Acem Meditation International

Hovedprinsipper i Acem-meditasjon

av lege og psykolog Are Holen

Hensikten med dette kapittel er å klargjøre sentrale trekk ved Acem-meditasjon som metode. Man kan ikke lære denne meditasjonstype ved å studere følgende sider – eller noen tekst overhodet. Acem-meditasjon tilegnes ved en personlig læringsprosess gjennom instruksjon, veiledning og drøftelser på begynnerkurs.

Meditasjonsteknikker er temmelig forskjellige med hensyn til hvordan de utføres og virker. Generelt synes å gjelde at utbyttet avhenger av egenskaper ved teknikken og den mediterendes motivasjon for regelmessighet. Erfaring fra Acem viser dessuten at ramme og form på meditasjonsundervisningen er utslagsgivende for hvor langt den mediterende greier å nyttiggjøre seg metodens muligheter. Forskjeller mellom ulike meditasjonsmetoder og læringssystemer drøftes ikke nærmere her. Men i det følgende skal vi se nærmere på hvordan Acem-meditasjon fungerer.

Acem-meditasjon finner sted i brytningen mellom sinnet egenaktivitet og spontanaktivitet. I korthet går metoden ut på stadig å finne ledig metodelydgjentagelse som øker den spontane muligheter til spenningsbearbeidelse og ressursfrigjøring. På lengre sikt og utelukkende ved regelmessig meditasjon starter aktualisering av grunnleggende personlighetstrekk. Rester, begrensninger og spenninger som ellers neppe er gjenstand for modifikasjon, bearbeides. Dette skjer sjelden uten en viss motstand. Mange slutter nå det begynner. Derfor er det viktig å innarbeide en innstilling til prosessen som hjelper den mediterende til å nyttiggjør seg metodens muligheter.

Slik mediterer man
Acem-meditasjon utføres sittende – enten på stol, i sofa eller seng – med god støtte i korsrygg. Sittestillingen skal være bekvem, ikke kreve særlig oppmerksomhet. Meditasjon bør utføres et sted hvor man er relativt uforstyrret av nære lyder o.l. Acem-meditasjon gjøres to ganger daglig vanligvis 30 minutter hver gang. Tidene for meditasjon er gjerne om morgenen og før middag.

Når man mediterer, går kroppens aktivitetsnivå noe ned. Etter at man har spist, går det derimot opp med økt blodfordeling til fordøyelsesorganene. For ikke å la disse motsatt rettede fysiologiske prosesser kollidere, unngår man å meditere de første par timer etter et større måltid.

Meditasjon innledes med å lukke øynene. Den mediterende gjentar i tankene en metodelyd. Dette gjøres lett og uanstrengt – helt uten konsentrasjon. Samtidig vil tanker inntrykk, bilder, kroppsfornemmelser, følelser, etc. komme og gå spontant. De øver vekslende innflytelse på metodelydgjentagelsen. Tidvis vil tanker ta over. Når dette skjer, begynner den mediterende på ny å gjenta metodelyden lett. Slik fortsetter man til meditasjonstiden er omme.

Egenaktivitet og spontanaktivitet
Slik vi ser det, skjer utvikling og forandring gjennom meditasjon ikke i kraft av bestemte bevissthetstilstander eller ved innflytelse fra "høyere makter". Avgjørende for fremgang er hva den mediterende selv gjør; meditasjonsutførelsen eller egenaktiviteten opprettholder eller utvider grensene. Det som oppleves, har underordnet betydning. Endring i meditasjonsadferd fører gjerne til forandring i hvordan en person mestrer tilværelsens ulike utfordringer.

Selv om det på enkelte felt er klargjørende å beskrive utførelsen med adferdsorientert tilnærming, er allikevel ikke Acem-meditasjon noen form for adferdsterapi. Forandringer fremkommer gjennom egenaktivitet eller indre adferd, ikke på grunnlag av betinging eller avbetinging – belønning eller straff.

Ny adferd læres gjennom regler og/eller utprøving. Acem-meditasjon læres på begge måter. Begynnerkurs og senere undervisning klargjør regler og utførelsesprinsipper. Regelmessig meditasjonsutøvelse gir erfaring og utprøving. Veiledning, diskusjoner og studier av meditasjonstekniske artikler bidrar til dyktiggjørelsen av utførelsen i forhold til den enkeltes vekslende betingelser.

Adferd finner alltid sted i en sammenheng og øver innflytelse innenfor denne. Meditasjonsutførelsen gjøres i forhold til sinnets vekslende spontanaktivitet: strømmen av tanker, bilder, følelser, fornemmelser og stemninger som alltid er til stede i sinnet på forskjellig vis under meditasjon og ellers. I sin ytterste konsekvens avspeiler spontanaktiviteten dels ressurser, dels ubearbeidede rester fra et menneskes nåværende og tidligere livssituasjon, dets psyko-sosiale og samfunnspolitiske relasjoner. Acem-meditasjon utgjør én måte hvor mennesker ved egenaktivitet kan endre psykologiske forutsetninger for sin tilværelse. Dette kan sette personen bedre i stand til å arbeide for forandringer også av materielle, utdannelsesmessige og sosio-kulturelle forhold. Acem-meditasjon er en indre handling som gir avspenning, men hvis vesentlige effekter forøvrig spores i menneskets utadrettede tilværelse.

I resten av dette kapittel skal vi gå nærmere inn på følgende sentrale emner for forståelse av Acem-meditasjon:

Metodelyd
Metodelyden er en sammensetning av meningsløse, men ikke virkningsløse lyder. Den er et nødvendig middel for å starte og opprettholde prosesser som kjennetegner Acem-meditasjon. I Acem har metodelydene hverken språklig eller symbolsk betydning. De fremkommer ved kombinasjon av visse vokaler eller diftonger sammen med enkelte konsonanter, slik at helheten danner et av flere passende rytmemønstre. Når metodelyden gjentas ledig i tankene under meditasjon, utløses en reflektorisk avspenningsmekanisme i sentralnervesystemet. En amerikansk fysiolog har kalt dette "relaxation response".

Slik de benyttes i Acem-meditasjon, har metodelyder to sentrale funksjoner: en harmoniserende og en provoserende. Metodelyden er harmoniserende fordi den bidrar til avspenning, sinnsro og fremvekst av nye ressurser. Den er provoserende fordi den aktualiserer spenninger og begrensninger. Tidvis får den også frem motstand, uro og tendenser til forsterkede forsvarsmekanismer. Under slike forhold har den mediterende ofte uerkjente tilbøyeligheter til å unngå riktig bruk av metodelyd. Dette skjer enten i forhold til meditasjonsvaner, meditasjonsutførelse eller begge.

En metodelyd kan man ikke konstruere på egen hånd. Langtfra dreier det seg om hva enkelte kan tro: å finne en klangfull lydsammensetning som behager. Estetiske kvaliteter er ingen veiviser til å komme på sporet av egnet lyd.

Metodelyd får man på begynnerkurs. Med mindre det brukes en felles metodelyd for alle i gruppen, noe som praktiseres enkelte steder, gis de individuelt av utdannet meditasjonslærer. Utvelgelsen baseres da lite på personlighetsvurderinger, men på livsfase (alder), kjønn og kognitiv stil. Av undervisningsmessige grunner er de nærmere kriterier for utvelgelse av metodelyd ikke offentlig kjent. Meditasjonslærer finner raskt frem til passende lydsammensetning for den som skal lære meditasjon. Selvsagt er det ikke én metodelyd for hvert menneske. De gis etter et system som nødvendiggjør gjentagelse etter visse kategorier.

Hvis en person ved misforståelse endrer lydkombinasjon, vil dette før eller senere gi utslag på virkningene av regelmessig meditasjon. Riktig lyd er derfor avgjørende. Metodelyder kan gjøres sterkere etter visse stigningsrekker. Når en person har meditert 2-3 år, kan vedkommende etter et kort intervju få tildelt forsterket metodelyd. Ytterligere forsterkninger kan også gis senere med 2- 3 års mellomrom.

Avspenningseffekten er omtrent den samme med forsterket metodelyd. Derimot intensiveres aktualisering av ubearbeidede sider i personligheten og frisettingen av nye ressurser. Det ville vanskeliggjøre meditasjonsutførelsen dersom forsterket metodelyd ble gitt på begynnerstadiet. Når den gis til rett tid, opplever de aller fleste at dette beriker meditasjon vesentlig.

Metodelyden skal utelukkende benyttes til meditasjon Man skal holde den for seg selv, ikke si den høyt eller skriv den ned etc. Annet svekker lydkombinasjonens virkninger. Vesentlig er at metodelyden forblir non-assosiativ – dvs den skal ikke tillegges betydning, knyttes til bestemte saksforhold, følelser eller relasjoner. Det er med andre ord en funksjonell hemmelighet når mediterende ikke utveksle metodelyder eller sier dem til hverandre. Selv for ektepar hvor begge har samme metodelyd og vet om det fra meditasjonslærer, gjelder det samme.

For utenforstående som ikke kjenner metodens dynamikk, ikke vet hvor den er følsom, kan slik innstilling virke noe fremmed. Lang erfaring understreker imidlertid nødvendigheten av at man omfatter metodelyden med holdninger som noe privat og diskret, ellers mister den sin non- assosiative kvalitet.

Gjentagelse
Metodelyden skal under meditasjon gjentas i tankene med en passende periodisitet. Vanligvis er dette noe i underkant av én gang pr. 2 – 4 sekunder, men dette vil variere. Normal skal taleorganet ikke benyttes. Heller ikke skal gjentagelsen følge åndedrett eller hjerteaksjon. Fra tid til annen kan den allikevel gjøre det, men det er viktig at gjentagelsen ikke bindes til disse eller andre rytmiske fornemmelser i kroppen.

Mental gjentagelse av enhver stimulus – enten den er auditiv, visuell eller kinestetisk – vil gi en viss avspenning. Monoton stimulering fremkaller gjerne hva man i fysiologien betegner som habituering; under meditasjon fungerer dette som delvis avskjerming mot ytre inntrykk og gir tilsvarende økt varhet for indre prosesser. Dette er en av forutsetningene for spenningsbearbeidelse i metoden.

Selve gjentagelsen utgjør en relativt enkel og mekanisk komponent i meditasjonsutførelsen. Den volder sjelden særlige problemer. Vanskeligheter kan derimot melde seg bl. a. i forhold til hvordan metodelyden gjentas. Dette drøftes nærmere i neste avsnitt.

Mental ledighet
Ser vi på ordklassene i dagligtale, finner vi at adferd gjerne beskrives med verb og angir bevegelse eller prosess: f. eks. å gå, å tenke, å lukte, å slå, å gjenta. Enkelte ord karakteriserer adferd nærmere: f.eks. å gå hissig, å tenke langsomt, å lukte ivrig, å slå vennlig, å gjenta tålmodig. Adverb kalles slike tilleggsord.

Adverb karakteriserer altså verbet. Når adverbet ikke angir tidsrelasjon, romforhold eller sansekvalitet, beskriver det oftest hva man med et psykologisk uttrykk kaller en "holdning". Den formidler hvordan adferden gjøres og antyder noe om personens emosjonelle tilstand i handlingen.

Meditasjonsadferd er å gjenta en metodelyd i tankene. Holdningskomponenten i gjentagelsen er helt avgjørende for hvorvidt bearbeidelse finner sted eller ikke. Hvordan skal metodelyden så gjentas? Svaret er at den skal gjentas lett og ledig, uten konsentrasjon, press eller anstrengelse. Den skal heller ikke gjentas med overdreven ledighet, det vi kan kalle utflytenhet. Den skal gjentas med det som i meditasjons-sjargong kalles "flåmh", en forkortelse for fri, ledig, åpen mental holdning. For leseren virker kanskje understrekning av ledighet i gjentagelsen som et enkelt og banalt poeng; det synes lett å utføre og det kan samtidig virke uforståelig at det skal ha vidtrekkende følger for personlighetsbearbeidelse. Kan man ikke like gjerne nå samme resultater med ledig holdning i sinnet uten bruk av metodelyd?

Om selve gjentagelsen av metodelyd er en enkel og mekanisk komponent i utførelsen, så er ledig mental holdning nettopp ikke det. Ved hjelp av metodelyd oppnås en spontan muskulær, vegetativ og mental avspenning som er noe. Større enn hva man kan klare ved viljesbeslutning om å spenne av. Under meditasjon løsner gradvis små, passende doser av bundne spenninger i kropp og personlighet. Spenninger går over fra passiv til aktiv tilstand. De aktualiseres; deres innflytelse på aktivitetene i sinnet blir merkbar – også på metodelydgjentagelsen. Aktualiserte spenninger trekker gjentagelsen bort fra ledighet mot konsentrasjon eller utflytenhet. Riktig meditasjon starter altså prosesser som før eller senere fører til spenningsdominerte utførelsesfeil. Til å begynne med er den mediterende neppe klar over hva som hender, men registrerer bare at meditasjonen er mindre tilfredsstillende eller går tregere.

Etter hvert som den mediterende blir klar over at konsentrasjon eller utflytenhet preger utførelsen på måter som før var uerkjente, har vedkommende også nådd tilstrekkelig klarhet og frihet til et avgjørende valg. I den aktualiserte spenning er formende deler av ens livshistorie levende føyet inn i meditasjonsutførelsen. Endringer til større ledighet er derfor ikke lenger en isolert meditasjonshandling, men en mulighet til gjennomgripende utvikling mot større ledighet for deler av ens personlighetsstruktur. Man har i meditasjon fått et valg til å utvide noen av sine grenser, til å overskride handlingstilbøyeligheter som ellers bestemmes av spenninger.

Begrensninger i personligheten møter vi altså i meditasjon som avvik fra ledighet, tendenser til konsentrasjon eller utflytenhet. I organismen finner vi tilsvarende konsentrasjon en tendens til konstriksjon eller muskelstramning. Utflytenhet møter vi som overslapphet. Dersom metodelydgjentagelsen preges av konsentrasjon eller utflytenhet, vil utførelsen opprettholde de spenninger som aktualiseres. Arbeidet i meditasjon er derfor stadig å finne den ledige, ikke- konsentrerte, ikke-utflytende mentale holdning som gir rom for spontan integrering av erfaringer og bearbeidelse.

Mental ledighet er en bevissthetsholdning av samme art som frittflytende oppmerksomhet i psykoanalyse, hvor det etterstrebes frie assosiasjoner. I psykoanalyse er man imidlertid opptatt av tankens innhold, analysere og om mulig føre dens virksomme emosjonelle rester tilbake til tidlige formende erfaringer. I Acem-meditasjon som i psykoanalyse får sinnets innhold passere fritt uansett om man synes det som kommer er trivielt, dumt, umoralsk, banalt, interessant eller fascinerende. Forskjellen er at man i Acem-meditasjon er likegyldig overfor tankenes innhold, man forsøker ikke å forstå dem nærmere. Meditasjon gir derfor ikke direkte ny forståelse av barndomserfaringer e.l. Det vesentlige i meditasjon er ikke hvilke tanker som kommer, men at de får passere. Metodelyden hjelper til å skape en ledighet som ellers er umulig å få til. Den etablerer med andre ord økt åpenhet i områder av sinnet som ellers er utilgjengelige.

Det er altså ikke tilstrekkelig bare å gjenta en metodelyd for at prosessene skal bil virksomme. Den mentale holdning hvormed gjentagelsen skjer, er helt avgjørende. På dette grunnlag går store skillelinjer mellom ulike meditasjonsmetoder som har det felles at en eller annen lyd gjentas. De viktigste forskjeller kommer frem i hvilken mental holdning som ledsager gjentagelsen. Teknikker som bygger på konsentrasjon (bl. a. ulike former for japa) har gjerne lyder med meningsinnhold. Acem-meditasjon er helt motsatt: mentalholdningen er åpen, ledig. For ikke å vanskeliggjøre den ledige holdning, er derfor metodelydene konstruksjoner uten språklig eller symbolsk betydning.

Vi har dermed gått gjennom de tre nødvendige og tilstrekkelige komponenter for Acem- meditasjon: (l) metodelyd som bidrar til spontan avspenning og aktualisering, (2) gjentagelse som gir avskjerming for ytre stimuli og således øk vârheten for indre sider bl.a. i aktualiseringsprosessene (3) den mentale ledighet som ivaretar psykologisk strukturbearbeidelse. Vi skal nå se nærmere på det fjerde emnet som er sentralt for Acem-meditasjon.

Innstilling til prosessen
Innstillinger uttrykker verdier i forhold til en sak, prosess person eller gjenstand. De preger adferd og opplevelse toleranse og tilpasning. Å praktisere Acem-meditasjon regelmessig gir riktignok avspenning, overskudd og personlig vekst, men utviklingsprosessen kan også periodevis før med seg økt tretthet, uro, motstand, kontakt med ubehagelige følelser o. a. Acem-meditasjon er en virksom, men allikevel mild og gradvis bearbeidelsesprosess. Sjansene for a aktualisering skal overbelaste individet psykisk er ubetydelige; i en viss forstand er prosessen selvregulerende. Ikke desto mindre får motstandsfaser i meditasjon utslag i de mediterendes motivasjon, regelmessighet og vilje til å fortsette. Dersom det ikke er opparbeidet forståelse og konstruktiv innstilling også til disse forhold, vil den mediterende lett forandre meditasjonsutførelse og argumentere for sær egne måter å tillempe utførelsesprinsippene, bli uregelmessig eller slutte helt. Dette reduserer ubehag, men opprettholder spenningene.

Ofte kan man treffe personer som forteller at de en gang har lært Acem-meditasjon. De kan uttrykke seg omtrent slik: I begynnelsen merket jeg gode resultater, men så dabbet det av etter hvert. Det ga liksom ikke mer etter en stund. Gradvis ble det til at jeg sluttet. Slike utsagn belyser forhold som er altfor lite påaktet blant mediterende og andre. Den elementære instruksjon er nokså enkel – kanskje for mange bedragerisk enkel. Ledig gjentagelse av metodelyd til enhver tid er imidlertid ingen selvfølge for den som mediterer regelmessig. Fordi det dreier seg om en prosess, vil stadig noe forandres: utførelsesprinsippene får ny betydning for den enkelte i nye utviklingsfaser. Hva man forsto og hva som virket på tidlig tidspunkt, er etter en tid ikke tilstrekkelig for videre fremgang. Den mediterende lærer derfor aldri alt om meditasjon. Man har behov for å fornye sin praktiske forståelse av de grunnleggende utførelsesprinsipper.

Å lære Acem-meditasjon skjer egentlig i to omganger. Den første er begynnerfasen hvor man lærer selve instruksjonen. Den andre er når man behersker denne, men lærer å anvende utførelsesprinsippene til bearbeidelse av aktualiserte spenninger; man lærer å leve med meditasjon slik at den danner ytterfront i ens liv for erkjennelse og vekst.

Det er derfor viktig å innarbeide en innstilling hos begynneren som gjør at man kan komme videre når meditasjon etter hvert skifter preg. I Acem finnes fortsettelseskurs som stimulerer avklaring og hjelper til bedre daglig meditasjoner under utvidet forståelse av utførelsesprinsippene – særlig i faser preget av motstand.

Veiledning er en annen måte mediterende kan bli bevisst uklare punkter i sin utførelse. Det skjer gjerne ved at veilederen stiller en rekke spørsmål som på kortere eller lengre sikt gjør utøveren klar over sider ved sin meditasjon som virker bremsende på utviklingen.

Det er altså lite grunnlag for å hevde at Acem-meditasjon gir mindre resultater etter en tid. Avspenning vedblir under alle forhold, men verdsettes ofte lite under aktualisering. Faktum er derfor snarere at metoden gir andre typer resultater etter begynnertiden. I denne utvikling av virkninger fra konkrete, håndfaste resultater til senere fasers mer subtile effekter, slutter mange med meditasjon før de rekker å komme til forståelse av hva som skjer. Aktualiseringsfaser tar gjeme mange måneder og vil også komme igjen senere i meditasjonsutviklingen. Imidlertid er det viktig å komme igjennom de første aktualiseringsfaser. Da vil man nemlig vinne forståelse for hva som hender og hvorledes man bør forholde seg i senere parallelle tilfeller: holde fast ved regelmessig utøvelse av meditasjon, stadig arbeide med å vedlikeholde ledighet under vekslende innflytelse av sinnets spontane aktiviteter.

Det som finner sted i aktualiseringsperioder, er at den mediterende gjennomgår prøving, feiling og avklaring inntil han eller hun finner frem til kvalitative endringer i sin meditasjonsutførelse i forhold til: metodelyd, gjentagelse og mental ledighet. Kontakt med andre mediterende, veiledning, kurs og meditasjonsteknisk litteratur er i de fleste tilfeller viktig stimulans til omstilling; dermed kan faser med aktualisering gjennomarbeides raskere i meditasjon.

Keywords: acem, meditasjon, psykologi, stillhet
| More

Product

享受寧靜–雅肯靜坐心理學
 

Related articles