Privat støtte - en uting?

I en rekke andre land får orkestre og teatre betydelige summer fra enkeltpersoner og fra næringslivet – hvorfor ikke her i landet?

Gjennom årene har mange reist spørsmålet om det er riktig at våre offentlig eide kulturinstitusjoner ikke forsøker å få støtte også fra enkeltpersoner og fra næringslivet. De aller fleste har holdt på prinsippet om kun å ta imot den støtte det offentlige gir, utfra det syn at man ved å ta imot privatstøtte dels kan underminere politikernes følelse av plikt til å gi støtte og dels utfra en viss frykt for å miste kunstnerisk selvstendighet og integritet.

Det er i den forbindelse interessant å merke seg at det i enkelte andre land, blant dem USA, reises lignende innvendinger mot å akseptere støtte fra det offentlige – frykt for at politikernes interesser ikke alltid tilsvarer de mål den kunstneriske ledelse har satt seg.

Hadde kulturinstitusjonene fått de beløp man trengte og med rimelighet kunne forlange, ville det i utgangspunktet ikke være nødvendig å gå rundt med tiggerstaven. Men situasjonen er desverre ikke slik. Det offentlige har ennu ikke sørget for at Norge har et eneste fullt utbygget symfoniorkester. Selv vårt fremste representasjonsorkester, Oslo Filharmoniske Orkester, har langt fra det antall musikere som er nødvendig. Det er varsler om budsjettnedskjæringer ved teatre over hele landet, Den Norske Opera må innskrenke antallet forestillinger, og vår nasjonalballett lider sterkt av å ha altfor få dansere.

Jeg tror ikke at kulturinstitusjonens eiere – stat og kommune ville redusere sine bevilgninger til disse institusjoner hvis disse selv også greidde å få tak i midler fra andre kilder. Denne tilleggsstøtte kunne brukes til spesielle prosjekter som den kunstneriske ledelse ellers ikke kunne fått gjennomført innen de vanlige budsjettrammer – ikke prosjekter pådyttet kulturinstitusjonene fra kommersielle interesser, men ønsker fra den kunstneriske ledelse.

Jeg tror svært få ønsker en total sanering av det offentliges støtte til våre kulturinstitusjoner. Selv ser jeg så absolutt at den helst økes betraktelig. Det jeg ikke forstår, er at så mange går sterkt imot støtte fra private. I en rekke andre land får orkestre, teatre og operahus betydelige summer fra enkeltpersoner og fra næringslivet, og den kunstneriske kvalitet og spennvidde er for manges vedkommende på et nivå vi kun kan drømme om. En amerikansk bank gjorde det mulig for Oslos konsertpublikum å oppleve the New York Philharmonic Orchestra, SAS har vært med på å presentere en stor vikingutstilling i London og New York, og et stort oljefirma yter hvert år store beløp til The Metropolitan Opera, og gjør det mulig for millioner av amerikanere å få del i operahusets forestillinger gjennom radiooverføringer. Selv the Royal Opera House, Covent Garden, i London er idag totalt avhengig av privat tilleggsstøtte for å holde virksomheten på et så høyt kunstnerisk nivå som ledelsen ønsker seg.

Næringslivet kan støtte kulturinstitusjonene på mange måter. En måte er selvsagt direkte pengestøtte, men det er andre former som er minst like viktige. Ved å kjøpe billetter til ansatte, er en bedrift både med på å støtte kulturinstitusjonene, de er med på å fylle konsertsal eller teater – de bruker kulturen – og de yter samtidig noe for sine egne ansatte. Mange konserner er også storkjøpere av kunst – til glede for ansatte og for kunstnerne. Støtte kan også gis i form av varer (f.eks. kontorutstyr, maling, møbler etc.), eller råd og tjenester (fra f.eks. advokater, regnskapsspesialister eller reklameeksperter).

Kulturinstitusjonene mottar alt i dag støtte fra næringslivet gjennom annonser i programmene o.l. – og det er derfor ikke noe prinsipielt nytt hvis denne støtte utvides. Idretten – som jo nu offisielt skal regnes som en del av kulturlivet – mottar betydelige beløp over reklamebudsjettene innen næringslivet, og svært få reagerer på dette.

Ved å støtte kulturlivet på en eller annen måte viser næringslivet også at det føler et ansvar for de lokale kulturinstitusjonene og for nærmiljøet – et ansvar for at lokalbefolkningen og da også sine egne ansatte, får et så godt kulturtilbud som mulig. I USA har enkelte større konserner til og med ansatt kunstnere for å virke i det lokalmiljøet der bedriften ligger.

Også som enkeltmennesker kan vi vise et ansvar overfor kulturlivet – et ansvar som går ut over det vi gir via skatteseddelen. Ved å bruke museene, teatrene og orkestrene, kan vi vise at vi føler at disse institusjonene og det de står for, er viktige for oss mennesker. Jeg er helt overbevist om at publikum i enkelte tilfeller er villige til å betale høye billettpriser slik at f.eks. Operaen eller våre orkestre kunne engasjere topp kunstnere man ellers ikke ville hatt råd til – og på den måten var vi som publikum selv med på å gi oss et mere spennende og rikt kulturtilbud. Stockholmsoperaen hadde tidligere i år engasjert 3 stjernesangere til en forestilling og billettene kostet over 200.kroner. Gjestehonorarene ble helt og fullt dekket av den ekstra «cover charge» publikum betalte, og slik kunne Stockholms operapublikum oppleve verdenssangere uten å belaste Operaens ordinære driftsbudsjett – tre sangere man ellers ikke ville hatt råd til å engasjere. Hvis f.eks. Oslo Filharmoniske Orkester øket billettprisen ved sine «ekstrakonserter» med ytterligere kr. 50., ville man med fullt hus hatt ca. kr. 80.000. i ekstrainntekt! Et honorar på omtrent kr. 100.000. ville nok friste selv de fleste verdensnavn til å komme til den utkant av verdens musikkliv Norge tross alt er.

Jeg tror det er galt av kulturinstitusjonene ikke å benytte alle muligheter man har for å øke sin egendekning med det for øyet at den kunstneriske kvalitet skal bli så høy som mulig. Det er målet man må strebe mot. Selvsagt bør støtten fra det offentlige fortsatt være grunnlaget for at vi i det hele tatt skal ha kulturinstitusjoner med et høyt kunstnerisk nivå, men vi må ikke glemme at også annen støtte kan være verdifull – på kort og lang sikt.

Dag Simonsen

Keywords: teater
| More

Related articles

Product

Dyade 1981/03: Teater eller vernehjem?

 

Related articles

2015-årgangen av Dyade

2015-årgangen av Dyade

1/15: Ensom eller tosom? Parforholdet som eksistensiell utfordring

2/15: Stillhetens stemme - Are Holen 70 år

3/15: Flukten fra stillheten – motstand som ressurs i Acem-meditasjon

4/15: Ung identitet i brytning - hva gir mening mot 2020?

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

Dyade ISSN
0332-5790 (trykt utgave)
0807-2736 (digital utgave)

Nyhetsbrev

Her kan du melde deg på vårt nyhetsbrev. Du får melding hver gang et nytt nummer er i handelen, og noen ganger når vi inviterer til temamøter i forlengelsen av en utgivelse.

Meld deg på nyhetsbrevet

Facebook

Lik oss på Facebook og få oppdateringer hver gang det skjer noe.

Dyade på Facebook

Smakebiter

Skyen

Skyen

Etter mitt første fordypelseskurs i Acem gjenopptok jeg tegning. De fem siste årene hadde jeg tegnet lite, og forholdt meg til tegning som en måte å illustrere idéer på.

Et rom der dørene til det ubevisste står på gløtt

Et rom der dørene til det ubevisste står på gløtt

Jeg har et mål, men vet ikke veien til målet. Jeg vet ikke engang hvordan målet ser ut. Jeg vet bare at jeg skal skrive noe om min erfaring som arkitekt og som mediterende, men hva teksten kommer til å handle om vet jeg ikke enda.

Det er typisk en kreativ prosess for en arkitekt, å jobbe mot et mål, med et resultat vokser frem underveis. Og prosessen er ganske lik, enten det gjelder å skrive eller å tegne hus.

Turist i et  krevende land

Turist i et krevende land

Bilder fra en reise i Algerie

Den arabiske mannen

Den arabiske mannen

— mellom barken og veden

Vi har hørt mye om Midt-Østens kvinner og deres vilkår, men hvordan er det å være arabisk mann, vokse opp i en arabisk familie, leve sitt liv med kone og barn, venner og arbeidskolleger? Er de entydige vinnere i kjønnskampen, eller er det ikke så enkelt?

De har andre skikker og synsmåter enn skandinaviske menn. Kan vi allikevel forstå deres hverdag og liv?

Yoga og helse

— hva sier forskningen?

Hva gjør yoga med helsen? Ulike yogabøker presenterer ulike effekter, noen basert på rene antagelser, andre på erfaring. Det siste tiåret har vitenskapelig forskning på yoga tatt seg kraftig opp. I denne artikkelen diskuterer Erik Ekker Solberg, Halvor Eifring og Are Holen yoga-forskningens resultater.

Stillhetens bevegelser

Vi er mennesker av kjøtt og blod, og våre liv er spunnet inn i tiden. Yoga og meditasjon gir svar til noen av sinnets lengsler mot stillhet og tidløshet, men slipper aldri helt taket i kroppens, sansenes og hverdagens mylder av krav og behov. Kroppslige og mentale teknikker kan hjelpe oss å leve nær spenningsfeltet mellom det stille og det støyende.

I have nothing to say, and I am saying it

- Nøytralitet som forpliktelse

Tate Gallery for Modern Art i London har ved siden av et non-figurativt maleri slått opp dette sitatet av den nonfigurative maler Gerhard Richter: ”I have nothing to say, and I am saying it.”

Kunne han (Sarkozy) bare sett det selv!

For å illustrere aktualisering kan man bruke ikke bare historier om mediterende, men også ”felles kjente” fra politikk, næringsliv og litteratur. Det er ingen grunn til å tro at f eks Frankrikes tidligere president Nikolas Sarkozy eller Apples grunnlegger Steve Jobs ville ”holdt ut” med en mild meditasjonsmetode som Acem-meditasjon. Men de kan brukes som pedagogiske eksempler i et mer allment forsøkt på å forstå hva aktualisering er.

Meditasjon over døde kropper

Slutten på livet er tema for meditasjon i de fleste kulturer. Men den aller sterkeste påminnelse om dødens realitet er fysisk: livløse kropper, råtnende legemsdeler, hodeskaller og knokler. Man skulle kanskje tro at slikt bare fyller en med vemmelse, men fredfylt ro ser ut til å være en like vanlig reaksjon.

Med ansikt mot døden

Døden er absolutt. Den er ikke høflig. Den pakker ikke inn. Døden kommer når den kommer og tar det den tar. Den presser alvor og følelser selv på de som liker å holde denslags på avstand. Døden er brutal, men ærlig.

Feriereisen og fortellingen om deg selv

- om forskning på turisters erfaring av reisen

Svein Larsen har gjennomført en rekke studier av turister og feriereisende, blant annet med vekt på motiver for å reise, vurderinger av risiko og sammenlikning på tvers av land og kulturer.

Reise i okkupert land

"Halvor, du må våkne!" I søvne har jeg hørt den harde og intense bankingen lenge, men den har flytt sammen med bilder og fantasier i drømmene mine, og jeg har sovet ufortrødent videre. Men nå er det vår dør de dundrer løs på, etter først å ha brutt seg inn gjennom det lille og primitive, men egentlig ganske hyggelige hotellets hovedinngang og gått fra dør til dør med det samme støyende og angstvekkende budskap: "Husundersøkelse!"

Hvor opptatt er vi av sex, og hvorfor?

Det er vel kjent at unge menn kan ha lyst på sex en gang i mellom, men seksualbehovet ser ut til å gjennomsyre oss hele livet. Seksualdriften påvirker oss livet igjennom, enten vi vil det eller ikke. Dette gjør sex til en eksistensiell utfordring.

Sjekking, sex og partnervalg

- kresne kvinner og ivrige menn?

Menn vil spre genene sine til flest mulige kvinner, mens kvinner har færre sjanser og satser mer på hver mann – at han skal bli der for alltid og beskytte henne og barna. Men hvor godt stemmer dette for hvordan kvinner og menn sjekker i dag? Og er det faktisk slik at menn har mest lyst og kvinner ikke orker?

Menn uten manuskript

Guttemannen lunter inn på scenen. Ikke farlig. Bare uskikkelig.

Uregjerlige liv med vendepunkter

Hva er vår livshistorie? Det er i alle fall ikke dokumentasjon av alt som har skjedd i livene våre. Vi har ikke hjernekapasitet til å huske alt, og om vi – med støtte i moderne datalagring – kunne det, så ville det bli en uprioritert oppsamling av smått og stort som knapt ville interessere noen.