Acem Meditation International

Dyade 1988/03: Rapport fra det tause teater

Hvorfor i all verden skal man interessere seg for teater? Teater­folk hevder selvfølgelig at teater er viktigere enn noen gang i vanskelige tider. Vi hører det — men vi ser det ytterst sjelden på norske scener. Og det verste er at norsk teaterdebatt synes like uvesentlig. Noen forsøker, men egentlig er det skremmende taust.

Product facts

Product type
Dyade
Product language
Norwegian
Weight
10 g
Price
€50.00
| More

Hva er da vitsen med å bruke et temanummer av Dyade på tea­ter? Jo, fordi dette dreier seg også om noe langt mer enn teater. Teatret er et symptom. Kunsten avspeiler som regel vitaliteten i et samfunn, og mer enn andre kunstarter er teatret tegn på sunn­het eller sykdom. For i sin kjerne er teatret mennesker samlet i en skapende gruppe med felles mål. De vilkår teatret arbeider under, viser hvilke vilkår idéfellesskapet har i vårt samfunn. Nå er norsk teater inne i forvirringens,engstelighetens, likegyl­dighetens og apatiens tid. Det finnes ingen klare, reelle fronter, bare gamle, oppvarmede 70-tallsbåser som ikke dekker virkelig­heten lenger. De sannheter man en gang kunne fylke seg bak, duger ikke mer. Ingen tør handle. Slik er teatret en refleks av mangt i vårt samfunn.

Dyade ga ut et temahefte om teater i 1981. De farer som ble varslet der, er alvor nå. I 1981 hentet redaksjonen bidrag fra et vidt spekter teaterfolk. Denne gang oppsøkte vi to av dem som har markert seg klarest de siste årene — Kjetil Bang-Hansen og Tom Remlov — i et forsøk på å samle tanker og løse opp floker. Dette nummer er derfor blitt til i en prosess gjennom flere måne­der. Etterhvert som vi trengte inn i stoffet, ble det stadig klarere at konfliktene samler seg rundt to roller: Kulturministerens og tea­terkunstnernes. Ingen velger. Ingen har åpent visir. Ved å være utydelig, gjør kulturministeren kunsten ufri. Og kunstnerne vil gjerne være ufrie. Det er det mest skremmende. Vi har ingen pretensjoner om å forandre. Det er slett ikke sik­kert at våre analyser er riktige eller at antydede modeller har noe for seg. Men norsk teater har en egen evne til å avvise og bassette uten å lytte. Det er som om nye tanker blir spede rop i et digert rom av mistanke, avmakt og taushet. Men enhver som vil teatret og det skapende kollektiv vel, bør bidra til at tausheten brytes. Vi har villet være så tydelige som mulig. Vårt håp er å få teater­folk til å begynne å snakke igjen.

Carl Henrik Grøndahl: Rapport fra det tause teater

Tom Remlov: Den store ufriheten

Carl Henrik Grøndahl: Å slåss for sine lenker

Kjetil Bang-Hansen: Det revolusjonære teater

Carl Henrik Grøndahl: Å gjenerobre teatret

Tom Remlov: Et kritisk miljø

Keywords: teater, teaterpolitikk, kulturpolitikk