Acem Meditation International

Vegetarianisme - like gammel som mennesket

Den som antok at  vegetarianisme er et relativt nytt fenomen i Vesten, har mange overraskelser i vente i Colin Spencers bok om vegetarianismens historie. På 350 sider gir Spencer et fascinerende innblikk i hvordan kosthold, religion og politikk har vært vevet sammen gjennom tusener av år.

Fremstillingen er understøttet av et vell av fakta fra tallrike kilder som spenner fra arkeologi og historie, over klassisk litteratur og filosofi fra Østen og Vesten til kjente og ukjente skrifter helt frem til de aller siste årene.

Spencer starter med å referere til forskning som viser at de tidligste mennesker hovedsakelig ernærte seg som samlere av plantekost, evt. supplert med litt jakt og fangst. Husdyr­hold begynte først med klima­tiske endringer og etter ut­viklingen av jordbruk. Fortsatt var hverdags­kosten primært vegetarisk unntatt i områder hvor de klimatiske forhold tilsa noe annet. I det gamle Hellas spiste folk flest bare kjøtt på de offentlige festene noen ganger i året, hvor prester eller rikmenn utførte rituell slakting og ofring til gudene. Allerede da fantes det filosofiske retninger som argumenterte imot en diett inneholdende kjøtt, og det er holdepunkter for at de bygget på urgamle egyptiske religiøse myter. Også strømninger fra buddhistisk filosofi nådde til Europa og Lilleasia. Pythagoras (ca. 500 f.Kr.), mest kjent for oss for sin læresetning om rett­viklede trekanter, reiste vidt omkring og grunnla en vel ansett filosofisk skole hvor tro på reinkarnasjon og praktisering vegetarianisme var helt sentrale. Pythagoras’ syn fikk betyde­lig innflytelse over mange senere tenkere.

Med kristendommen kom gradvis et skifte. Spencer gir dokumentasjon for at den tidligste kristne kirken etter Jesu død var nærmest vegetarisk. Dette var en tid med mange forskjellige sekter, og det var strid om hvem som representerte den rette tro. Den fremvoksende ortodokse kirken bygget på Pauli forståelse av Jesus som guddom, og tok opp i seg den gamle jødiske tradisjonen hvor Gud hadde gitt menneskene rett til å herske over jorden. Da var det ingen grunn til å spare dyreliv, og St Augustin uttalte at vegetarianisme var toppen av overtro. I flere århundrer var det uklart om den ortodokse kirken eller en av de tallrike alternative kristne trosretningene kom til å få størst innflytelse. Som ledd i makt­kampen mot alternative kristne tros­retninger ble vegetarianisme etter­hvert erklært som kjetteri, og tusenvis av mennesker ble drept fordi de ikke spiste kjøtt – symbolet på at de ikke bøyde seg for Kirkens makt. Å spise kjøtt var ikke lenger en måte å livnære seg – det var blitt tegn på at man underkastet seg Guds lover og påbud.

I renessansen mistet Kirken noe av sin makt, og gamle skrifter som frem­hevet vegetarianisme ble gjen­opp­daget. Dyrs lidelser ble igjen et tema, og eldgamle tanker om at grusomhet mot dyr ville bidra til grusomhet mellom mennesker dukket opp igjen. Sam­tidig begynte noen å peke på at det gikk med mye jord til å fø husdyrene. På 1700-tallet uttalte Descartes at kropp og sjel var atskilte, og at dyr ikke hadde noe til felles med mennesker fordi de ikke kunne snakke. Men dette synet ble utfordret, og parallelt med humanistiske strømninger vokste en vegetar­bevegelse frem med økende styrke, særlig i England.

Mishandling av dyr vakte reaksjoner

Jordbruksrevolusjonen førte til at stadig mer land ble inngjerdet til husdyrbeiter mens matmangel ble hverdagen for de lavere klassene. Bl.a. på grunn av dette og en samtidig mat­fråtsing hos overklassen var den radikale dikteren Percy B. Shelley (1792-1822) konsekvent vege­tarianer og skrev flere skrifter som argumenterte intenst for dette synet. Shelley og andre radikalere hadde stor innflytelse, bl.a. på Mahatma Gandhi. Igjen vokste det frem grupper av kristne fundamen­talister som var vegetarianere av åndelige grunner, bl.a. på bakgrunn av tanker fra svensken Emanuel Swedenborg (1688-1772). På 1850-tallet ble ”The Vegetarian Society” stiftet, en religiøst inspirert organisasjon som la vekt på høy moral, renhet og helsemessige aspekter av kostholdet. Parallelt med dette ble reaksjonene på mishandling av husdyr og inhumane slakte­metoder stadig sterkere. Men selv om vegetarianere ikke lenger ble betrak­tet som kjettere, stod de fortsatt på siden av det etablerte samfunnet. Spencer viser med tydelighet hvor­dan samfunnet fra de tidligste tider er blitt provosert når noen er spørrende til noe så primært som hva man spiser – og fortsatt blir det. Indirekte stiller jo vegetarianerne spørsmålstegn ved samfunnets fundamenter, samtidig som de irriterer ved å være mer moralske. Når det ikke lenger er mulig å brenne eller halshugge dem, er latterliggjøring en nærliggende reaksjon.

Ved rasjoneringen i forbindelse med andre verdenskrig ble det nødvendig for myndighetene i England å stimulere til større forbruk av vegetabilske matvarer for å skaffe nok mat. Fordi alle fikk samme matmengder, ble forskjellene i ernæring mellom de sosiale klassene utvisket. Helsetil­standen ble sterkt forbedret, med nedgang i barnedødelighet og langt bedre vekst hos barna. Også i Norge var det et oppsving i interessen for vegetarmat og vegetariske opp­skrifter under krigen. Men etter krigen ønsket folk å glemme det harde tidene, og forbruket av kjøtt begynte å klatre mot nye høyder.

Reduserer livsstilssykdommer

Spencer fører vegetarianismens historie helt frem til i dag, da det er blitt klart at vegetarisk ikke bare er fullt tilstrekkelig, men faktisk kan bidra til å redusere forekomsten av livsstilssykdommer som hjerte-/karsykdom og kreft. Han trekker frem hvordan moderne metoder for masseproduksjon av kjøtt og egg ikke bare fortsetter å påføre dyr lidelse, men både har omfattende økologiske konsekvenser og følger for verdens totale matvaresituasjon. Boken gir eksempler på hvordan sterke interesser fra landbruket og matvareindustrien har stanset lovendringer som kunne bidratt til forbedringer av dyrenes vilkår og folkehelsen, og viser hvordan økonomiske interesser har ført til at husdyrene fores med slakteavfall, hønsefjær og annet avfall. Forekom­sten av infisert mat og matforgiftning øker dramatisk, ”kugalskap” spres til nye områder, og myndighetene i mange land ”har ikke råd” til å innføre effektive tiltak. Kanskje ikke så rart at flere og flere i vestlige land velger som Pythagoras, Ovid, Leonardo da Vinci, Benjamin Franklin, Tolstoy, og Gandhi, for å nevne noen kjente vegetarianere gjennom historien?

Boken er den første samlede fremstillingen av vegetarianismens historie, og imponerende detaljert og grundig. Spencer, som både er forfatter, matkritiker for avisen ”The Guardian” og har laget kokebøker, skriver i forordet at han ikke ante hvor lang, dramatisk og sammensatt denne historien faktisk var før han begynte arbeidet med boken. Dette har han greid å fremstille på en engasjerende måte, som formidler sosial- og kultur­historie fra en ny og tankevekkende vinkel - uansett hva slags kosthold leseren selv måtte ha.

 Vibeke Videm

Colin Spencer: The Heretic’s Feast: A History of Vegetarianism. University Press of New England, Hanover, USA, 1996. ISBN 0-87451-760-5.

Keywords: vegetarianisme
| More

Product

Dyade 2001/02: I fornuftens grenseland
 

Related articles