Acem Meditation International

Å gjenerobre sin historie: Et folk uten en fortid er et folk uten navn

Milan Kundera, den berømte tsjekkiske forfatter, skrev: «Et folk uten fortid er et folk uten navn» og for min egen del vil jeg gjerne tilføye: Et folk uten en fortid er ikke bare et folk uten et navn, men et folk uten en identitet.

Han talte om den fortvilte situasjon som hans landsmenn befant seg under det kommunistiske regime. Og vi forstår at han ga uttrykt for en frykt for at en større kultur ville overvelde og drukne det særpregete og unike ved det tsjekkiske og slovakiske folk. I prosessen med å utviske de individuelle nasjoner og å forsyne dem med en ny kultur, sto deres fortid i ferd med å bli ødelagt.

Noen sannheter taler høyere enn andre. Og sannheten i Milan Kunderas utsagn har en egen klangbunn for meg, på grunn av min egen historie, og også på grunn av min hudfarge.

Min historie er ikke enestående. Heller ikke identitetsproblemene som folk som ligner meg, svarte mennesker, møter. Men både for meg som individ, og for det store flertall, virker denne sannheten – at et folk uten en historie er et folk uten navn – noe mer påtrengende. Jeg forstår nå at grunnen til at jeg ble forfatter var at jeg ønsket å forstå dette.

Mytene om hittebarna

Psykologer har etter hvert ervervet ganske god forståelse for hvor viktig det er for vår tilværelse å ha en klar oppfatning om hvem vi er. Men det blir også tydelig gjennom mytene om de forlatte hittebarna – barna som per definisjon er uten navn. Disse mytene er universelle – de finnes i Europa, Asia, i Amerika, Australia og i Afrika.

De er ladede, fordi de er det ytre utrykk for det som kan hende er vår største frykt – redselen for å bli forlatt – og det medfølgende tap av selvet.

I mytene gjenspeiler heltens skjebne (han er som regel en mann) den fryktelige skjebnen til hele samfunnet. Tenk bare på fortellingen om Paris, som ble forlatt i en øde egn, og som ble oppdratt som en vanlig gjetergutt. Han var helt ukjent med sin opprinnelige identitet som prins av Troja, og ble til slutt den som var ansvarlig for tilintetgjørelsen av den storslåtte byen. Eller tenk på Ødipus, som vokste opp under omtrent de samme omstendigheter som Paris, og de fatale konsekvenser som fulgte i kjølvannet av hans ankomst i Teben.

Håp spiller likevel en like stor rolle hos mennesker som frykten for døden og å bli forlatt, og budskapet er ikke alltid like dystert som i disse to eksemplene. Tenk bare på legenden om kong Arthur, som sammen med sine riddere av det runde bord samlet det engelske folk i kjølevannet av den romerske okkupasjon. Og vi har Moses, motstykket til Luke Skywalker fra Star Wars i den jødisk-kristne tradisjon.

Moses var den som førte israelerne sammen ved å kalle dem tilbake til deres Gud, og gjennom dette minne dem om hvem de var.

Moralen i disse mytene og fortellingene er klar. Hvis du ikke vet hvem du er er du utsatt – du har et problem som kan vise seg å være fatalt. Heltene i mytene om hittebarna forstår dette instinktivt, og de føler seg før eller senere tvunget til å finne ut hvem de er, selv om det kan koste dem livet. Dette er til en viss grad også min situasjon, riktignok – i all beskjedenhet – i betraktelig mindre målestokk.

Fortellingen har to begynnelser

Jeg ble ikke forlatt i en ensom dal eller overgitt til enkle bønder som skulle oppdra meg. Jeg ble heller ikke oppdaget i sivet. Men det er klare paralleller mellom min historie og de klassiske hittebarnfortellingene. Som i alle slike fortellinger, har også min historie to begynnelser. Jeg er født i Lagos, som var den gamle hovedstaden i Nigeria på vestkysten av Afrika, i en familie som både tilhørte den tradisjonelle og den koloniale elite.

Min bestefar var aller ypperste høvding og overhode i et handelsimperium som strakk seg langs hele kysten. Min far, som hadde universitetsutdannelse fra England, ble dommer og senere justisminister. Min mor, som var født i Senegal, kom også fra et kjent handelsdynasti i Gambia, og både hennes far og bestefar var jurister utdannet fra Law School i London.

Jeg var seks år gammel da jeg ble sendt til England. Da fulgte jeg ganske enkelt en veletablert tradisjon i familien. Og som Remi, hovedpersonen i min selvbiografiske roman, «Yorubajente som danser» («Yoruba Girl Dancing»), finner ut etter noen år på engelsk kostskole: «Det var som jeg var blitt født på ny i England.» Slik var det, skjønt jeg forsto det ikke den gangen, fordi jeg i motsetning til min heltinne ikke hadde evnen til å skue tilbake. Men i virkeligheten kunne jeg like gjerne ha vært et hittebarn. For folk, som var smittet av en form for kollektiv blindhet, la bare merke til min mørke hudfarge, som på den tiden, like etter den annen verdenskrig, ikke fortalte noe mer om hvem jeg var, eller min bakgrunn, enn ullteppet, den lille jakken, eller kjedet rundt halsen til barnet som nettopp var blitt funnet i den gamle historien.

Hudfargen var bare et tegn, et hint, en liten rift i det slør av uvitenheten som skjulte min opprinnelse. Hittebarnets historie anses med nødvendighet å begynne i det øyeblikk vedkommende er funnet. Min historie begynte derfor også da jeg kom til England. Og i likhet med teppet og barnetøyet, ble min minner stuet bort og glemt, mens talismanen – min svarte hud – noe dempet i sin glød – hang gjenglemt rundt halsen min.

Hvis hittebarnet – det nyfunne barnet – kunne tale, ville det ha sagt: Hør her, jeg kommer fra det og det stedet, faren min er den og den, og dette er navnet som min mor visket inn i øret mitt.

Hvem vet, kanskje ville barnet i så fall ha blitt sendt trygt tilbake, eller det ville ha blitt drept. Noen ganger ville selv historiens gang ha endret seg. Men uansett, på godt eller vondt, så ville fortellingen ha blitt en annen.

To navn, to ansikter

Jeg var seks år gammel, og jeg kunne snakke. Jeg kunne ha fortalt lærerne, skolekameratene, mine verger som passet meg i feriene, at mitt hjem er der og der, min far er den og den personen, og dette er hva min mor kaller meg. Men jeg fikk dem ikke til å høre på meg. For mitt liv hadde først begynt den dagen jeg kom til England. Og slik ble jeg kledd i nye klær og gitt et nytt navn, som jeg skulle begynne mitt nye liv med. (Mine foreldre hadde viselig nok gitt meg to engelske navn som de kunne velge mellom, for de kjente til engelskmennenes avsky mot å snakke noe annet språk enn deres eget.)

Ettersom årene gikk ble lille Remi, jenta fra Yoruba i min roman, omformet, akkurat som meg, til et typisk produkt av en engelsk eliteutdannelse. Og hun var, akkurat som hennes venner, helt innforstått med de etablerte verdier i det engelske borgerskap. Dette bringer meg tilbake til Moses. Med fare for selvforherligelse, kan jeg tenke meg at Moses må ha følt det på samme måte der han vokste opp som sønn til faraoens datter i det kongelige palass i Egyptens rike. Jeg tror han følte det samme som Remi og meg: som en av dem. Neste kapittel i hittebarnets historie følger: Letingen begynner.

Letingen forvarsles alltid av en avgjørende hendelse. Noen ganger er den svært iøynefallende, andre ganger ikke. Det er når gåsepiken ikke får sove, kaster seg rundt i sengen oppå de 12 edderdunsdyner fordi den lille erten nederst gjør henne både gul og blå, hvilket bare en prinsesse kunne være følsom nok til å kjenne. Det er det samme som skjer når ynglingen Arthur lekende lett løfter sverdet fra stenen, mens de mest berømte riddere i kongeriket ikke makter å røre det av flekken. Og øyeblikket da moren til Moses trakk ham til side og sa,» Du er ikke en egyptisk prins, du er jøde.»

«Jeg er engelsk» «Nei, du er svart»

For Remi, hovedpersonen i min bok, kommer dette sannhetens øyeblikk når hun er utvekslingselev i Tyskland og en av de tyske lærene ber henne fortelle om livet i Afrika. Forvirret forklarer Remi at hun er engelsk, men læreren insisterer på at hun er afrikansk, og Remi gir etter for fredens skyld.

Hun setter i gang med å fortelle så mye hun kan huske fra en artikkel hun akkurat har lest i National Geographic. Den handlet om en afrikansk stamme fra østkysten av Afrika, og dette livet er like fjernt fra hennes eget liv som samenes liv må være fra livet i Paris.

Mine øyne ble også åpnet den gang jeg var utvekslingselev. En eldre tysk kvinne snakket til meg på gaten, og forlangte å vite hvor jeg kom fra. Tålmodig forklarte jeg slik som en femtenåring gjerne gjør at jeg kom fra England, hvorpå hun erklærte med tilsynelatende uimotsigelig logikk: «Du kan ikke være engelsk, du er jo svart.» Det er på dette punkt i hittebarnets historie at betydningen av talismanen som har hengt i et silkesnor rundt halsen blir klar. Plassert midt mellom to virkeligheter forstår helten omsider hva han ikke er, og lengter etter å få tak i sin egentlige opprinnelse. Og så begynner letingen.

I min bok åpner Remi skuffen hvor de få eiendelene, og minnene hun tok med seg fra Nigeria en gang for lenge siden, ligger gjemt, og undersøker dem. Men uansett hvor lenge hun henger over dem, glipper minnene og deres betydning, fra henne, for den svever like utenfor bevissthetens ytterste randsone.

Hva gjør hun da? Hun oppsøker mennesker som kan fortelle henne hvem hun er, og hun finner dem. Hun gjenoppdager sine gamle og nesten glemte venner fra Lagos, og føler seg lykkelig. Hennes leting er over, og hun har nådd det forjettede land. Hun vet nå hvem hun er, og føler seg trygg på sin plass i tilværelsen. Om det bare var så vel.

Som eremittkreps på leting etter nytt hjem

Da jeg forlot kostskolen var jeg som en av disse myke eremittkrepsene som finner seg et hjem i tomme skjell som har tilhørt andre arter. Når de vokser ut av dem, krabber de forsvarsløst omkring mens de fulle av angst prøver ut hvilke nye og forlatte skjell som måtte passe. Jeg fant ganske snart et skjell som jeg antok ville passe ypperlig, for AFRIKA sto skrevet tvers over ryggen på det med store svarte bokstaver. Ja, jeg gikk på jakt etter mine røtter, og jeg fant dem.

Det var i 1960, det året Nigeria fikk sin uavhengighet og Forandringens Vind blåste over Afrika. Trommene slo, og lyden fra trommeslagene overdøvet alle andre lyder. Men bare for en stund. En annen stemme meldte seg, og den var sterkere enn trommene. Den sa at hjemme er der hvor hjertet befinner ser, og jeg oppdaget at mitt hjerte fant seg ikke til rette sammen med bankfolk, jurister, leger og forretningsfolk fra Lagos. Disse vennene kunne ikke fortelle meg hvem jeg egentlig var, bare hvem jeg ikke var. Jeg var verken engelsk pike eller en jente fra Lagos. Jeg var ikke lenger Yorubajente.

Det er nå forfatteren i visse romaner fra Viktoriatiden gjerne griper inn og sier: «Kjære leser, jeg giftet meg med ham.» Hvilket jeg gjorde. Jeg giftet meg med en engelsk mann, og ble, da jeg mottok mitt nye pass, dette merkelige noe som er å være britisk. Teknisk sett var jeg engelsk, men i virkeligheten var jeg det like lite som skotter, walisere, irer, jøder og ikke-hvite er engelske. Jeg ble en Svart Person. En person som, når hun ble spurt, svarer at hun kommer fra London, Birmingham eller Bristol, men opprinnelig fra Afrika, de Karibiske øyer, India eller Pakistan.

Jeg var fremdeles opptatt med min søken. Men det er perioder i løpet av reisen hvor helten eller heltinnen blir midlertidig oppholdt, går seg vill i skogen, vandrer inn i et forhekset slott ved innsjøens bredd, blir bedt om å være dommer i en skjønnhetskonkurranse, må løse opp et par gordiske knuter eller løse sfinxens gåte.

Jeg ble oppholdt av ekteskap og tre barn. Og det var ikke før de nådde tenåringsalderen og begynte sin egen identitetssøken at min søken ble vekket på ny. Mitt spørsmål denne gangen var – Hva er egentlig en svart person? Det var åpenbart at mine barn hadde en helt annen forståelse av dette enn meg. Hvis noen sa til dem at de ikke kunne være engelske fordi de var svarte, var logikken i utsagnet langt fra innlysende for dem, og de svarte ganske enkelt: «Der tar du feil, kompis.»

Det selvinnlysende for dem var at deres far var engelsk, de var født i England, så hva annet kunne de være? Australske? De var svarte og engelske, akkurat som andre var hvite og engelske. Det var det samme for dem. Men ikke for meg.

Hvem er du? Fordi du ikke vet, er du ingen

Det forekommer meg at når en svart person i Europa blir spurt hvor vedkommende kommer fra, så betyr egentlig spørsmålet: Hvem er du? Den slutning jeg trakk var at dette var et spørsmål som vi ikke kunne gi et ordentlig svar på, fordi vi ganske enkelt ikke visste. Fordi vi ikke visste ble spørsmålet besvart for oss: «Du er ingen». Hvilket bringer meg tilbake til Moses.

Afrikanere som ble skipet til Amerika som slaver konverterte raskt til kristendommen. I første omgang fordi kristendommen hadde mye til felles med mange tradisjonelle afrikanske religioner. Yorubaene trodde for eksempel på en høyeste makt og et liv etter døden. Selv de langsomste og minst skarpsindige slaver kunne ikke unngå merke seg likhetene mellom deres situasjon og israelittenes åk i Egypt; og deres predikanter, som for det meste var svært oppegående menn og kvinner, plukket fort opp betydningen av Moses.

Moses som stedfortredende identitetsskaper

Instinktivt forsto de at hans funksjon hadde vært å gi israelittene deres selvfølelse tilbake, og dermed satte de i gang med å gjøre det samme for sitt folk. De overtok fortellingen om Moses som deres egen, og gjorde med det slavesamfunnene i Amerika i stand til å skape seg en felles identitet basert, så å si gjennom en stedfortreder, på en felles fortid. Det kan hevdes at deres overgang til kristendommen gjorde sitt til at de forble passive. Men det er hevet over enhver tvil at den også hjalp dem å overleve, psykologisk sett, forbausende intakte.

Forfattere i alle kulturer vil gjerne se på seg selv som pådrivere til sosiale endringer. Og svarte forfattere var de naturlige arvtakere til de første slavepredikanter. Fra starten av bidro de til å skape en svart kultur, noe som virket som et klart forsvar mot undertrykkelse etter at slaveriet var avskaffet. En av de første var Olaudah Equiano, som ble kidnappet bare ti år gammel. Hans memoarer ble gitt ut på slutten av syttenhundretallet, og kom ut i ni opplag bare mens han levde. Den siste i rekken er Toni Morrison, som fikk Nobelprisen i litteratur. Mye har forandret seg. Hvis noen spør oss i dag: Hvem er du? – så kan vi svare.

Som forfatter er mitt eget bidrag til det svaret så langt som min egen roman. Som nevnt er den en mer eller mindre selvbiografisk fortelling fra mine første år i England. Det er en dannelsesroman om hvordan det var å være en svart jente som vokste opp i England i femtiårene. Og i sentrum står Remi og søker etter sin identitet. Men romanen ser også på humoristisk vis på ironiske trekk og paradokser i hennes livssituasjon.

Jeg er glad for å kunne meddele at den ble godt mottatt, og oppmuntret av dette har jeg satt igang med en ny roman, som snart er ferdig. Det blir ofte sagt at forfattere skriver den sammen boken om og om igjen, og jeg er intet unntak. Selv om jeg skriver en historisk roman om slaveriet er temaene langt på vei de samme, skjønt mot et større bakteppe.

Slaveri fra et afrikansk perspektiv

Det blir en lang bok, som begynner på midten av syttenhundretallet og strekker seg over ett hundre år og tre generasjoner innen samme familie. Det er selvfølgelig skrevet utallige romaner om afrikanske slaver i Amerika og på de Vestindiske øyer, men svært få er skrevet fra et afrikansk ståsted. Dessuten har romaner om slaveri med få unntak alltid begynt da slaveriet begynte, eller på plantasjen.

Jeg føler et behov for å vise ganske inngående hvilken kultur afrikanerne forlot. De ble ikke hentet fra intet. Den første delen av romanen spiller seg derfor ut i Afrika. Helten er en ung aristokrat fra det gamle Yorubakongedømmet Oyo i nordvest Nigeria, som den gang var et velorganisert, militaristisk samfunn, og som blomstret i fire hundre år, helt til det ble styrtet av muslimske jihad-krigere fra nord.

Den andre delen av boken finner sted i Amerika, hvor hovedpersonen blir solgt som slave, og skildrer hans omstilling og tilpasning til sitt nye liv og miljø. I løpet av boken blir vi presentert for et syttenhundretalls Amerika sett med svarte øye, og ikke afrikanere sett med amerikanske øyne, som er det vanlige. Historieforskning viser at det nye samfunnet, i hvert fall i sydstatene, ble like mye påvirket av Afrika som av Europa, noe som egentlig synes opplagt i våre dager. Jeg håper at leserne oppdager at dette gir et interessant perspektiv på et ellers forslitt tema.

Identitetskriser er et hovedtema også i denne roman. Vår hovedperson, aristokraten fra Yoruba, er en fremmed i et fremmed land, som i enhver typisk slaveroman, men han er fast bestemt på å dra tilbake til Afrika. Hans identitetskrise består i at han fortsetter å tviholde på sin afrikanskhet i dette nye landet også når det opplagt er inadekvat. Det gjør at han kommer i konflikt med sine kone, som innser at den eneste fornuftige identitet i Amerika er en amerikansk identitet.

Gjennom hele sin barndom må datteren deres forholde seg til en far som i all hemmelighet forer henne med afrikansk kultur, og en mor som forkaster som totalt verdiløs selv tanken på noe slikt. Hun blir uunngåelig fanget mellom to krav: Afrika og Amerika. Og datterens egen krise kommer da hun må velge mellom et løfte til faren om å reise tilbake til Afrika og morens høyeste ønske, som er at hun må bli værende i Amerika.

Hun velger Afrika. Men så snart hun kommer til Sierra Leone, hvor familien slår seg ned, finner hun fort ut at ikke hører hjemme der. Hennes fars afrikanske perspektiv passer like dårlig som hennes mors amerikanske identitet. Hun har kommet til et nytt Afrika. Hun er som et hittebarn der.

Dobbel identitet i tredje generasjon

Det er ikke før i tredje generasjon at noen i familien føler seg hjemme i Sierra Leone. Opp i dette har historien en annen skjebne i vente for hennes sønn; så han har også en dobbel identitet. Personen er en fiksjon plassert i en historisk kontekst. Tiden går, og vi kan ane noe helt nytt i horisonten.

Under selve skriveprosessen ser jeg konturene av en ny tid, og det nye millennium varsler et jordskjelv i hvordan vi kommer til å definere oss selv i fremtiden. Vi er en del av en global kultur, og vi befinner oss utenfor de gamle hegemoniers favntak. Rase teller ikke. Hudfarge teller ikke. Nasjonalitet teller ikke. Så langt har det gått at i noen vestlige land teller ikke engang familien.

Det vil ikke lenger være mulig for styresmakter å manipulere med den nedarvede kulturelle bagasje som former individet. Tanker, tro og verdier vil være individets valg alene. I en grenseløs verden vil ingen drømme om å stille spørsmål ved en annens plass i den. Det forekommer meg å være et mål som det er vel verdt å kjempe for.

Artikkelen bygger på et foredrag som Semi Bedford holdt i Acem Kulturforum høsten 1999. Den er oversatt av Ingjerd Oudenstad.

Keywords: litteratur | psykologi | samfunn
| More