Acem Meditation International

Kongen som oss- vi som kongen

Om kongen – om hver en av oss

Å meditere er å legge av seg masken. Man mediterer ikke som kvinne eller mann, høyskoleutdannet eller faglært, høyinntekt eller lavinntekt. Å meditere er et møte med seg selv som mennesket bak rollene.

Shakespeares diktning dreier seg stort sett om høyere samfunnslag. Men bærekraften i hans diktning ligger i et møte med mennesket bak det ytre. Gjennom mennesket under kongekronen kan man se sitt eget bedre.

Alle mennesker er i livet, i tiden. Man kan være stor eller liten, hersker eller undersått, rik eller fattig, mester eller elev, mann eller kvinne. Man er alltid, og først og fremst, et menneske - forgjengelig og sårbart. Vi må ivareta biologiske og psykologiske behov. Vi skal dø.

Shakespeare skildrer et vell av roller fra alle samfunnslag. Men han skildrer også alltid mennesket bak rollen. Derfor kan man så ofte kjenne seg igjen.

Shakespeare brukte det uvanlige til å skildre det ordinære, det spesielle til å få frem det allmenne, det sterkt individuelle til å fokusere på det universelle.

I Henrik IV Del 2 har tronrøveren Bolingbroke blitt konge. Lik mer alminnelige mennesker som har presset seg frem, plages han av uro. Han får ikke sove. I en monolog formulerer kongen den belastning søvnløsheten representerer. Ordene kan enhver person som ikke får sove, ta til seg. Denne klagesang over søvnløshet er en unik monolog i verdenslitteraturen.

Talens avsluttende setning, Uneasy lies the head that wears a crown, er antagelig det mest siterte utsagn av Shakespeare fra en konges munn. Det understreker Shakespeares appell: Han skriver om konger, men ved å gjøre det, om hver en av oss.

Det ordinære i det
ekstraordinære
Når kong Henrik IV beskriver den ensomme eksistensielle posisjon søvnløsheten bevisstgjør, formulerer Shakespeare et allmennmenneskelig fenomen. Han tar skrittet fra den opphøyde konge inn i det universelle: Menneskets alenehet i verden.

Mennesket søker ofte sammen. Å bo på landet kan idealiseres. Men statistikk og historie taler sitt tydelige språk. Vi søker nærhet til andre. Når muligheten er der, søker mennesket mot tettsteder og byer. Ny teknologi gjelder muligheten for å reise og kommunisere med andre.

Shakespeare viser den enkelte i sin alenehet. Uten hensyn til ytre pomp og prakt, titler og posisjoner, århundrer og kulturer som skiller: Man kjenner seg igjen. Det er oss selv det dreier seg om.

Døden – Kongenes Konge
Det menneskelige, det felles, hos den kongelige - dette tema går igjen i mange variasjoner hos Shakespeare: I Henrik V gjentar en annen konge (sønnen til Henrik IV) seg også over at de kongelige ikke har tryggere søvn enn den mest stakkarslige slave:

The throne he sits on, nor the tide of pomp
That beats upon the high shore of this world,
No, not all these, thrice-gorgeous ceremony,
Not all these, laid in bed majestical,
Can sleep so soundly as the wretched slave,
Who with a body fill’d and vacant mind
Gets him to rest, cramm’d with distressful bread;

At kongen, som andre, ikke kan herske over spontane prosesser som innsovning, leder naturlig frem til at kongen som alle mennesker er underlagt den absolutte hersker enhver må underkaste seg: Døden.

Uneasy lies the head that wears a crown

I Henrik VI Del 2 besværer kongen seg over at han ikke nyter godt av det ordinære menneskets søvn. Men alle kan kjenne seg igjen i kongens sammenligning av seg selv med andre. Følelsen av å være spesielt belastet er – allmennmenneskelig!

How many thousand of my poorest subjects
Are at this hour asleep! O sleep, O gentle sleep,
Nature’s soft nurse, how have I frighted thee,
That thou no more wilt weigh my eyelids down
And steep my senses in forgetfulness?

Canst thou, O partial sleep, give thy repose
To the wet sea-boy in an hour so rude,
And in the calmest and most stillest night,
With all appliances and means to boot,
Deny it to a king? Then happy low, lie down!

I kong Henrik VI Del II utbrytes det:

Thou [Death] setter up and plucker down of kings.

I kong Henrik V innser kongen at pomp, prakt og makt hjelper lite mot den endelige dom:

What is pomp, rule, reign, but earth and dust?
And, live how we can, yet die we must.

Musikalsk ordkunst og språklige forviklinger

Mozart eller Michelangelo
med ord

Shakespeares diktning er sjeldent klangfull. Hans ordforråd skal være av de mest omfattende som er registrert for en som har brukt det engelske språk. Han skal ha skapt 1800 nye ord, hvorav 1200 fortsatt skal være i bruk.

Men det virkelig unike er Shakespeares evne til å bruke språket. Man kan glede seg over det og man kan forstå det som sies. Men man kan ikke gjøre det etter. Det dreier seg om en verbal musikalitet som kanskje kan sammenlignes med Mozarts komposisjoner eller Michelangelos billedskapende evner.

Det må ha vært morsomt å ha det slik. Shakespeares formuleringer har gjennom 400 år vunnet gjenklang i andres sinn. Man kan da undres hvordan det kjentes for det sinn som

unnfanget dem - den første gang de fant sin klang. Kraften og det fortettede i Shakespeares språk kan ha hatt sitt motstykke i et usedvanlig samlet og klart sinn i de skrivende stunder der det slapp frem.

Shakespeare kan ikke så lett oversettes. Han må gjendiktes. Enhver oversetter blir en fortolker. Innholdet kan ivaretas gjennom gjendiktning. Fullt ut å bevare språkklangen er umulig.

Hvert land sin Shakespeare-
historie

Hver land sies å ha sin historie med Shakespeares tilpasningsdyktighet eller friksjon med det nasjonale språk. Hvordan oversetter man Hamlets mest berømte tale til japansk – et språk som ikke har en verbal parallell til "Å være"? Men Shakespeare har blitt oversatt til stadig flere språk. Hans universalitet avspeiles også i at oversettelse ikke er umulig – han er ikke bundet til ett språk eller til en kultur – til tross for hans nyanserte, kreative og billedrike bruk av det engelske språk.

Den store irske dikter James Joyce briljerte enkelte steder i Ulysses med en Shakespeare-lignende skrivestil. Joyce skal ha uttalt at det ikke var den stilart i engelsk han ikke kunne ta etter, herunder Shakespeare. Det er litt større ord enn det er godt å bli husket for.

Språkets evige vandring

En amerikansk professor i språkvitenskap (professor John McWhorter: The Story of Human Language, Teaching Company) uttalte at han foretrakk å overvære skuespill av Shakespeare oversatt til et annet språk enn engelsk. Da forsto han hva som ble sagt. Når Shakespeare ble fremført på originalspråket, forsvant for mange nyanser fordi Shakespeares engelsk ikke samsvarer med mer moderne engelsk. Det dreier seg ikke bare om ord moderne engelsktalende ikke oppfatter, men om ord som har en annen mening nå enn da Shakespeare skrev. Dermed er det mange engelsktalende som ikke forstår Shakespeare så klart som de kanskje selv tror.

I Twelfth Night forteller Viola:
This fellow is wise enough to play the fool;/
And to do that well craves a kind of wit.

For Shakespeare betydde ikke wit det å være vittig, eller morsom på en intelligent måte. Wit refererte til kunnskap.

I Hamlet gir Polonius snusfornuftige reiseråd til sin sønn Laertes. Polonius sier Take each man’s censure, but reserve thy judgement. Ut fra nyere engelsk kunne man tro rådet var at man skulle tåle andres kritikk uten å si imot. Men på Shakespeares tid var det et uttrykk "to take a person’s censure" som innebar at man tok mål av noen.

I Romeo og Julie utbryter Julie i balkongscenen (ii, ii, 33) "Wherefore art thou, Romeo?" For nordmenn som kjenner ordet hvorfor, er ikke dette så vanskelig. Men dagens engelsktalende tenker lett på where i stedet for why. Muligheten for misforståelse økes ofte fordi utsagnet gjerne følges av en håndbevegelse som om Julie ser etter sin elsker. Men han står rett nedenfor henne, og hun vet godt at han er der. På Shakespeares tid betød Wherefore nettopp Why. At Julie beklager seg over problemet med at Romeo tilhører en annen slekt, blir klarere av det som kommer etter – men som igjen kan komme ut av sammenheng hvis man tror at hun først lurte på hvor han var: "Deny thy father and refuse thy name;/Or, if thou wilt not, be but sworn my love,/And I’ll no longer be a Capulet".

André Bjerkes gjendiktning av en del sentrale verk av Shakespeare til norsk er ikke nødvendigvis vellykket i sin formidling av stykkenes sentrale ideer. Men av de tre språkfeller som er nevnt her, kommer André Bjerke helskinnet gjennom de to første. Men to take a person’s censure, ble hos Bjerke på norsk til: Hør all kritikk, men hold din dom tilbake. Ta mål av alle, men hold din dom tilbake.

Smerte og biologi

Alle mennesker har en kropp. Den er der i hverdag, den er der i meditasjon. Dermed er mennesket alltid del av en omskiftelighet underlagt lover som aldri fullt ut lar seg kontrollere. Kroppen setter visse absolutte grenser. Man kan kle den inn i vakre klær. Men klærne kan skjule den, ikke frigjøre oss fra den, ikke stoppe dens blomstring og forfall.

I komedien Much ado about nothing gir Shakespeare en annen vri til det universelle temaet om menneskets prisgitthet til forgjengeligheten.

For there was never yet philosopher
That could endure the toothache patiently,

Sagt om kroppslig smerte generelt, er utsagnet tidløst. Tannpine som før var en slik allmenn plage for den sukkerspisende vestlige verden, har riktignok blitt drastisk redusert der man har råd til moderne tannbehandling og fluor. Men det vil alltid være nok annen kroppssmerte å ta av.

I Julius Caesar viser Shakespeare hvordan verdens mektigste mann kan herske over Rom, men ikke over biologien. Innledningsvis er Julius Caesar på vei til Forum. Han er mektig – og arrogant – nok til å ydmyke sin hustru offentlig for ikke å ha båret ham en sønn. Uansett all verdens makt kan Caesar likevel ikke bevirke at han og hustruen får den mannlige arving han lengter etter.

Caesar sier i alles påhør til sin venn Antonius at han under den foreliggende høytid må berøre Caesars hustru fordi dette etter sigende skal kunne gjøre henne fruktbar:

Forget not, in your speed, Antonius,
To touch Calphurnia; for our elders say,
The barren, touched in this holy chase,
Shake off their sterile course.

I live with bread, like you

Kroppen gjør ikke bare mennesket forgjengelig, men prisgitt tilfeldigheter og ytre hendelser.

I Henrik V, før slaget ved Agincourt, er kongen bevisst også sin egen sårbarhet. Lik alle andre kan også kongen dø når slaget begynner. Henrik V understreker at han, kongen, er menneske som de andre:

For you have but mistook me all this while:
I live with bread like you, feel want,
Taste grief, need friends: subjected thus,
How can you say to me, I am a king?

Hva hjelper det, spør kongen, med hoffets seremonier:

And what have kings, that privates have not too,
Save ceremony, save general ceremony?
And what art thou, thou idle ceremony?
What kind of god art thou, that suffer’st more
Of mortal griefs than do thy worshippers?
What are thy rents? what are thy comings in?
O ceremony, show me but thy worth!

Ikke ytre seremonier
Meditasjon er en tilsvarende basal aktivitet der mennesket står nakent. Det ytre er ikke del av den meditative arena. Det ytre skal riktignok ikke forstyrre. Men penger og ytre fakter kan ikke kjøpe en til noe i det meditative felt. Det som meditativt virkelig betyr noe, er ikke til salgs. Seremoniene og den indre fordypning tilhører dypere sett to forskjellige veier eller dimensjoner.

Meditasjon nullstiller en i forhold til det ytre. Ingen andre kan meditere for en. Man arbeider med en universell aktivitet. Derfor må man forholde seg til den alenehet som er del av det allmennmenneskelige.

Alene i meditasjon med seg selv, sin uro og sine lengsler kan alle mediterende si med Shakespeares Henrik V: O ceremony, show me but thy worth!

Man finner en rekke introspektive prosesser som er forsøkt forsterket med ytre seremonier. Vi har alle en intens trang til å tro på dem. Tenk om andre kunne overta ansvaret for vår søken? Hvem har ikke kjent et behov for å finne et ytre botemiddel mot egen uro og rastløshet?

Før slaget ved Agincourt som han vant, finner Henrik V at hans styrke ikke er i de ytre seremonier. Den styrke som kan føre ham til seier, er hans egen. Den indre styrke avgjør:

All things are ready, if our minds be so.

Ens egen styrke
Den samme prosess må man gjennom som mediterende. Et stykke på vei kan andre bidra. Men til syvende og sist er det en selv som avgjør om grenser der inne skal sprenges. Det er ikke meditasjonslærer eller organisasjon, det er ikke øvrige medlemmer i gruppen eller på kurs. Det er en selv som står der som den mest skjellsettende dørvokter.

At man må finne frem til sin egen styrke, kan gjelde mange ganger på livets vei. Når livet gir en ansvar, som partner, leder, far eller mor. Alle kommer før eller senere til det punkt der livets eksistensielle utfordring er ens egen. Er man klar?

Jeg har det som deg
De ord Shakespeare gir Kong Henrik V, er som en forgjenger til pengeutlåneren Shylock i Kjøpmannen fra Venedig. Jøden Shylock hveser ut sin protest:

I am a Jew. Hath not a Jew eyes? Hath not a Jew hands, organs, dimensions, senses, affections, passions? Fed with the same food, hurt with the same weapons, subject to the same diseases, healed by the same means, warmed and cooled by the same winter and summer, as a Christian is? If you prick us, do we not bleed? If you tickle us, do we not laugh? If you poison us, do we not die?

Jeg er jøde. Har ikke en jøde øyne? Har ikke en jøde hender, organer, sanser, tilbøyeligheter, lidenskaper? Blir han ikke næret av den samme føde, såret av de samme våpen, rammet av de samme sykdommer, helbredet av de samme lægemidler, varmet og kjølet av den samme sommer som en kristen? Hvis dere stikker oss, blør vi da ikke? Hvis dere kiler oss, ler vi da ikke? Hvis dere forgifter oss, dør vi da ikke?

André Bjerke

Shylock er pengeutlåneren som hjalp en kristen kjøpmann med et lån, men mot et skjebnesvangert og grusomt pant på et pund kjøtt. Shylock fremhever at han er som andre og som de kristne. Jødene har øyne som vil se. Lik andre mennesker har de også en følelse av at mitt er mitt.

Alle som avsatte konger
Mange har trukket frem hvordan Shakespeare lar en se det menneskelige i det kongelige. Han viser mennesket bak kongemasken og under kronen.

Men Shakespeares stykker om konger som faller ut av sine opphøyede roller, kan treffe andre universelle strenger i mennesket.

Inne i hvert menneske er det en trang til å være unik, spesiell, enestående og i sentrum. Hvem kan ikke kjenne på følelsen av at man lever under en eller annen beskyttelse, et eller annet lykketegn? Vi fødes inn i en familiesituasjon der man for en stund er sentral. Å gi slipp på denne posisjonen av å være i sentrum, kan for mange være besværlig. Derfor har kampen om kongemakten ofte vært så hard, slik Shakespeare skildrer. Mange har hatt kongeposisjonen som et indre mål. Man kan ha hatt en indre følelse av at slik skal det være.

Drømmen om den spesielle
På en måte har mange mennesker drømmen om kongen, stjernen, eneren, geniet, millionæren, gullmedaljevinneren, presidenten, i seg.

En del ivaretar sin særegne posisjon ved å ha et direkte, eksklusivt forhold til Gud. Gud taler til meg – hvor spesiell er ikke jeg? Eller man er utvalgt ved å tilhøre en gruppe, slik enkelte religionsretninger har spilt på.

Denne forestillingen om å være særegen, spesielt utplukket, født under en lykkestjerne, tvinger livet før eller senere de fleste til å slippe. Selv den mest veltrente idrettsmann vil etter hvert merke en kropp som ikke lenger er som den var. Det mest virile seksualfantom vil – på et eller annet tidspunkt – registrere at ikke alt fungerer som tidligere. Får man leve lenge nok, innhenter forfallet, sykdommene og nederlaget alle.

Enhver møter også sine begrensninger når man skal åpne seg for de spontane sider i sinnet gjennom meditasjon. I forhold til egne spontanaktiviteter og begrensende karaktertrekk, er der ingen verdensmester, og ingen kongemakt.

Det universelle i det
alminnelige
Alle foreldre kan kjenne seg igjen i Shakespeares største familiedrama Kong Lear. Etter å ha tatt et selvoppgjør med sin forfengelighet og sin forblindede vurdering av sine barn ut fra et selvopptatt behov for ros, ber Kong Lear ydmykt:

Pray, do not mock me:
I am a very foolish fond old man,

Hvor mange av dem som skulle bli verdens beste foreldre, har ikke en gjenklang av disse ordene i seg?

Det livet ikke ga
Richard III åpner med kongens store enetale med de ofte siterte innledningsordene: "Now is the winter of our discontent." Det er en overskrift for det misfornøyde liv.

Kong Richard III er pukkelrygget. Store deler av hans åpningstale er full av bitterhet overfor sin skjebne. Han bruker sin vanskjebne til å rettferdiggjøre det å bli en skurk – på det å ta igjen: I am determined to prove a villain:

But I, that am not shaped for sportive tricks,
Nor made to court an amorous looking-glass;

Cheated of feature by dissembling nature,
Deformed, unfinish’d, sent before my time
Into this breathing world, scarce half made up,
And that so lamely and unfashionable,
That dogs bark at me as I halt by them,
…And therefore, since I cannot prove a lover,
To entertain these fair well-spoken days,
I am determined to prove a villain
And hate the idle pleasures of these days.
Plots I have laid, inductions dangerous,
Men jeg ble ikke skapt til lek og fjas
Eller til selvforelsket smil mot speilet.

Jeg som en falsk natur har narret for
velskapte lemmer og et vakkert ansikt,
uformelig, uferdig, født før tiden
til livet, bare halvt et menneske,
så skakk og motbydelig å se på
at hunder stormgjør der jeg halter frem.

Og når jeg altså ikke kan bli elsker
og gjøre kur til denne glatte tid,
har jeg bestemt meg for å være skurk
og hate tidens ørkesløse gleder.
Jeg har lagt farlige og onde planer:

André Bjerke

Alle som små Richard’er
Talen til Richard III kan forstås på mange måter. Man kan utlegge den etter sitt innhold. Kongen blir ond fordi han er bitter. Flere kritikere har påpekt at den også kan være et spill. Richard bruker sitt kroppslige handicap til en ytre rettferdiggjørelse. Men hans onskap er mer primær enn det. Han har glede i seg selv av å volde lidelse.

Tar man talen på ordet, handler den om det ekstraordinære: En pukkelrygget konge som beklager seg. Statusen som konge, og det kroppslige handikap, tilhører begge sjeldenhetene. Kombinasjonen er helt uvanlig.

Sigmund Freud som var fascinert av Shakespeares mange psykologiske dimensjoner, har argumentert for at Richard IIIs unike situasjon brukes til å få frem et universelt poeng. Freud mente at i en psykologisk forstand er vi alle små Richarder. Richard III er en enorm forstørrelse av en streng alle mennesker kjenner. Alle føler at de mangler noe, at naturen ikke ga oss fullt ut alt det vår narcissisme tar som en selvfølge. Et eller annet sted i de flestes bevissthet er det en trang til oppreisning for alle de sår livet har påført oss.

Who's there?-
Et menneske!

Shakespeares konger som må akseptere sin menneskelighet, avspeiler alles kamp med å avfinne seg med de absolutte begrensninger for det å være menneske – uten hensyn til epoke, kultur, bakgrunn eller klasse.

I en konkurrerende og oppmerksomhetsjagende samtid streber mange etter det spesielle, det som skiller en ut. De lange køer for å delta i reality-TV sier atskillig om den desperate trangen til å være spesiell for et øyeblikk – five minutes of fame - star for a day.

Denne dyrkelsen av annerledesheten og det spesielle rommer den kongeambisjon Shakespeare så ofte skildrer. Men den fanger også den skuffelse som må komme den dag forestillingen om det spesielle ikke holder: Kongen som blir søvnløs, sulten, sviktet eller det hverdagsmenneske som blir eldre, syk og forbigått.

Men i det alminnelige ligger også det universelle. Når kongen kan kjenne på sin søvnløshet, bryter han ned det skillet han har laget mellom seg selv og det allment menneskelige. Deri ligger ikke bare en skuffelse, men også en mulighet til å overskride det individuelle inn i det mer universelle.

Nettopp ved å kunne kjenne på det alminnelige hos seg selv, og ved å skildre det allmenne i det spesielle, ble Shakespeare selv mer av en universell forfatter.

Who’s there, lød spørsmålet i Hamlet. Jeg er et menneske, svarer Henrik IV.

Keywords: shakespeare, teater, dramatikk, drama, litteratur
| More

Product

Dyade 2007/01: Who's there
 

Related articles