Acem Meditation International

De indre vinger i Radioteatret

Regissøren Steinar Berthelsen: Vårt håp er at lytteren ser mennesket – og ikke en historisk figur fra norske daler med avrevet bukseben og bunadskjorte. Dermed har vi selvfølgelig lagt våre egne tanker og følelser inn i ham.

-Peer Gynt, sier Steinar Berthelsen, -er et nasjonaldrama og på mange måter et rituale for mange. Alle har et bilde av hvem Peer er, og hva Ibsens dramatiske dikt handler om. Teaterkunstere vil gjerne fornye Peer Gynt. Det er bra. Men jeg synes fornyelsen ofte blir mest kosmetikk, fornyelse av alt rundt Peer. Det har vært laget mange gode Peer Gynt-forestillinger, for all del, men vi har virkelig prøvd å legge alle disse mer eller mindre gode sceneforestillingene så høyt oppe på hylla at vi kunne glemme dem. Vi ville i stedet se på Peer Gynt som en ny radiotekst, et dramatisk dikt skrevet for radio. Vi måtte derfor bruke mye tid og tankevirksomhet på tekstarbeidet. Vi prøvde å se på teksten som ny. Det vil si at vi ikke ville se den som så genial at vi la oss under den. Ibsens dramatiske dikt er meget godt, men også for langt, delvis uklart og for ordrikt. Vi krevde av teksten at den skulle være til å forstå.

-Hva har du forstått?

-Vi har først og fremst vært på jakt etter mennesket og ikke myten Peer Gynt. Det har ikke vært så viktig for oss å gjøre noe nytt eller annerledes. Vi har lett – ustanselig, på alle stadier i prosessen. Det Henrik Ibsen gjør, er nettopp å lete. Han elter og vrir og vrenger og prøver å finne ut av dette mennesket. Han spør. Det gjør vi også. Derfor har vi vært utrolig tekst-fikserte og tekst-tro. Og i Radioteatret har du en fantastisk mulighet til nettopp å lytte deg inn. Det er ingen scenebilder, ingen arrangementer som drar deg bort fra ordene. Lyden, musikken og ordene skaper bildene. Vi har undersøkt det Peer sier og det han gjør. Ikke knyttet til hva Ibsen måtte tenkt – eller med tanke på at disse ordene egentlig er et forfusket Goethe-sitat. Nei. Hva vil Peer med det han sier akkurat i denne situasjonen på dette tidspunkt i sitt liv? Vi leter og leter i teksten – og blir overrasket. Det har vært vår arbeidsmetode hele veien. Vi har ikke prøvd å finne på, men lett etter det som er bak ordene. Klarhet og tilgjengelighet – som forhåpentlig gir nærhet og identifikasjon – har vært målet fra vi begynte å arbeide med teksten – gjennom arbeidet med skuespillerne og i redigeringen.

Slik har vi forsøkt å komme på sporet av det usagte, det gåtefulle i noe av det mest interessante som er oppfunnet, nemlig mennesket. Vi spiller et stykke der vi ikke vet hva som skjer og hvordan det kommer til å gå. Vi vet ikke hva som skjer med Peer – før det skjer. For oss. Hvordan går det med ham til slutt, forresten? Dør han lykkelig? Eller lever han ennå?

Derfor har vi prøvd å ikke stille oss over eller under Peer, men skulder ved skulder. Vi ville identifisere oss med ham, ikke hylle ham eller avsløre ham, men gjerne avdekke. Det har vært viktig å kunne være med på at det går an å velge å gjøre det Peer gjør. Jeg ville valgt annerledes enn Peer – kanskje fordi jeg er feigere, kanskje fordi jeg er modigere. Vårt håp er at lytteren ser mennesket – og ikke en historisk figur fra norske daler med avrevet bukseben og bunadskjorte. Dermed har vi selvfølgelig lagt våre egne tanker og følelser inn i ham. Vi har heller ikke holdt igjen på driftene. Vi ville være direkte. Det er et mål å åpne opp, gå innpå driftslivet til Peer. Han er en mann og handler og føler som en mann. På godt og vondt.

-Og hvem er så Radioteatrets Peer Gynt?

-Han er på en måte dikteren som blir løgner. Og han er en mann som blir fryktelig forelska og bruker nesten hele livet på å rømme fra både dikteren, forelskelsen og dermed seg selv. Han blir jo helt asosial. Han har ikke en venn. Samtidig nærmer han seg hele tiden det nødvendige oppgjøret med seg selv. Det er det som er det spennende i stykket. På mange måter synes jeg Peer minner om den jeg-kulturen i unge miljøer, hvor mange er så opptatt av seg selv at de blir syke av det. De unge, i dag, løper fra ansvaret de har for å drive fram forandring i samfunnet. Det er vanlig å være mer opptatt av IT, økonomi og underholdning enn av mennesker. Det er så viktig å ha egne meninger at du ikke kan dele dem med en venn. Man diskuterer datakræsj framfor å snakke om krisa med kjæresten. Dette er en del av nedskrivingen av mennesket. Det er det Peer gjør også. Han skriver ned både seg selv og andre. Jeg skulle ønske de unge i dag brukte mindre tid på å ironisere over fortida og mer tid på å gjøre noe med forholdene for menneskene i nåtida og framtida. Jeg skulle ønske ordet solidaritet ble moderne igjen, og at det beste av innholdet i ordet ble vanlig praksis. Da må man ta ansvar og tørre å forplikte seg. Peer rømmer fra alle forpliktelser og står som gammel igjen uten kjæreste, uten barn, uten en venn. Det er trist. Man kan ikke ta avstand fra et menneske med en sånn skjebne. Dette mennesket må interessere oss. Hvorfor ble det sånn? Skjønner han noe til slutt? Kan vi hjelpe?

Steinar Berthelsen (47) er fast tilknyttet Radioteatret som instruktør. Han er utdannet ved Dramatiska Institutet i Stockholm og har arbeidet både på sceneteatrene og i NRK Drama Fjernsynet. I NRK Radio har han en lang rekke produksjoner bak seg – fra Ibsens Gengangere til moderne action-dramatikk som Arne Willy Dahls Det blåser på Haltenbanken. Han vant den internasjonale Prix Italia for sin regi av Karl Hoffs Alvhild. Produksjonen av Peer Gynt i Radioteatret tok et halvt år.

-Hvordan har du jobbet som regissør?

-Jo mer jeg våger å stole på meg selv, desto mer prøver jeg å ikke gi meg før jeg blir overrasket. Jeg vil ha noe ut over det som er korrekt. Det må svinge. Vi kjenner det fra musikken. Korrekt spilt musikk er ikke musikk. Musikk er møte mellom mennesker. Under opptak og redigering har vi selvfølgelig hatt idéer og retninger, men styrt unna detaljert planlegging. Vi vet ikke hvordan neste scene skal høres ut før vi er ferdig med den vi holder på med nå. Det er Peers prosess vi følger, det er den som avgjør – hvordan scenen skal være, hvor lang tid vi bruker på overganger mellom scenene. Skjer det fort – eller trenger han å puste? Der følger vi vår egen puls, vår egen følelse. Bruker hodet som styremekanisme – til å korrigere, hjelpe inn på riktig spor. Men det er nærværet i situasjonen som avgjør. Derfor sier jeg at vi ikke har overganger i denne produksjonen, bare fortsettelser.

-Radio er lyd. Her er sjansen til å høre bukkerittet og slagsmål på Hegstad?

-Vi bruker ikke lyd uten at vi mener noe med den. Lyd er en del av historien. Ikke som generelt bakteppe eller illustrasjon – bare for å fylle opp scener. All lyd er i forhold til Peers prosess – tanker, drifter og følelser. Ett eksempel er det vi kalte "hjulet" – et livshjul, en knirkelyd. Kanskje en smerte, kanskje et håp. Hva det er, er ikke interessant, bare det oppleves. Å skulle forklare hva det betyr ville være å lukke igjen det vi har forsøkt å åpne. Vi har prøvd å ta tak i hvordan det er å vokse opp i et trangt samfunn med fjell og natur rundt – på godt og ondt. Du kan rømme inn i denne naturen – eller du kan oppsøke den i en glede som gir kraft. Peer gjør begge deler. Han rømmer og søker ut. og han søker innover i fantasien. Han dikter. Naturen blir en del av Peers indre liv – det trange og det åpne, grenseløse med masse himmel over. I disse landskapene har vi brukt fugler. Til vår grunnidé hører også vingeslag. Peers indre vinger.

-Hvor er Edvard Griegs musikk?

-Den er fin. Du får kjøpt den på CD. Den binder våre oppfatninger for mye til at vi kan bruke den i en moderne radioproduksjon. Under opptakene arbeidet lydteknikeren Arne Barca og jeg med skuespillerne ekstremt nær mikrofonen. Uten tradisjonell gang til og fra når folk kommer og går. Da får du som lytter mennesket og teksten tett innpå deg. Det var et dristig valg, men nå viser det seg at det fungerer. Teksten er én stemme i den komposisjonen vi ville lage. Vi har hele tida sett på arbeidet med dette som å skulle komponere med tekst, kontentum og musikk. For Åsmund Feidjes musikk er ikke bare musikk i tradisjonell forstand. Vi spiller ikke Peer Gynt med musikk til. Vi ville ha et materiale vi kunne bruke på ulike måter. Komponisten har vært med på redigeringen – lyd, tekst, musikk glir over i hverandre. Lydtekniker, komponist og regissør har forsøkt å jobbe som et trehodet troll med det beste fra hver av oss. Et fantastisk morsomt og spennende samarbeid. Mer åpent kan man neppe arbeide sammen og samtidig beholde energien og konsentrasjonen.

-Og lytterne?

-Jeg håper vi klarer å formidle vår glede over å arbeide med en genial tekst som gir så mye undring og så mye innsikt. Og unn deg for all del å lytte til Peer Gynt i stereo. Gjerne med øretelefoner. Da hører du forhåpentligvis Henrik Ibsen puste.

Keywords: teater, litteratur
| More

Product

Dyade 1997/02: Mannen Peer Gynt og hans kvinner
 

Related articles

Litteratur

Fra Dyade temanummer Man...