Acem Meditation International

Ingen historie – eller den evige utfordring

Historien som gjentagelse Forestillingen om en verden som beveger seg fremover, om en lineær historie, er relativt ny. Arkaiske og primitive samfunn levde med en sirkulær historiebevissthet: Verden utvikler seg ikke.

Jeriko med utsyn til Jordan-elven der den renner ut i Dødehavet, var av de første bosettinger arkeologer har kunnet følge over lang tid – fra 8500 til 1560 f Kr da byen ble ødelagt av en egyptisk hær.

Jeriko-samfunnet besto til dels uendret gjennom årtusener. De første husene var runde, en form for etterligninger av de telt som ble benyttet i jakt- og sankersamfunn. Det gikk tre tusen år før Jeriko-folket gikk over til rektangulære hus med tykke vegger med hvitt stoff utenpå. Menneskene i disse langvarige og stabile samfunn hadde en kort gjennomsnittsalder på rundt 30 år. For dem må verden og historien ha vært noe som gjentar seg. Gjentagelsen var langt mer karakteristisk for tilværelsen enn at det skjedde en utvikling og forandring.
Moderne kosmologi har også et gjentagende perspektiv: The Big Bang kan bli etterfulgt av Den store kontraksjon. Stjerner brenner ut. Vår sivilisasjon preges likevel mer av fremtidstro og lineære perspektiver på historien.
Den ekstreme sirkulære posisjon er egentlig at det ikke finnes en historie. Verden kommer ingensteds fra og skal ingensteds hen. Verden er gjentagende – og gjentar seg slik den alltid har gjort.
For det moderne menneske står gjentagelsen ofte i et motsetningsforhold til det som gir mening. Den greske Sisyfosmyten omhandler mye mer enn han som gudene dømte til for all tid å forsøke bære en tung sten opp en bratt og umulig skråning. Men samtiden har festet seg ved Sisyfosmyten som historien om hvordan gjentagelse kan gjøre livet meningsløst. For det arkaiske og religiøse sinn er gjentagelsen mer det sentrale element ved tilværelsen. Og gjennom gjentagende myter og ritualer kan mennesket bringe seg selv i kontakt med det hellige. Dermed fornyer mennesket sitt forhold til de grunnleggende krefter i verden. For det moderne menneske symboliserer gjentagelsen mer de absurde sider ved tilværelsen. Mange ville nok være enig i at grunnleggende gjentagende sider ved tilværelsen som seksualitet, fødsler, foreldrerolle også kan fornye. Men i de teknologiske århundrer har gjentagelse og stagnasjon nesten blitt synonymer.

DEN SIRKULÆRE OPPLEVELSESMÅTE
Man behøver ikke gå lenger tilbake enn til middelalderen for å finne en verden som bekreftet den sirkulære opplevelsesmåte. Svartedøden fant ikke sted bare en gang. Som andre pester gjentok den seg inntil antistoffene var mer fast etablert. På 1300- og 1400-tallet representerte hundreårskrigen (1337–1453) nærmest en konstant krigstilstand med en rekke småkriger som brant ut og blusset opp – igjen og igjen. Tilværelsen var til dels en endeløs gjentagelse av plager og farer. Hvordan skulle man se noe fremgang i dette?

I en viss parallell til vår tid kan man argumentere for at Den annen verdenskrig i sine grunnkonflikter bare var en gjenoppliving av de uavsluttede deler av Den første verdenskrig. Men det har vært så mye annen ytre endring som for det moderne mennesket har bekreftet en lineær tenkemåte og fremskrittstro. For middelaldermennesket fortonet ikke verden seg slik. Det slående var mer gjentagelsen enn den materielle fremgang.

Går man lenger tilbake, må det sirkulære perspektiv ha vært enda mer nærliggende. Før de store sivilisasjoner som bare representerer det ytterste lille trinn på en uendelig tidsakse, kunne den minste endring i menneskeartens levekår ta tusener og titusener av år. For det enkelte individ var det umulig å overskue den ørlille endring av stenøks eller ytre levekår som kunne finne sted innenfor et relativt sett uhyre kort menneskeliv. Man døde fra omtrent nøyaktig de samme levekår som ens foreldre og forfedre hadde levet innenfor. Man gjentok mer enn man utviklet.

DEN EVIGE TILBAKEKOMST
Religionsfilosofen Mircea Eliade har kalt en av sine mest kjente bøker The Myth of the Eternal Return. Or, Losmos and History. Der argumenterer han for at den religiøse livsopplevelse gjennomgående er sirkulær. Det hellige har en arketypisk form; det er ikke noe som bare var eller skal bli i fremtiden. Mennesket kan reaktualisere det hellige ved å bygge seg templer og kirker, ved å gjennomføre rituelle øvelser, ved å ofre. Livets dypere mening dreier seg ikke om å utvikle seg vekk fra noe som var, men om å bringe seg tilbake til et hellig punkt. Målet er å reaktualisere, ikke å forandre. Det hellige er ikke et annet sted eller i en fremtidige tidsdimensjon. Det hellige er alltid. Utfordringen er å sette seg i kontakt med det å gjenta de øvelser, ritualer og livsførsel som igjen aktualiserer den hellige dimensjon i ens liv.

I Japan skal dette gi seg uttrykk i shintoenes mest respekterte helligdom. De kristnes katedraler er bygget for fremtiden. Shintoene river hvert 20 år ned sin helligdom og gjenskaper den på nytt. Dermed ivaretas en fornyelse av ens forhold til det hellige. Visstnok har man derfor to helligdommer ved siden av hverandre. Dyrkelsen i den ene kan fortsette mens den andre bygges opp.

Jødedommen og kristendommen er begge religioner med klare sirkulære tendenser. Mange kristne ritualer skaper kontakt med den hellige dimensjon gjennom gjentagelsen: Dåpen, konfirmasjon, nattverden. Til forskjell fra mange andre religioner bygger jødedommen og kristendommen likevel på at det hellige er i historien. Dette skaper en åpning for en lineær historieforståelse. Jødene er Guds utvalgte folk og representerer Gud i historien. Med et slikt perspektiv på seg selv – som det helliges budbringer – er det lite man ikke kan tillate seg innenfor den historiske dimensjon. Ens egne politiske handlinger manifesterer den guddommelige vilje og en hellig formålsbestemthet. Ens egen nasjons utvikling er å virkeliggjøre den sakrale fremtidsutvikling.

Gud sendte sin sønn Kristus til menneskene og ble dermed også del i historien. Slik har både jødedommen og kristendommen lagt grunnlag for en lineær historiebevissthet. Ikke i gjentagelsen, men i utviklingen mot fremtiden bekreftes Guds tilstedeværelse.

DET HELLIGE UTENFOR HISTORIEN
For andre religioner er det hellige typisk en dimensjon utenfor historien. Mennesket kan hente det hellige inn og skape hellige rom innenfor sin verden. Det hellige blir likevel ikke fullt ut en del av denne verden. Det er mer snakk om å skape overskridende åpninger fra denne verden over i det hellige. De punkter i historien der denne åpning muliggjøres, representerer en form for hellig tid. De steder det hellige bringes inn, blir templer. Målet er å gjenta disse åpninger og finne frem til handlinger som gjør denne transcendens lettere.

Dette forhold til det hellige fremmer en sirkulær historieforståelse som den primære. Selv om den ytre verden skulle endre seg, er ikke denne lineære utvikling den mest basale. De grunnleggende hendelser er de gjentagende åpninger inn mot det hellige. I den sirkulære transcendens mot det hellige ligger den sentrale menneskelige mulighet. Menneskets katedral bygges ikke en gang for alle. Den må gjenskapes igjen og igjen. Tilbakekomsten er alltid muiig.

DEN PERSONLIGE UTFORDRING
Det sirkulære perspektiv på historie ligger nærmere hvordan den enkelte mest konstruktivt kan oppleve sitt liv. De store utfordringer for hvert individ har mye av gjentagelsen i seg. En lineær fremskrittstro kan fremmedgjøre. Individet blir ikke primært ansvarlig overfor seg selv, men inngår i større politisk og kollektiv sammenheng som lett kan fremmedgjøre.

Hvert menneske har i et større perspektiv en uhyre kort levetid. Den enkeltes liv springer frem som knapt et kort glimt i universets uendelige mørke. Men hvert liv gjentar utfordringer hvert menneske har stått overfor. Man antar at det har levet 50 milliarder individer med omtrent samme genetiske utrustning som vi moderne mennesker. De har opplevet verden på til dels samme måte. Solens varme mot huden, vinden gjennom håret og seksuell fullbyrdelse har vært opplevet av alle mennesker til alle tider. I sin essens har mange grunnleggende menneskelige erfaringer kanskje ikke endret så mye karakter ned gjennom årtusenene.

Et hvert menneske står overfor det basale faktum at det skal dø. Etter hvert som livet skrider frem, kan man velge å forsøke å få et eksistensielt forhold til at det en gang er slutt. Eller man kan klamre seg fast til sine emosjonelle og materielle investeringer i det liv man uvegerlig skal måtte forlate. Dette tilhører de basale valg som er sentrale for et hvert menneske. Tilsvarende må de fleste mennesker treffe et mer eller mindre bevisst valg i forhold til det å reprodusere arten. Som foreldre og barn går en del grunnleggende temaer igjen. Den enkelte må velge å slippe seg nær eller holde avstand til andre. I en eller annen forstand må det avklare sitt forhold til forestillinger om gud og religion.

Utfordringene går igjen. Og ikke bare ned gjennom generasjonene, men innen de enkelte epoker, og også i hvert menneskes liv. Mange ting i livet kan man ikke bare "legge bak seg". Man er ikke en gang for alle ferdig med å være partner, foreldre, eller religiøs/ ikke-religiøs. Hver dag kan sentrale utfordringer og valg gjenta seg.

KALLET TIL FORBEDRING
Hvert menneske har en utfordring ut over det man får gitt av sin egen tid. På mange måter skiller mennesket seg fra dyrene. Mennesket er mer teknologisk, det har bevissthet om seg selv, sin død og sin historie. Det er et politisk vesen, og mer sosialt enn dyrene. Buddhistisk etikk vektlegger at mennesket er det vesen som kan forbedre seg. I det buddhistiske univers gjennomgår sjelene en nærmest ubegrenset rekke reinkarnasjoner som en uendelighet av forskjellige levende vesener. Men det er bare i reinkarnasjoner som menneske at den enkelte kan innvirke på sin videre skjebne. Det er som menneske man kan forbedre seg og gjøre gode gjerninger.

Det buddhistiske reinkarnasjonsperspektiv kan virke fremmed. Men forbedringsperspektivet er viktig for å forstå den menneskelige utfordring. Det dreier seg ikke bare om forandring i en eller annen selvopptatt forstand med en egentlig overfladisk målsetting om å føle seg bedre. Å fastsette som et sentralt kjennetegn ved mennesket at det kan forbedre seg er å fokusere på den mulighet et hvert menneske står overfor til å forholde seg annerledes og mer virkeliggjørende til tilværelsen og andre.

Denne etiske utfordring er gjentagende. Hvert menneske står overfor den, selv om mange velger ikke å forholde seg til den. I dypere forstand forutsetter en reell endring av ens eget etiske utgangspunkt et kritisk selvoppdragende og selvoverskridende oppgjør. Meditasjon kan hjelpe en til det, til å se egne svakheter tydeligere og forstå bedre hvordan ens egne handlinger frustrerer en selv og omgivelsene. Men mange meditasjonsformer er primært orientert om det å føle seg bedre og hjelper ikke den enkelte til å ta opp den evig gjentagende utfordring om forbedring. Det er forskjell på det bare å ville kjenne seg bedre og mer avslappet, og det å leve sitt liv ut fra en overordnet målsetning om å forsøke å velge etisk riktigere.

DEN EVIGE SPONTANITET
Gjennom gjentagelsen av talløse eksistensielle utfordringer viser livet sin vitalitet. Så lenge døden eller demensens mørke ikke har innhentet en, blir man ikke ferdig med utfordringen til å gjøre ting annerledes. Man kan leve slik at man i størst mulig utstrekning unngår å møte den. Man kan gi seg inn i opplevelser, rus og jakten etter ting som døyver en eksistensiell lengten etter å velge slik at man fullbyrder mer av sine etiske muligheter. Men et eller annet sted der inne banker denne gjentagende utfordring på. Menneskets viktigste eksistensielle utfordringer er gjentagende. Så flinke vi er til å unngå dem, bør vi antagelig være takknemlige for det. Mennesket har en utfordring ut over det man får gitt av sin egen tid. Men ikke minst vår egen samtid har utviklet gode muligheter for å slippe å se dette.

Ved å meditere eller på annen måte vende oppmerksomheten innover mot det spontane og ubundne i en, kan den enkelte slippe til mer av sine reaksjoner på seg selv. Mange typer meditasjon innebærer ikke et kritisk selvoppdragende eller selvoverskridende oppgjør. Acem-meditasjon kan åpne for at man stadig forsøker å se seg selv annerledes. Denne meditasjonsmetoden kan åpne mer for ens egen spontane, eksistensielle samvittighet. Denne mulighet for å overskride sitt eget blir man aldri ferdig med. Man kan alltid vende tilbake til sitt spontane og slippe til mer av bevissthetenes iboende ressurser.

Fremskrittstro og lineær historieforståelse kan for den enkeltes liv være en blindvei. Den moderne tro på fremgang kan hindre en i å se at det nettopp er i den gjentagende utfordring mennesket kan møte de største muligheter til et forbedret liv.

KAN ALLTID TAS AV VINDEN
Enkelte anser et syklisk historieperspektiv som pessimistisk. I det at hvert individ står overfor de samme utfordringer som har møtt tidligere mennesker, ligger det nærmest implisitt en påstand om at det ikke skjer en utvikling. Dette perspektivet kan snus rundt: Mennesket har alltid muligheten til å begynne på nytt. Historikere konstaterer med en viss undring at også under Stalin kunne mennesket ha gleder og sorger. Trusselen om et skudd i nakken i Ljublankas kjellere eller Gulags brutalitet kvalte ikke forelskelsens sødme, gleden over å bli mor eller far, eller skyenes lette gang over himmelen. Også under de mest repressive regimer kan mennesket bli tatt av vinden.

I det gjentagende perspektiv at mennesket til enhver tid kan vende tilbake til sin spontanitet, ligger den positive dimensjon: Livet går alltid videre. Livets spontanitet kan alltid aktualiseres. Det er igjen og igjen noe der inne som kan aktiveres.

Utfordringen om å slippe til det levende gjentar seg – nesten hvert øyeblikk for hvert menneske. Men det sykliske og lineære forenes på en måte. Å slippe til det levende, er å komme videre. Det som kollektivt sett er en gjentagelse, fornyer individet.

Keywords: tid | historie | meditasjon
| More