Acem Meditation International

Spalter

Oppskrifter

Oppskrifter fra det meditativte kjøkken - lactovegetabilsk og lekkert

Musikk: Gram Parsons “Grievous Angel”

1973 spilte Gram Parsons inn platen Grievous Angel, noen måneder før han døde av en overdose morfin og alkohol i Joshua Tree ørkenen. Kombinasjonen av Gram Parsons og Emmylou Harris’ stemmer er noe av det som har gjort platen til en countryrock klassiker, sammen med James Burton’s (Elvis Presleys’s gitarist) briljante, men samtidig enkle gitarspill. Parsons stemme er sterk og klar, dette er stemmen til en 26-åring med livet og fremtiden foran seg. Emmylou Harris stemme følger ved siden av som en skygge, med nydelige fraseringer, forsiktig vibrato og i balladene en nesten skjør skjønnhet.

Litteratur: Paul Auster: Timbuktu

Da jeg traff den amerikanske forfatteren Paul Auster under en hagefest for noen år siden, spurte jeg ham hvorfor romanene hans alltid handler om karakter­er som går til grunne. ”Life’s a pretty tough place,” svarte Paul Auster. ”It doesn’t end very well for any of us.” Til tross for dette mildt sagt pessimistiske blikket på tilvær­elsen, leverer Paul Auster på sitt beste fortellinger preget av en gjennomstrømmende humanisme. Det ender ofte i fortapelse og død, men likevel sitter leseren igjen med følelsen av forsoning.

Les mer

Litteratur: Jan Wiese: Kvinnen som kledte seg naken…

Plutselig utga han en roman. Etter førti år som direktør hvor han hadde beskjeftiget seg med økonomi og regneark – riktignok i forlag – utga Jan Wiese en roman i 1990. Den ble en umiddelbar kritikersuksess i Norge, ble oversatt til 16 språk og er til nå trykket i 100.000 eksemplarer her hjemme.

Les mer

Film: Congo River

Congo River er en belgisk dokumentarfilm om en reise opp den gigantiske 4300 kilometer lange Kongofloden. Det er en reise på en av verdens virkelig store elver, fylt av møter med mennesker.

Les mer

Musikk: Nils Petter Molvær: Khmer

De 5 sekundene med stillhet som åpner alle plater laget på selskapet ECM, er en svært passende åpning på Nils Petter Molværs Khmer . Dette er en plate som ikke har hast med å komme i gang, som har tid til å dvele ved den enkelte note, en plate der man også kan lytte til rommet og stillheten mellom de tonene som spilles.

Les mer

Du gruer deg? Ofte?

Marion vil slippe flere skuffelser over at det ikke går som hun håper på audition. Hun gruer seg, er nervøs, og gjør det dårligere enn hun er god for. Hennes indre følelse er blitt: ”dette takler jeg ikke”. Drømmerollen går til andre. Hun bekymrer seg for ikke å få flere attraktive oppdrag. Hun er lei av dette, og vil ikke bli vippet av pinnen en gang til. Hva skal hun gjøre? Hun vil gjerne være mer mentalt forberedt neste gang, og kunne stole på egen evne til å mobilisere. Hun har lenge tenkt på meditasjonskurs, og nå gjør hun alvor av det. Marion kommer uten særlig problem inn i rytmen med daglig meditasjon.

Musikk: Hans Rotmo - en norsk Tom Waits?

 

Hans Rotmo’s musikk er en blanding av norsk folkemusikk, country, popmusikk og dans på lokalet. Platen Spæll åt mæ oppsummerer en bemerkelsesverdig karriere på en flott måte.
Det startet med Vømmøl Spelemannslag og platene Vømmøl’n og Vømlingen fra 1974 og 75. Utgitt på det radikale plateselskapet MAI er de politiske sympatiene tydelige. Allikevel ble disse platene, med et univers befolket av karakterer som dras mellom by og land, noe langt mer enn et politisk manifest for venstresida. Her er historier fra byen og bygda – om dans på lokalet, om bonden som lengter etter å bli industrialisert, og ikke minst – Hans Rotmo’s mest spilte låt – Førarkortet. En melodi som klistrer seg fast i øregangen, og en tekst som drar fram den ene punchlineren etter den andre. Er dette den morsomste sangen som er laget på norsk?

Her er alle klassikerne fra Vømmøltida. Høvlerivisa, skrevet på 15 minutter mens Rotmo sto og ventet på neste trikk, som skulle ta ham til en Vømmølkonsert, der denne ble urfremført fire timer senere. Fjøsvisa, med sitt refreng ”Kjære industri, kom og gjør meg fri”, fra all bekymring med kuskit og med fjøs. En sang for alle dem som ikke synes at et småbruk på landet er det mest romantiske som kan tenkes. Itjnå som kjem tå seg sjøl – fengende som bare det, med Rotmo’s alter ego, Kristian Schravlevold på Vømmøl Spelemannslags egenutviklede rytmeinstrument, lurk. En lurk er en to meter lang seljestav påmontert en beksømsko i den ene enden.

Her er også mer personlige viser, som Elgesæter bru, Rotmo’s situasjonsrapport fra sin skilsmisse i 1980. Vårres Jul ble laget i samarbeid med Henning Sommero og er en stemningbeskrivelse av hvordan det var å feire jul på bygda på 50-60 tallet. Julen er mye mer enn Jesusbarnet og julekrybber for en gutt i slyngelalderen.

Her er Vømmøldalens siste vår, min personlige favoritt, Fire fine lænestola, en nydelig melodi som var et bestillingsverk til et TV-program om åpningen av Royal garden i Trondheim, og mange flere.
Min personlige mening er at Hans Rotmo er for bygda i Norge det samme som Lillebjørn Nilsen og Lars Lillo Stenberg er det for hovedstaden. Han er det nærmeste utkant-Norge har kommet å produsere en Tom Waits. Han har skjønt og beskrevet bygdedyret bedre enn kanskje noen annen norsk samtidsartist, og sangene hans vil leve lenge etter at den siste småbruker har latt seg berge av industrien.

Aktuelt

Vi likte ABBA!
Vi likte ABBA!

Gjennom hele 1970-talle fantes det to personer i Sverige som kvernet ut en samling av perfekte poplåter som antagelig bare Lennon/McCartney kan overgå.

Magne Bell er byggeleder for det nye Acemhuset
Acemhuset er blitt nytt!

Når du kommer til Acemhuset i Sporveisgaten i Oslo i høst, møter du et nytt, friskt, nyoppusset hus med nye møbler og gulv, lamper og farger.