Acem Meditation International

Ondskapen i oss alle

Fra komedier og historier til tragedier

I 1596 døde Shakespeares 11 år gamle sønn Hamnet Ingen vet hva slags forhold Shakespeare hadde til sin sønn. Man har gått ut fra at Shakespeare reiste fra Kent der han oppholdt seg da det triste budskapet kom, til Stratford.Men som vanlig ved Shakespeares private liv, man gjetter. Man har ikke en gang en sikker bekreftelse på at Shakespeare var til stede i begravelsen.

Disse ordene fra King John, et stykke Shakespeare skrev i sønnens dødsår, kan uttrykke hans egen sorg som far: Grief fills the room up of my absent child, Lies in his bed, walks up and down with me, Puts on his pretty looks, repeats his words, Remembers me of all his gracious parts, Stuffs out his vacant garments with his form. Then have I reason to be fond of grief Uansett sammenhengen med Shakespeares eget liv, er det vakre ord der andre sørgende foreldre kan finne gjenklang av sin sorg. Det vi vet, er at i tiden etter sønnens død inntraff en dreining i Shakespeares forfatterskap.Gjennomgangen av engelsk historie, de 10 så kalte historiske dramaene, er tilbakelagt.Nå kommer, etter hvert i et forrykende tempo, tragediene. Hamlet som tidligere hadde foreligget i en foreløpig versjon, kom i en mer endelig form i (sannsynligvis) 1600. Fra 1603- 1604 til 1607 følger Othello, Macbeth, King Lear, Antonio og Kleopatra og Coriolanus For å utforske sin selvdestruktivitet, er det få bedre steder å søke i litteraturen enn i denne kvintetten av tragedier

Blind ondskap
Buddhistisk etikk fremhever at mennesket kan synde mest, skade sitt karma på det verste, der det selv ikke forstår hva det gjør.

I meditasjonspsykologien har man begrepet er-spenning og har-spenning. En er-spenning er et karaktertrekk man selv ikke forstår. Man opptrer dumt, misforstår, eller ødelegger for seg selv i meditasjonen. Men man ser ikke selv at det er hva man gjør. Man er så fanget av sitt eget. En har-spenning har man avstand til. Men ser at man fanges, man forstår f eks at man blir for sint. Man gripes like fullt av sin aggresjon, men man har tilstrekkelig avstand til å forstå at man fanges av noe som også har sitt utspring i egen psykologi. Der man ødelegger mest for seg selv og andre, er når man befinner seg i er-spenningenes vold. Da handler man uten indre bremser. Den rendyrkede, grenseløse ondskap, er er-spenningenes domene. Den kjenner ingen indre barrierer. Den er seg selv nok. De fleste av oss kan kjenne den strengen et sted i oss. Den som alltid har rett. Man er så sint, ydmyket eller rettferdiggjort at det som rammer andre, ikke teller. Over tid kan man gjennom meditasjon og andre introspektive prosesser gå fra er-spenning – blindhet – til har-spenning – man begynner å se disse sider av seg selv. I det virkelige liv skjer dette undertiden i mer fortettet form: Man handler ut fra sin blindhet slik at livet konfronterer en. Man krenker noen og handler urett. Konfliktene kan få en slik form at man plutselig ser at man har handlet ut fra blinde strenger i seg selv – eller man kan bli enda mer krenket og fastlåst. Shakespeares dramaer handler til dels om hvordan menneskets blinde destruktivitet kan tvinge en til å se klarere. Hvem har ikke hatt i seg en Romeo eller Julie (lidenskap), Othello (sjalusi), Lear (krenkbarhet og alderdomsfrykt), Macbeth (begjær)? Når man selv har handlet dumt, og er blitt villig til å se på seg selv med nye øyne, kan Shakespeares dramatiseringer være forstørrelsesglass mot egne svakheter.

Bare mitt – ingen andre
Den krenkede kan føle seg så støtt av noe som har skjedd, at man kan tillate seg hva som helst. Ens sinne legitimerer alt. Hvordan ens handlinger skader eller rammer andre, er uten betydning. Ei heller om man bryter naturlige forutsetninger om konfidensialitet eller lojalitet: Mitt sinne er min lov.

Den andre skal bare forholde seg til premissene for aggresjonen til den som er sint. Det som plasserer den, har man alltid rett til å gjøre. Man er bare sin aggresjon. Det er intet motstykke og ingen brems. Man holder intet igjen og tar ting rett ut. Det er som Stalins ordre til de russiske soldater da de okkuperte Tyskland på slutten av den annen verdenskrig: Alt er lov! Aggresjonen definerer alt. Sinnet er rendyrket, selvrettferdiggjort og ikke-problematisert. Det er ingen dialog og ingen interesse for alternative perspektiver. Den krenkede monopoliserer det som skal sies, og lar ikke den andre komme til orde. Motparten levnes ingen ære. Den andre skal bare forholde seg til premissene for aggresjonen til den som er sint. Den blinde sinte stiller ikke spørsmål ved om raseriet kan ødelegge for andre - eller for ham selv. Det er en narcissistisk fangethet der man har helt rett. Å se hvordan det kan ødelegge, forutsetter at man slipper det projektive perspektiv – at det er den andre som har feil. Lar man først et alternativt perspektiv få plass, er det så meget man kan åpne for. Den narcissistiske tanke preges av en grandiositet der det ikke kan gå galt, bare man får det som man vil. Man er i et perspektiv der man har absolutt rett, og der ens egne tanker går foran alle andres. Ens eget perspektiv er det sanne. Et annet kjent eksempel er Hitler på slutten av den annen verdenskrig. Nederlaget skapte et sinne og en krenkethet der ingen andres lidelse spilte noen rolle. At Tyskland gikk under sammen med ham, var for Hitler uproblematisk. Det var nærmest riktig, og fullt ut rettferdiggjort. Hvis han selv led nederlag, var intet av verdi tilbake. I moderne politikk ser man denne type absoluttering i fundamentalistiske kretser – de være seg kristne eller islamske. Man har rett - og lov - til hva det skulle være. Fundamentalisme er den politiske versjon av er-spenningens blindhet. Absolutt rettferdiggjorthet ser man hos Shakespeare i mest rendyrket form i Iago i Othello og Edmund i Kong Lear. Her kan man møte konkretisert og legemliggjort den onde ånd i ens er-spenninger. Ser man ærlig inn i sitt eget sinn, kan man vel kjenne igjen strengen. Det er heller ikke vanskelig å se Shakespeares skikkelser i en verden som slites mellom rettferdiggjorte fundamentalister, hardt befestede ideologier, organisasjonskamper med utbrytere og dissentere, og familier i fastlåste stridigheter.

This green eyed monster
Othello er vestlig litteraturs store sjalusidrama – the green eyed monster, som Shakespeare kaller sjalusien. Othello, den store kriger, lures av Iago inn i et fiktivt sjalusidrama. Othello, dyktig kriger og naivt hverdagsmenneske, forledes inn i troen på at hans unge hustru Desdemona har vært utro. I er-spenningenes blinde forvissethet om at hans unge hustru må dø, ytrer Othello noen av de mer kjente ord i vesterlandsk litteratur:

Yet she must die, else she’ll betray more men. –
Put out the light, and then put out the light:
Så kveler Othello Desdemona i sengen i en hjerteskjærende scene der Desdemona trygler om nåde:

Then heaven have mercy on me!

O, banish me, my lord, but kill me not!

Kill me to-morrow; let me live to-night!

But half an hour!

Men det er ikke lett å stoppe en er-spennings rettferdiggjorte sinne:
Being done, there is no pause.
I sluttscenen kommer det frem at Othello er lurt av Iago. Iago avsløres av sin hustru, Emilia. Det rettferdiggjorte sinne, i er-spenningens blinde favntak, har ikke plass for anger. Iago raser mot sin hustru, og myrder henne: Villainous whore! Filth, thou liest! En form for rettferdighet oppfylles. Iago føres bort for å bli henrettet, men først torturert: To you, lord governor, Remains the censure of this hellish villain; The time, the place, the torture. O, enforce it! Men Iago har allerede demonstrert er-spenningens fikserte utilsnakkelighet. Han får på en måte siste ord. Det blir ingen overgang fra er-spenning til har-spenning, fra blindhet til innsikt: Demand me nothing: what you know, you know.
From this time forth I never will speak a word.

Ondskapens mysterium
I King Lear er Edmund gift med en av de to eldste døtrene til kongen. Kong Lear deler sitt kongedømme mellom disse to døtrene. Som "takk" bidrar svigersønnen Edmund til at kongen fratas alt, blindes rent fysisk og får oppleve sin yngste datter Cordelia myrdet. – Mordet på Cordelia er en så grufull opplevelse når nyheten formidles til den knekte Kong Lear, at flere generasjoner produsenter endret stykket slik at Cordelia fikk leve.

En anekdote forteller hvor ille publikum i perioder opplevet Kong Lear. Som ledd i fornedrelsen av kongen, nekter de eldste døtrene den gamle kongen å bo hos dem innen rimelig anstendige rammer. Under en fore- stilling sies at en staselig, litt eldre kvinne i salen reiste seg opp og ropte til Kong Lear: Ikke bry deg om disse fæle døtrene dine! Du kan bli med hjem til oss og bo der! Edmund bidrar til Kong Lears blinding og får til slutt Cordelia hengt. Han får også sin hustru og hennes søster involvert i et sjalusi- drama om ham som ender i begges død. Edmunds hensynsløshet er kald og uten grenser. Mest skremmende med Iago og Edmund er at man i siste instans blir sittende uten et klart motiv for alle deres onde handlinger. Othello ble forledet inn i sjalusi. Drivkreftene til Iago er de mange kritikere ikke enige om. Edmund sier i en av sine siste replikker at han nærmest har handlet ut fra sin natur. Han ombestemmer seg, og vil – for sent - forsøke å stoppe mordet på Cordelia:

I pant for my life: some good I mean to do. Despite of mine own nature.

Jeg gisper etter liv. En smule godt Skal jeg få gjort på tross av min natur. Arthur O Sandved Ett er at ondskapens vesen kanskje er slik: Vilkårlig, uberegnelig, uforståelig. I er-spenningenes vold kan vi være dens hjelper. Blindheten gjør at vi ikke skjønner hva våre handlinger representerer og forvolder. Freud påpekte at aggresjonen er en kraft i seg selv. Den behøver ikke, og kan ikke alltid forklares, ut fra noe annet enn seg selv. I moderne psykiatriske termer: En personlighetsforstyrrelse er det den er. Den er blind. Den ser ikke hvilken skade den volder. Men den forstås ikke ut fra det å legge inn motiver. Den er der i seg selv. Ikke minst derfor er den farlig og skremmende. Kjenner man etter, har man kanskje en Iago eller en Edmund der inne. Et driv til å ødelegge, skade eller forstyrre. Men slik er det ofte hos Shakespeare. Skikkelsene kan være uten klare motiver. Dette er en del av Shakespeares mangel på entydighet. Det er alltid noe igjen å tolke.

Personlighetsforstyrrelse – komme seg vekk!
I mer ekstrem form er den moderne merkelappen på personer som Iago og Edmund personlighetsforstyrrelse. Ofte lider omgivelsene mer enn personen selv. Vedkommende ser ikke sin egen kravstorhet, aggresjon og urimelige krav som rettes mot andre. Det nytter ikke å snakke slike personer til rette. Vanlig oppdragelse duger ikke. Man må tilrettelegge, ha andre former for grensesetting enn normalt og akseptere at potensialet for læring er begrenset. Vedkommende er i sin absolutte rett. Andres lidelse spiller ingen rolle. Psykiateren Stuart C. Yudofsky gir i boken Fatal Flaws: An Introduction to Disorders of Personality and Character et nokså resignert råd: Har man personer med personlighetsforstyrrelse blant sine nærmeste, bør man overveie om man ganske enkelt har mulighet for å komme seg vekk. Det er langt mer sannsynlig at de kommer til å belaste og skade deg, enn at de forandrer seg. Denne ustoppelige dimensjonen ved Iagos og Edmunds hensynsløshet er godt skildret av Shakespeare. Man aner at det eneste virkelig sikre rådet for deres omgivelser ville ha vært Yudofskys: Dra seg vekk fra deres arena.

Mysteriet
Livets smerte har også et mystisk eller uforståelig element ved seg. Jobs bok handler om menneskets streben etter å forstå lidelsen. Filmen Ran (kaos på japansk) er den japanske regissøren Kurosawas filmatisering av Kong Lear. Filmen er enklere enn teaterstykket. Kurosawa skaper en sammenheng. Ulykkene som rammer kongen, skyldes hans egne onde handlinger. I filmen har han drept svigerdøtrenes foreldre. Det er ikke rart de vil ha hevn. Hos Shakespeare er mennesket mer prisgitt livet som en storm uavhengig av sine egne handlinger. Kong Lear har rotet det til for seg selv ved å feilbedømme hvem av de tre døtrene som egentlig er glad i ham. Men det er ingen sammenheng mellom den straff livet gir ham og den brøde han har begått. Hos Shakespeare forblir det et mysterium som er fjernet av Kurosawa. Når Kong Lear roper mot stormen: Blow, winds – here I stand, your slave – er det mer et uttrykk for det som gjelder et hvert menneske: Vi er underkastet et liv med krefter større enn oss selv. Lears fortvilelse og raseri kan skyldes møtet med alderdommens uavvendelige forfall et hvert menneske må avfinne seg med. Kurosawa får frem noe av denne dimensjon av det uforståtte med de ordene han lar narren uttale: Vi har det travelt - helvete er nært og himmelen langt borte.
Vi har gått oss vill. Mennesket går seg alltid vill.
Mennesket fødes gråtende, og dør når det har grått ferdig.
Med de ord Shakespeare lar Kong Lear uttrykke:
When we are born, we cry that we are come. To this great stage of fools. -

Macbeth og Hamlet -
har-spenningenes ondskap
Macbeth omtales ofte som det mest uhyggelige av Shakespeares stykker. Koselig er det ikke. Men Macbeth og Lady Macbeth representerer en mer menneskelig ondskap enn Iago og Edmund. Macbeth og Lady Macbeth er splittet. De ser sin egen aggresjon og sine egne ambisjoner. De forstår også i en viss forstand at det mord de skal begå, er galt.

Macbeth nøler: If it were done - when ’tis done – then ’twere well. It were done quickly. … He’s [King Duncan] here in double trust:
First, as I am his kinsman and his subject,
Strong both against the deed; then, as his host,
Who should against his murderer shut the door.
Not bear the knife myself.
Hvis det var gjort når det er gjort, da var det
Best at det straks ble gjort.

Her hos meg
Bør han ha dobbelt årsak til å føle
Seg sikker. Først er hans than og frende,
To sterke grunner mot å gjøre dette,
Og så er jeg hans vert, som burde stengt
Hans dør mot mordere istedenfor
Å føre dolken selv.
André Bjerke

Lady Macbeth egger sin mann til den onde dåd, men også hun må drive seg selv opp til den rette aggressive ånd: Unsex me, ber hun. And fill me … Of direst cruelty." I Hamlet har onkelen, den nye Kong Claudius, myrdet Hamlets far i sin streben etter kronen. Men Claudius visste at det han gjorde var galt. Selv om han senere også forsøker å myrde Hamlet fordi han frykter å bli avslørt, nages han også av skyld: Is there not rain enough in the sweet heavens
To wash it white as snow … Try what repentance can: what can it not?
‘Forgive me my foul murder’? – Har ikke himlen regn nok til å vaske
den hvit som sne? … Men hvordan skal jeg be?
"Forlat meg dette stygge mord"? André Bjerke Morderparet Macbeth fortsetter sine myrderier. Også små barn må drepes for å hindre konkurranse om kongetronen. Men Lady Macbeth slites i stykker av sterk anger. Hun vandrer rundt i villelse og forsøker forgjeves å bli kvitt blodet på hendene: Out, damned spot. … - Yet who could have thought the old man to have had so much blood in him? … Here’s the smell of the blood still: all the perfumes of Arabia will not sweeten this little hand.
Oh, oh, oh. Vekk med deg, fordømte flekk! …
Men hvem skulle trodd at den gamle mannen hadde så meget blod i seg? Det lukter blod ennå. All Arabias vellukt kan ikke få gjort denne lille hånden ren. Å, å, å. André Bjerke

Hinsides meditasjon
Fortvilelsen over det hun har gjort, leder Lady Macbeth inn i selvmordet. Når Macbeth hører om hennes død og innser at han totalt sett er på vei mot det absolutte nederlag, utløses ikke indre tvil, men et raseri på universet, og kanskje Gud:

Out, out, brief candle!
Life’s but a walking shadow, a poor player
That struts and frets his hour upon the stage
And then is heard no more: it is a tale
Told by an idiot, full of sound and fury,
Signifying nothing.
Brenn ned, brenn ned,
Du lille lys! En flakkende og flyktig
skygge er dette liv – en stakkars gjøgler
som spreller litt en times tid på scenen,
og siden er han glemt - et eventyr
en narr forteller oss med brask og bram
og store ord, men som er uten mening.
André Bjerke

For publikum er det noe forsonende ved Lady Macbeths akutte smerte og selvanklage. Man aner også Macbeths indre pine. I har-spenningens dynamikk ligger at den lidelse man volder andre, også vil ramme en selv. Man ser også sin handling som det den er – som en synd, krenkelse og noe galt. Hos Iago er det ingen anger, hos Edmund bare et ørlite tilløp. Det er det skremmende med er-spenningen. Den har ingen innebygget brems. Personer som mediterer, har ofte hørt utsagn à la: Meditasjon er sikkert bra for deg. Men for meg er det ikke nødvdendig. Jeg har egentlig ikke problemer. Det er ikke lett å se Iago eller Edmund, eller mennesker preget av den fundamentalistiske selvvurdering, på meditasjonskurs eller i en kommunikasjonsgruppe. Macbeths bitre anklager mot verden lar det heller ikke være igjen så meget å arbeide med hos seg selv. Hvorfor skal man kjenne etter hos seg selv, når man i grunnen ikke har noe å tvile på ved sitt eget? Det er verden, ikke en selv, som står i veien. Er-spenningenes ondskap er på en måte hinsides et meditativt perspektiv. Det er når tvilen på noe av egne perspektiver setter inn, at det kan være en åpning mot de prosesser i menneskesinnet som gjør det mulig stadig å se seg selv annerledes.

Unsex me
Lady Macbeths intense ambisjoner og hensynsløse
vilje til å få Kong Duncan myrdet formuleres i den
talen der hun ber åndene frigjøre henne fra all kvinnelig
medynk:
Come, you spirits
That tend on mortal thoughts, unsex me here,
And fill me from the crown to the toe top-full
Of direst cruelty! make thick my blood;
Stop up the access and passage to remorse,
That no compunctious visitings of nature
Shake my fell purpose, nor keep peace between
The effect and it! Come to my woman’s breasts,
And take my milk for gall, you murdering ministers,

Så kom da, dere ånder
Som frister menneskenes sinn! Ta fra meg
mitt kjønn, og fyll min kropp fra fot til isse
med grusomhet! Gjør blodet tykt, sperr veien
for alle skrupler, så naturen ikke
hjemsøker meg med anger og får lammet
min vilje, eller stiftet fred imellom
ønsket og gjerningen. Søk mine bryster,
og sug min melk som galle, morderånder,
André Bjerke
Keywords: ondskap, shakespeare, drama, dramatikk, teater, scenekunst, litteratur
| More

Product

Dyade 2007/01: Who's there
 

Related articles