Acem Meditation International

Med ansikt mot døden

Døden er absolutt. Den er ikke høflig. Den pakker ikke inn. Døden kommer når den kommer og tar det den tar. Den presser alvor og følelser selv på de som liker å holde denslags på avstand. Døden er brutal, men ærlig.

Jeg tror det var noe av denne ærligheten og nærheten som gjorde at jeg ønsket å bli kreftlege. Selv om de fleste i dag blir friske av kreftsykdommen. Arbeidet med alvorlig sykdom og død ble en motsats til mye annet i livet, der det mest alvorlige blir holdt på trygg avstand med en ironisk kommentar, konsum og atspredelse, jobbjag eller andre avledningsmanøvre.

Noe av det mest påfallende ved å jobbe med mennesker som nærmer seg døden er hvor forskjellig de reagerer. Mens noen stritter i mot helt fram til siste sukk, senker andre skuldrene og slapper av og gjør det beste ut av den siste tiden. Hva bestemmer hvordan man reagerer i et eksistensielt utfordrende og ukjent situasjon? Hvordan ville jeg reagert?

Å vende ansiktet mot døden er en eksistensiell øvelse. Vi gjør den ikke ofte i vårt samfunn. Mange har levd størstedelen av livet uten å forholde seg til døden annet enn som noe som vil komme i fjern fremtid. Blir man syk, finnes det nok av leger og medisiner som kan fikse det. Livet er ikke farlig.

Hensikten med dette Dyadenummeret er ikke å dra leseren inn i dystert alvor. Snarere er det å bringe til torgs refleksjoner ulike mennesker har gjort seg i møtet med andres død eller i møtet med egen sannsynlig snarlige død. For jo, det er noe som betyr noe. Alt er ikke likegyldig.

Barnefaren og karrieremannen som brått ligger døden nær og har mistet kontroll over de aller mest grunnleggende funksjoner. Fra å være den sterke – som forsørget familien og veiledet de yngre på jobben, var han nå avhengig av hjelp for å klare de enkleste ting. Og døden ble en følgesvenn gjennom flere år. Er det nå du skal komme og hente meg?

Ektefellen og barna som følger sine kjære i en fase som ikke bare er preget av sorg og forsoning, men også av sinne, bebreidelse og samvittighetskvaler. Sorgen er vond, men akseptabel. Sinne og bebreidelse er vonde og uakseptable. De passer ikke inn i bildet av hvordan vi ønsker å være som pårørende. Men like fullt dukker de opp. Er det farlig å slippe dem til?

Når vi er presset, blir de fleste av oss mindre empatiske og mer selvopptatte. Det kan prege både den syke og de som står nærmest. Men slik liker vi gjerne heller ikke å se oss selv. Kan vi klare å akseptere det vi står oppe i – både av sykdom og egne reaksjoner? Eller blir det for vanskelig å ta inn – må vi stenge det ute? For nettopp polariteten mellom aksept og benektning ser ut til å prege hvordan vi har det i en situasjon som er såpass krevende praktisk, emosjonelt og eksistensielt.

Ulike religioner har hver sin spesielle måte å forholde seg døden på. Dette kan blant annet sees i hvordan de behandler de døde kroppene. Er den døde kroppen ekkel? Vakker? Selve dødsøyeblikket er ofte rolig og fredelig – og beskrives i dette Dyadenummeret også poetisk. Hva som skjer med kroppen etterpå observeres og beskrives langt sjeldnere av de fleste, men her får vi se hva som faktisk skjer – og hvordan dette har vært brukt i ulike noen meditative tradisjoner.

Alvorlig sykdom leder heldigvis ikke alltid til døden. Flere og flere overlever kreft. De fleste som har hatt en kreftdiagnose har gjennomlevd frykten for å dø av sykdommen. Men de har overlevd. Hvilke spor setter det de har vært gjennom? Hvilke spor setter sykdom og behandling på våre kropper og sinn – spor som vi må leve med videre?

Uvissheten om hva som skjer etter døden er en kontrast til det absolutte og det ugjenkallelige ved døden. Før har vi kunnet utsette. Nå er det ikke noe senere. Det som ikke gjøres nå, blir aldri gjort. Døden tar ingen hensyn. Det spiller ingen rolle om det ikke passer, om du ikke vil, om du ikke fortjener det. Deri ligger dødens ubønnhørlige brutalitet. Men også dens evne til å skape nærhet og alvor. For et møte med døden treffer også alvoret i oss og skaper, paradoksalt nok, en nærhet til selve livet.

Dette er noen av temaene som belyses i dette nummer av Dyade. Her er tanker, inntrykk og undringer.

God lesning!

Vilde Haakensen

Keywords: kreft | døden | sykdom | forsoning
| More

Product

Dyade 2012/02: Med ansikt mot døden

 

Related articles