjemme mat, eller tørst ved å skjule vann. Et kjønn undertrykkes for at det annet kjønn lettere skal kunne leve med sine impulser. Psykologisk forsøker man å gjøre en indre kamp til en ytre. I navnet er mange av innskrenkningene i kvinners liv satt for å beskytte kvinnene selv. Tilsynelatende oppleves ikke de ulogiske resonnementene eller dobbeltmoralen som et problem. Prinser i Saudi-Arabia gjemmer vekk sine hustruer og døtre, men flyr tidvis inn horer fra Paris og andre steder. Forholdet mellom indre fordypelse og kjønn er ikke klart. Sølibatet fremgår ikke av Bibelen, og var lenge ikke en omforent forutsetning for katolske prester. Atskillige religioner stiller ikke krav om sølibat eller seksuell avholdenhet for å preke eller gå kontemplative veier. I Japan er mange buddhist-munker gift. I Korea var det på 1950- og 1960-tallet en intens kamp mellom zen-munker som praktiserte sølibat og gifte munker. Det endte med flere rettssaker som kulminerte i en høyesterettsavgjørelse som ga sølibat-munkene råderetten til de fleste klostrene.5 Begrunnelsen skal ha vært at sølibat-munkene representerte Korea, ikke Japan. Det er vanskelig å finne eksempler på integrerte klostre, dvs med både menn og kvinner,- kanskje ikke veldig vanskelig å forstå.

Heller ikke i forhold til kjønn beskrives kroppen i Acem-sammenheng som en alminnelig hindring for meditative prosesser. Men man må finne en form på det som gir ro og trygghet, og ikke skaper unødvendige rester. Alle kurs er selvfølgelig integrert. Faglig ledelse har omtrent like mange kvinner som menn. Det oppstilles ingen særlige krav til kjønnslige forhold. Det gis ingen råd i retning av at f eks seksuell avholdenhet skulle kunne forsterke meditative prosesser. Men tidlig seksuell debut etterfulgt av et svært aktivt seksualliv i ung alder er kanskje ikke den beste forutsetning, verken for meditative prosesser eller generell psykologisk modning.

Ikke behag, men helhet

Enkelte har ment at indre fordypelse bare kan finne sted for den som går helt ut av verden. Reisen vekk fra verden er en betingelse for at den indre reise kan starte. Klostermurer brukes ikke bare til å beskytte munkene for verden, men også for de impulser verden kan utløse hos dem. Når de kontemplative kartusianer-munkene går sin ukentlige tur, sier den tusenår gamle regelen fra ordenens grunnlegger Bruno at munkene skal gå utenom landsbyene de kommer forbi. De skal ikke snakke med vanlige mennesker eller gå inn i deres hus. Det kan legges stor vekt på å unngå kvinner.

Acems meditative aktiviteter forutsetter ikke en slik reise fra verden. Organisasjonen tilrettelegger fordypende indre prosesser for aktive, samfunnsengasjerte mennesker med vanlige yrkes- og familieforpliktelser. I meditasjon eksponeres man for sine karaktertrekk ved å åpne seg for spontanprosessene. I hverdagen utfordres ens svakheter ved at man tar på seg ansvar. Men man kan ikke i samme øyeblikk både arbeide med indre meditativ fordypelse og utadvendt aktivitet.

I mange religiøse sammenhenger har man betonet pilegrimsreisen. En eller flere ganger i livet skal man forlate hverdagen, begi seg mot et hellig sted og ha bare ett fokus. Mange tradisjonelle pilegrimsmål og hellige plasser ligger i vakre, til dels storslåtte, omgivelser. For dem som valgte stedene, kan de ha hatt en hellig kraft som andre ikke kan ta stilling til. Men vakker natur kan løfte sinnet uavhengig av den religiøse betydning. Har man meditert lenge, er sinnet også mer sensitivt når man kommer ut. For øynene blir det vakre vakrere, det storslåtte mer storslått, lyset klarere og fargene sterkere og mer nyansert. Harmonien i det estetiske kan samklange med stillheten i det indre. Man mediterer ikke for å komme bort, men for å vende styrket tilbake til den verden man er en del av. Det man søker å slippe til, er ikke ens narsissistiske behov for å ha det behagelig, men ens indre streben mot mer helhet som person og en sterkere forankring i noe utenom en selv.

Stillhet fra kroppen

Meditasjon er en mental prosess, men innenfor en kroppslig ramme. De mentale prosesser må ha med seg kroppen innover. Indre ro ledsages av lavere puls og langsommere pust. Er kroppen for aktiv med å fordøye et større måltid eller etter kraftig mosjon, hemmer kroppslig støy det å gli innover mot stillheten. Kroppen kan også ivareta at reisen innover går lettere. Mye som fremmer fordypelse, dreier seg ikke egentlig om askese i betydningen avståelse, men mer en moderasjon man er ekstra tjent med ved sensitive prosesser som meditasjon. I perioder kan man også merke at kroppen bidrar til å dra en innover. Dens sentrum eller identifikasjon er ikke med driftene, uroen, impulser og smertepunkter. Det er stillhet – stille fra kroppen.

Når de som nylig har lært Acem-meditasjon, hører om fordypelseskurs, stusser de kanskje. De lengste meditasjoner strekker seg over flere timer for erfarne som måtte ønske det. Men særlig i lengre stillhetsperioder sitter få, om noen, rett opp og ned og mediterer hele tiden. Stillhetsperioden er en ramme. Man disponerer stillheten slik man selv finner for godt, men uten man forstyrre andre. Det beste er å ha øynene lukket, men det er ingen absolutt regel. Det er fint å forbli på rommet, men det er igjen opp til en selv. Blir man trett, legger man seg ned og sover; eller hviler, eller gjør yoga.

Man prøver ut, man velger, man finner sine kompromisser, sin rytme, sin egen meditative vei med de bukter, svinger, omveier og avstikkere som er så typisk over alt der mennesket ferdes.

1 Mircea Eliade: Yoga. Immortality and Freedom. Princeton University Press. 1958.

2 Robert E Buswell Jr: The Zen Monastic Experience 1992.

3 Nancy Klein Maguire: An infinity of little hours.

4 Verden er undertiden forunderlig liten. Dahls bror tok som kartusianermunk navnet Dom Philip. Den samme Dom Philip møter man igjen i boken Sounds of Silence hvor en helt annen forfatter skriver fra sine år i kartusianerklosteret Vermont i USA – der han to ganger omtaler Dom Philip – ”a sturdy Norwegian”. Det er ikke så lett å komme helt vekk fra verden!

5 Robert E Buswell Jr: The Zen Monastic Experience, Princeton University Press 1992, særlig s 31-33.

Keywords: klostertradisjon, bønn, meditasjonsretretter, narsissisme
| More

Product

Dyade 2012/01: Meditative veier - forskjeller og likheter
 

Related articles