Hvem er keiseren? Hvem er galileeren?

KJERNEN I KEISER OG GALILEER ER DEN SVARTE OG RASENDE sjalusien hos en frysende ensom mann som intenst ønsker å bli sett, bekreftet, anerkjent og tatt inn i varmen. Det mest skremmende ved Keiser og galileer er den isnende ensomheten som skjærer gjennom hovedpersonen, keiser Julian. Han er alene, har en følelse av at Gud ikke vil vite av ham, han hånes, blir avvist - og alle vil bruke ham til sitt, sende ham ut i striden. Stadig forsøker han å vinne venner, tilhengere, få støtte. Men blir alltid forlatt og overlatt til seg selv. Og han er sjalu inntil det besatte på galileeren Jesus, som tenner menneskene, får dem til å gå i døden for seg og lever i deres varme hjerter.

I sine brev etterlater Ibsen ingen tvilom at i sin kjerne handler Keiser og galileer om ham selv. Det ligger megen selvanatomi i denne bok, og i karakteren Julian finnes det mer åndelig gjennomlevet enn han gidder gjøre publikum rede for, skriver han. Det han skildrer, har han selv gjennomlevet under andre former. Ibsen har ingen grunn til å slåss motesus. Han er ingen kristen mann. La oss derfor undersøke hvem denne sorte sjalusien retter seg mot - for kanskje å forstå bedre hva dette digre skuespillet handler om.

DEN FORFERDELIGE ENSOMHETEN, FØLELSEN AV FROST, AV Å BLI AVVIST, skinner gjennom en av Henrik Ibsens sjeldne offentlige taler den 10. september 1874.
Han hater å holde taler. Men høsten 1 874 - året etter utgivelsen av Keiser og galileer? har han forlatt Dresden hvor han bor, og er på besøk i Oslo. Her opplever han det vidunderlige. Studentene går i fakkeltog for ham etter premieren på De unges forbund. Han blir hyllet. Dette er sterkt for ham. Han er meget rørt og svarer med å holde en uvanlig personlig tale. Han har vært engstelig for hvordan han ville bli møtt i hjemlandet. Bøkene er tatt vel imot, men det er ikke betryggende for ham: "hvorledes er mitt personlige forhold til mine landsmenn?" Det lar seg nemlig ikke nekte at det "på flere punkter har vært en misstemning tilstede." Nå vil han benytte dagen til en redegjørelse og et skriftemål. Og brått er han keiserjulian. Han opplever det julian aldri opplevde. Han får mettet et isende savn han la inn i julian i kampen mot galileeren:
Og nå, mine kjære landsmenn, til slutning et par ord, som også henger sammen med noe gjennomlevet. Når keiserjulian står ved enden av sin bane, og alt styrter sammen om ham, da er det intet, som nedslår hans sinn så dypt, som den tanke, at alt, hva han vant, var det: å erindres med aktelsesfull anerkjennelse hos klare og kalde hoder, mens hans motstander satt rik på kjærlighet i varme, levende menneskehjerter. Dette trekk er fremgått av meget gjennom levet; det har sin opprinnelse fra et spørsmål, som jeg undertiden har fremsatt for meg selv dernede i ensomheten. Nå er Norges ungdom kommet til meg her iaften og har gitt meg svaret i ord og i sang, gitt meg svaret så varmt og så fullt ut, som jeg aldri hadde ventet å skulle få høre det. Dette svar vil jeg ta med, som det rikeste utbytte av mitt besøk hos landsmennene i hjemmet.

Det er altså intet som har nedslått hans sinn så dypt som å vite at han selv er bare respektert av de kalde og klare hoder, mens hans motstander får rikt med kjærlighet. Han er sjalu, han fryser bak sin kuldemaske. Så - endelig. I fakkeltoget får han varme, anerkjennelse, noen som følger ham og liker ham. Han hadde aldri ventet å få høre det. I Keiser og galileer legger han disse ordene inni Julian:
Og hva vinner den seirende? Er det møyen verd å seire? Hva har den makedoniske Alexander, hva har ,Julius Cæsar vunnet? Grekere og romere talerom deres ry med kald undring, - mens den andre, galileeren, tømmermannssønnen, sitter som kjærlighetens konge i varme troende menneskehjerter. (s 448 )

Hvem er Ibsens motstander av mytiske dimensjoner? Som han gjør om til galileeren?
Høvdingen Bjørnstjerne Bjørnson
130 år senere kan det kanskje være vanskelig å forstå at Bjørnstjerne Bjørnson kunne ha denne funksjonen. Bjørnson? Det vi vet om ham idag, er trolig at han bodde på Aulestad, at han skrev "Ja, vi elsker" som 27-åring, at han nevnes i 17. mai-taler. Og kanskje kjennervi anekdoten om at han ved unionsoppløsningen i 1905 fortalte statsminister Michelsen at "nå gjelder det å holde sammen" og fikk til svar: "Nå gjelder det å holde kjeft!" Henrik Ibsen er intenst og stadig aktuelt verdensberømt. Bjørnstjerne Bjørnson er et ekko av noe som var.
Men i samtiden var bildet et helt annet. I en ung, fattig og gjærende kultur med en ny tid i emning var Bjørnson høvdingen med ufattelig varme og kraft. En ubehagelig og sikkert til tider selvopptatt opprørsmakt som nok kunne stagges, men bare for en liten stund. I dag ville man kalt ham karismatiker, premiss-setter og landets fremste kjendis. Han skal ha hatt den egenskapen som tillegges de amerikanske presidentene John F. Kennedy og Bill Clinton: I det øyeblikket han kom inn i et rom, fanget han alles oppmerksomhet. Bare det mer enn nok til å skape sjalusi hos alle andre som gjerne vil bli lagt merke til.
Ibsens rake motsetning
Bjørnson er kriger og nasjonsbygger, republikaner, liberal og demokrat der Ibsen er folkeforaktende og servil monarkist. Politisk meget aktiv i dannelsen av venstrepartiet - der Ibsen trekker seg sfinx-aktig tilbake i utlendighet, avskyr alt partivesen og skjeller ut nordmennene på trygg avstand.
Bjørnson er i det hele tatt Ibsens rake motsetning på de fleste områder. Diger, spontan, sjarmerende med selvsikkerhet nok for en hel nasjon. "Husk, jeg er bred, meget bred over skuldrene. Når jeg har min tykke sjøkufte på, som jeg gjerne går med om vinteren, måler jeg (utenpå den) to alen på 3 tommer nær omkring livet (magen)", skriver han når han bestiller et plagg. To alen er drøyt 120 cm. Han er selvbevisst så det monner:
De slutter seg alle om meg fordi jeg, tross min religion, som er en daglig stigende kraft i mitt liv, er den mest norske, mest frihetssinnede av våre åndelige menn, og fordi Gud har gitt meg veltalenhetens gave med virkning i våre forsamlinger

skriver han til en dansk venn og kollega i 1 872, 40 år gammel. Ibsen hater å vise seg fram. Bjørnson elsker det.
Å høre Bjørnson tale om det som fylte hans sjel, var en nytelse. Hva enten man var enig med ham eller ikke, om man enn følte at han hadde urett, at hans påstander var uholdbare, hans syn ensidig, hans kjennskap til saken overfladisk; man lyttet og lot seg overvelde

skriver professor Francis Bull, som beundret Bjørnson nesten grenseløst. Bjørnson reiste rundt i Skandinavia med opplesninger og foredrag. Hans stemme hadde uvanlig skjønnhet og klangfylde. En ble rent åndeløs av å høre på ham, slik en makt var det i hans tale, og en kunne ikke vende øynene fra hans kraftige, uttrykksfulle ansikt.
Ibsen hater å skrive brev og er tørr, knapp og formell - tilogmed De's med sin svoger. Bjørnson skriver brev ustoppelig, langt og generøst og kan innlede med: "Kjære, trofaste venn, jeg kan gjerne sette "elskede" til; for jeg elsker deg, fast som du var en kvinne, hvortil vel du med Einar vil svare: det var det siste, som jeg ville vært." Der Ibsen kan være servil og alltid benevner sin danske forlegger Frederik Hegel med tittelen Canselliraad, sier Bjørnson rett ut hva han mener. Herom skriftspråket i 1 870: "De er så skrekkelig konservativ, kjære Hege]; men vi må dog frem i denne kjære verden; og jeg ønsker ikke å skrive bøker i dag, som i morgen støter annet hvert menneske ved sitt tyske vesen og sin danske norskhet." Samtidig ser han sine svakheter, og når han trenger hjelp av den samme Hegel til å skaffe kapital, skriver han: 'Jeg er i mange stykker et ubehjelpelig menneske".
Bjørnson er Ibsens forutsetning
Det står i det hele tatt en sterk, romslig og meget menneskelig varme av denne mannen, en varme som fortsatt slår inn når man leser hans brev. For samtiden sto det heller ikke så klart at Ibsens skuespill er så uendelig mye bedre enn Bjørnsons - i alle fall ikke før Ibsen for alvor slår gjennom internasjonalt etter 1880. Bjørnson skrev flere skuespill enn Ibsen, og han var først ute med de nye trendene. Han ligger i forkant i europeisk litteratur. I tillegg er han en av våre fremste prosaforfattere - særlig med sine bondefortellinger. Han er episk lyriker av dimensjoner. Brytningen og samspillet med Bjørnson er trolig en av forutsetningene for at Ibsen nådde så langt som han gjorde.
Blinkende knapper på verdensvesten
Disse to mennene møttes - og kolliderte. Og husk - det er ikke smågutter vi snakker om. Ikke forfattere av normalt format. De er begge blinkende knapper påverdensvesten. I det knøttlille, fattige og provinsielle Norge, som ennå ikke er en selvstendig nasjon, er de giganter, som slåss om det lille som er av plass, penger og oppmerksomhet.
I den neste artikkelen har jeg samlet utsagn fra brev der disse to kommenterer hverandre. Der kan vi følge utviklingen i forholdet mellom dem fram til utgivelsen av Keiser og galileeri 1873. Ibsen er da 45 år gammel, Bjørnson 41.
Denne korrespondansen er rått spennende lesning, og det er ingen tvil om at det ligger mer enn nok stoff til et skuespill her. Det er heller ikke vanskelig å finne utsagn som ligner svært mye på replikker i Keiser og galileer. En dramatiker av*normalt format ville trolig brukt denne livserfaringen til å skildre kampen mellom to menn i et lite samfunn - og jobbet hardt for å få det til å handle om noe mer. Henrik Ibsen bruker det historiske stoffet om keiser julian og får kampen til å bli både verdenshistorikk og mytisk. Den blir intet mindre enn "en brytning mellom to uforsonlige makter i verdenslivet, som til alle tider vil gjenta seg." Ibsen favner så mye og så rikt - og åpner for så mange tolkninger - at professor Egil A. Wyller kan lese dette anti-kristne verket som et kristent mysteriespill.
Brennstoffet i Keiser og galileer
La det være helt klart: Keiser og galileer handler ikke om striden mellom Ibsen og Bjørnson. Leser man eller hører man det digre skuespillet med slike briller eller ører, vil man gå glipp av svært mye. Men det kan neppe være tvilom at kampen mot den ruvende, folkekjære og på det tidspunktet meget kristne Bjørnson - en kamp som toppet seg akkurat i den perioden Ibsen arbeidet med Keiser og galileer? utgjør mye av brennstoffet i dette materialet.
Fremfor alt kan en slik lesning hjelpe oss til å ta julian mer på alvor, gjøre hans underlige prosjekt mer forståelig. Den som vil gjøre f esus rangen stridig, blir fort plassert. Den som vil kjempe med Bjørnson om en plass i menneskenes hjerter, er lettere å gjenkjenne i seg selv.
Men før vi går løs på de private brevene, kan det være godt å bli litt bedre kjent med Henrik Ibsen - for å underbygge påstanden om at kampen med Bjørnson ligger som en understreng i Keiser og galileer.

| More

Related articles

2015-årgangen av Dyade

2015-årgangen av Dyade

1/15: Ensom eller tosom? Parforholdet som eksistensiell utfordring

2/15: Stillhetens stemme - Are Holen 70 år

3/15: Flukten fra stillheten – motstand som ressurs i Acem-meditasjon

4/15: Ung identitet i brytning - hva gir mening mot 2020?

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

Dyade ISSN
0332-5790 (trykt utgave)
0807-2736 (digital utgave)

Nyhetsbrev

Her kan du melde deg på vårt nyhetsbrev. Du får melding hver gang et nytt nummer er i handelen, og noen ganger når vi inviterer til temamøter i forlengelsen av en utgivelse.

Meld deg på nyhetsbrevet

Facebook

Lik oss på Facebook og få oppdateringer hver gang det skjer noe.

Dyade på Facebook

Smakebiter

Skyen

Skyen

Etter mitt første fordypelseskurs i Acem gjenopptok jeg tegning. De fem siste årene hadde jeg tegnet lite, og forholdt meg til tegning som en måte å illustrere idéer på.

Et rom der dørene til det ubevisste står på gløtt

Et rom der dørene til det ubevisste står på gløtt

Jeg har et mål, men vet ikke veien til målet. Jeg vet ikke engang hvordan målet ser ut. Jeg vet bare at jeg skal skrive noe om min erfaring som arkitekt og som mediterende, men hva teksten kommer til å handle om vet jeg ikke enda.

Det er typisk en kreativ prosess for en arkitekt, å jobbe mot et mål, med et resultat vokser frem underveis. Og prosessen er ganske lik, enten det gjelder å skrive eller å tegne hus.

Turist i et  krevende land

Turist i et krevende land

Bilder fra en reise i Algerie

Den arabiske mannen

Den arabiske mannen

— mellom barken og veden

Vi har hørt mye om Midt-Østens kvinner og deres vilkår, men hvordan er det å være arabisk mann, vokse opp i en arabisk familie, leve sitt liv med kone og barn, venner og arbeidskolleger? Er de entydige vinnere i kjønnskampen, eller er det ikke så enkelt?

De har andre skikker og synsmåter enn skandinaviske menn. Kan vi allikevel forstå deres hverdag og liv?

Yoga og helse

— hva sier forskningen?

Hva gjør yoga med helsen? Ulike yogabøker presenterer ulike effekter, noen basert på rene antagelser, andre på erfaring. Det siste tiåret har vitenskapelig forskning på yoga tatt seg kraftig opp. I denne artikkelen diskuterer Erik Ekker Solberg, Halvor Eifring og Are Holen yoga-forskningens resultater.

Stillhetens bevegelser

Vi er mennesker av kjøtt og blod, og våre liv er spunnet inn i tiden. Yoga og meditasjon gir svar til noen av sinnets lengsler mot stillhet og tidløshet, men slipper aldri helt taket i kroppens, sansenes og hverdagens mylder av krav og behov. Kroppslige og mentale teknikker kan hjelpe oss å leve nær spenningsfeltet mellom det stille og det støyende.

I have nothing to say, and I am saying it

- Nøytralitet som forpliktelse

Tate Gallery for Modern Art i London har ved siden av et non-figurativt maleri slått opp dette sitatet av den nonfigurative maler Gerhard Richter: ”I have nothing to say, and I am saying it.”

Kunne han (Sarkozy) bare sett det selv!

For å illustrere aktualisering kan man bruke ikke bare historier om mediterende, men også ”felles kjente” fra politikk, næringsliv og litteratur. Det er ingen grunn til å tro at f eks Frankrikes tidligere president Nikolas Sarkozy eller Apples grunnlegger Steve Jobs ville ”holdt ut” med en mild meditasjonsmetode som Acem-meditasjon. Men de kan brukes som pedagogiske eksempler i et mer allment forsøkt på å forstå hva aktualisering er.

Meditasjon over døde kropper

Slutten på livet er tema for meditasjon i de fleste kulturer. Men den aller sterkeste påminnelse om dødens realitet er fysisk: livløse kropper, råtnende legemsdeler, hodeskaller og knokler. Man skulle kanskje tro at slikt bare fyller en med vemmelse, men fredfylt ro ser ut til å være en like vanlig reaksjon.

Med ansikt mot døden

Døden er absolutt. Den er ikke høflig. Den pakker ikke inn. Døden kommer når den kommer og tar det den tar. Den presser alvor og følelser selv på de som liker å holde denslags på avstand. Døden er brutal, men ærlig.

Feriereisen og fortellingen om deg selv

- om forskning på turisters erfaring av reisen

Svein Larsen har gjennomført en rekke studier av turister og feriereisende, blant annet med vekt på motiver for å reise, vurderinger av risiko og sammenlikning på tvers av land og kulturer.

Reise i okkupert land

"Halvor, du må våkne!" I søvne har jeg hørt den harde og intense bankingen lenge, men den har flytt sammen med bilder og fantasier i drømmene mine, og jeg har sovet ufortrødent videre. Men nå er det vår dør de dundrer løs på, etter først å ha brutt seg inn gjennom det lille og primitive, men egentlig ganske hyggelige hotellets hovedinngang og gått fra dør til dør med det samme støyende og angstvekkende budskap: "Husundersøkelse!"

Hvor opptatt er vi av sex, og hvorfor?

Det er vel kjent at unge menn kan ha lyst på sex en gang i mellom, men seksualbehovet ser ut til å gjennomsyre oss hele livet. Seksualdriften påvirker oss livet igjennom, enten vi vil det eller ikke. Dette gjør sex til en eksistensiell utfordring.

Sjekking, sex og partnervalg

- kresne kvinner og ivrige menn?

Menn vil spre genene sine til flest mulige kvinner, mens kvinner har færre sjanser og satser mer på hver mann – at han skal bli der for alltid og beskytte henne og barna. Men hvor godt stemmer dette for hvordan kvinner og menn sjekker i dag? Og er det faktisk slik at menn har mest lyst og kvinner ikke orker?

Menn uten manuskript

Guttemannen lunter inn på scenen. Ikke farlig. Bare uskikkelig.

Uregjerlige liv med vendepunkter

Hva er vår livshistorie? Det er i alle fall ikke dokumentasjon av alt som har skjedd i livene våre. Vi har ikke hjernekapasitet til å huske alt, og om vi – med støtte i moderne datalagring – kunne det, så ville det bli en uprioritert oppsamling av smått og stort som knapt ville interessere noen.