Acem Meditation International

Når man ikke blir kvitt det man ikke vil ha

Turid Berg-Nielsen: Tenk deg følgende reklametekst: Unn deg en retrett i Acem meditasjon og møt uutholdelige sider av deg selv. Det ville blitt en stille og rolig retrett. Få deltagere. Men er det sant? At når man lukker øynene, vender oppmerksomheten innover og acem-mediterer, da dukker de opp fra de mørke, indre rom, de vonde selvbildene, som spøkelser fra et barneværelset? (For mange av dem kommer nettopp derfra). Ja. Og nei.

 

Å acem-meditere er å åpne dører innover. I den grad man har stuet bort mindreverdsfølelsen innerst i skapet, ja, da kan man få et uventet møte.
Er det noe poeng?
Psykologisk modning handler mye om hvordan man håndterer møtet med de sider av seg selv man liker minst. Og tilsvarende kan psykologisk stillstand eller umodenhet være hvordan man på ulike måter unnviker nettopp dette møtet. Hvorfor er det slik? Er ikke det stikk i strid med mye populærpsykologi, hvor det gjelder å tenke positivt om seg selv og andre? Er det virkelig et så stort poeng å stirre utilstrekkeligheten i øyet? Ja. Og nei.

Ja, fordi et modent menneske evner å erkjenne egne tilkortkommenheter (så vel som styrker), kan ta imot andres kritikk og lære av den, uten krenkelse og uten for mye fortvilelse, kan se seg selv slik andre ser henne/ham. En psykologisk moden person trenger ikke blåse seg opp, kompensere, streve etter å være mer enn man er. Alle ønsker vi riktignok å være noe. Men ikke alle er det vi skulle ønske vi var.

Svaret blir også et helt opp-lagt nei, fordi noen kan for lenge sitte fast i en hengemyr av util-strekkelighetsfølelser, selvanklager og selvforakt, en smertelig opplevelse av å være dum, stygg, uønsket og verdiløs. Alle trenger vi selvkritikk for å utvikle oss, bli bedre. Men vi trenger ikke inkvisisjonens dommerpanel.
Som følge av mer ledighet gjennom Acem meditasjon øker tilgangen til ens eget indre – og det er slett ikke bare gamle ”lik” som faller ut av skapet, men vel så ofte noe høyst levende og vitalt som begynner å røre på seg. En stemme som hvisker i øret om ulevd liv. Et ønske om å gjøre noe mer eller noe annet, slik at man bruker mer av seg selv. Men frykten for å mislykkes, dumme seg ut, gjør at man velger en firefelts autostrada av den enkleste utvei, nemlig å holde seg tilbake. Denne artikkelen handler primært om hvordan nettopp slike ”hverdagslige” mindreverdsfølelser kan begrense livsutfoldelsen. Og hvorfor slike følelser, som til tross for at de er både ubehagelige og uønskede, kan være så vanskelige å endre. Her skal nevnes tre mulige årsaker.

For det første: De skapes tidlig

Hjernen hos menneskene er mer uferdig ved fødsel enn hos andre pattedyr. Forskere kaller hjernen et sosialt organ; den trenger bestemte typer positive og forutsigbare stimuli fra andre for å vokse.

I løpet av det første leveåret foregår det en kolossal vekst av hjerneceller. På denne tiden fordobler hjernen sin vekt. Positive erfaringer stimulerer vekstbetingelser for nerveceller i prefrontale cortex. Det er for øvrig også det området i hjernen som blir mest aktivert under meditasjon. (Mer om dette kan man lese om i et nummer om hjernen i tidsskriftet Dyade, nr 1, 2010).

Tidlig stress forandrer hjernen
De tidlige erfaringene som synes å ha en særlig negativ innvirkning på hjernens utvikling hos fostre, sped- og småbarn, er stressreaksjoner. Indre aktivering av stresshormoner er en av de mest fundamentale utfordringer som mennesket, barn som voksen, må lære seg å håndtere. Den håndteringen utgjør selve grunnvollene i vår mentale helse. Synaptiske forbindelser i hjernen er koblinger mellom nerveceller. Utviklingen av disse er direkte relatert til stress og omsorgserfaringer særlig i løpet av det første leveåret. For høyt stressnivå tidlig i livet kan skape varige endringer i hjernens biokjemiske reaksjoner på en slik måte at man har lavere stresstoleranse som voksen. Det utvikles da færre cortisolresptorer, noe som gjør at man er dårligere stilt når man møter stressende situasjoner som voksen.
Forskning de siste årene har vist at stress, angst og depressive følelser hos gravide mødre virker negativt inn på fosterhjernens utvikling. Det kan manifestere seg etter fødsel, som mindre hodeomkrets, mer gråting, vanskelig temperament og lavere frustrasjonstoleranse hos spedbarnet.
Spedbarns stressnivå aktiveres svært lett, mye lettere enn hos eldre barn eller voksne. Og små-barn må ha hjelp av kjærlige og forutsigbare voksne rundt seg til å håndtere cortisolnivået eller sine stressreaksjoner ved å bli trøstet og beroliget. Voksnes oppførsel kan således være avgjørende for utviklingen av barnets evne til å håndtere stress.

Hvordan vi mestrer motgang
Stressbarhet henger svært nøye sammen med angst. Og vanskelige følelser som sinne og tristhet kan aktivere stressreaksjoner. Stress er ikke bare stress. Det er en grunnleggende aktiverbarhet som sier noe om hvordan vi mestrer motgang i livet. Derfor er det så viktig å finne gode måter å stresse ned.
Når et barn får overdose av vanskelige følelser, og de voksne i barnets omgivelser ikke i tilstrekkelig grad oppfatter, skjønner eller ev-ner å lindre, fører det til økt stressbarhet hos barnet, færre cortisolresptorer i hjernen, som igjen gjør aktiverbarheten i liten grad får roet seg. Mestring av motgang blir dermed vanskelig, og det igjen former en selvfølelse.
Mindreverdsfølelser er nesten alltid gammelt gods. De sitter ”dypt i synapsene” og følgelig ikke så enkle å endre. Det vil uansett ta tid. Her er ingen kvikk fiks mulig. Før det skal sies mer om hvordan en forandring kan foregå, må enda to gode grunner nevnes, for hvorfor mindreverdsfølelsen er vanskelig å slippe.

For det andre: Kompensatorisk regulering

Som barn er vi totalt prisgitt de voksne rundt oss. Alle andre er større og får til bedre, skjønner bedre. Voksne små-erter, ler av uten at man skjønner hvorfor, skjenner uventet, får en til å føle seg dum, skamfull, skitten eller ikke så viktig, ikke så mye verdt, kanskje forlatt. Dette er vonde følelser og ingen av oss har gått fri. Noen har lite av dem, andre strever mer. Som barn, har man liten kognitiv kapasitet, lite utviklede forsvarsstrategier, få muligheter til å distansere seg fra den psykiske smerten ved litenheten, usikkerheten, engsteligheten. Den kan kjennes uholdbar. Hvordan løses så dette?

Trøsten i det idelle selv
Man lager seg et ideelt selv. Er det noe barn har mer av enn voksne, er det fantasi. De leker ridder med magiske selvlysende sverd, som bekjemper drager eller prinsesse på hvit Barbie- hest. De lever seg inn i et rollespill, hvor det er godt å være.Man er kompetent, man mestrer, overvinner og høster beundring fra andre. For små barn er det et naturlig utviklingstrinn å leke seg inn i et idealselv. Det kan trøste og gi håp når man er fortvilet.

Selvfølelsessirkelen
Vi kan lage en selvfølelses-sirkel eller en reguleringsloop, hvordan man regulerer selvfølelsen. (til høyre) Vi starter nederst i sirkelen med det lave selv, slik vi alle mer eller mindre har følt oss en gang for lenge siden i en uovervinnelig voksenverden. Og den gang skapte vi ideelle forestillinger og et ideelt selv, illustrert øverst i sirkelen, som vi som barn lekte oss inn i.
Men mange voksne synes å ha glemt at dette var opprinnelig en trøstefantasi og strever og strever fortsatt for at det skal bli oppnåelig. På figuren kalles denne strevingen oppover på høyre side av sirkelen kompensatorisk regulering. Man forsøker å regulere selvfølelsen oppover, slik at den er mer i tråd med det man skulle ønske man var. Denne oppjusteringen kalles kompensatorisk, fordi dens hensikt er å kompensere for den under-liggende mindreverdsfølelsen. Jo mer det lave selvbildet gnager et sted der inne, desto større vil behovet være for å komme bort fra det ved å strebe mot det ønskede, ideelle selv. Og jo mer man lurer seg til å tro at man faktisk er det ønskede selv, desto mer vil man forakte det lave selvbilde, illustrert ved nedover- pilene på venstre side av sirkelen. Og jo mer selvforakt man har inne i seg et sted på et bortgjemt kammers, desto mer opprettholdes det lave selvbildet, som etter hvert kan bli nærmest uutholdelig, og desto større blir behovet for å komme bort fra det ved kompensatorisk regulering.
Sagt enkelt: Jo dummere man føler seg, desto flere ideelle fordringer har man. Og jo flere ideelle fordringer man har, desto dummere kan man da føle seg, når man ikke kan leve opp til dem. Da har man skapt et selvoppholdende, bærekraftig system – det nærer seg selv. En loop som det ikke er så lett å komme ut av.

Beundre andre
I denne loopen finnes også to små avstikkere. Om man mister litt troen på at det ideelle selv er oppnåelig for egen del, men fortsatt har et behov for å komme bort fra egne lave selvbilder, kan man i stedet idealisere en annen og forsøke å bli lik vedkommende. Illustrert på høyre side av sirkelen. På venstre side av sirkelen er en annen avstikker: Hos noen personer blir nederste delen av loop’en fortrengt. De manøvrer slik i livet at de ikke skal kjenne det lave selv, unngår visse typer situasjoner eller personer. Og hvis de kommer bortpå det, så er det noe høyst urimelig som andre har gjort mot dem, f.eks. ydmyket eller krenket dem. Mens egentlig er en avspaltet uholdbar selvfølelse som har ligget begravet lenge, kommet frem. En selvfølelse man ikke vil eie. Derfor blir det ingen opplevd selvforakt.Forakten rettes mot andre. Andres tegn på svakhet, utilstrekkelighet eller annerledeshet blir i stedet gjenstand for forakt.
Historie så vel som samtid viser oss stadig hvor langt en diktator, leder eller et helt folk er villig til å gå for å gjenvinne egen eller nasjonens aktelse.

Det har sin pris
Kompensatorisk regulering tjener til å komme bort fra ubehaget forbundet med lave selvbilder. Men det har sin pris, i form av mindre selvinnsikt, større diskrepans mellom hvordan man tror man er eller ønsker å være, og hvordan andre oppfatter en. Det fører til dårligere relasjoner på arbeid og privat.
I tillegg har man mindre empati med andre, fordi trangen til å devaluere andre for deres feil er tilstede som en måte å regulere opp egen selvfølelse på. Kompensatorisk regulering har den ulempen at det er en måte å konservere en umoden personlighet.

Oppgivelse og forsoning
Veien til psykologisk modning innebærer nesten alltid en form for oppgivelse. Oppgivelse av det ideelle selv, det man skulle ønske man var – og forsoningen med at det aldri blir. Man kan ikke mildne det lave selvbildet uten å gi opp håpet om det ideelle. Og det er en sorgprosess.
I tillegg må man i større grad erkjenne at ens livshistorie har belastet en med en lav selvfølelse og orke å eie den.
Den erkjennelsen kan være smertelig. Poenget er ikke at man skal bli der, men for å minske den lave selvfølelsens styrende kraft, må vi først våge å se den. Psykologisk modning forutsetter derved også toleransen for det som kan smerte.
Men det finnes også noen gevinster for dem som ikke velger kompensatorisk regulering, de som erkjenner svært godt egen utilstrekkelighet, men som til tross for at de svært gjerne skulle, likevel ikke greier å endre det. I mange tilfelle kan manglende endring skyldes gevinsten ved å se på seg selv som dum og verdiløs.

For det tredje: Posisjoneringsgevinster

Legitimering av behov
Avhengig av livshistorie, for eks-empel selvopptatte foreldre eller en dominerende søster, kan man bevege seg rundt i verden med en opplevelse av en slags manko, av å ha fått for lite av noe. Andre mennesker kan ha en selvtillit, talent eller utseende som man selv føler at man mangler. Og fra denne posisjonen kan man da snublende lett føle seg berettiget. Man har særskilte behov som andre må ta hensyn til. Man har krav på noen goder fra andre, fordi man en gang fikk for lite. Man har på en måte skaffet seg legitimering for behov.
Men disse behovene eller implisitte kravene til omgivelsene trenger slett ikke være rimelige i en voksen verden. Man kan ikke forvente at andre skal gjøre opp for det man engang ikke fikk.

Omgåelse av krav
I en posisjon hvor man føler seg liten, dum og svak, kan man også omgå krav fra andre. ”Ikke krev noe av meg, det er urimelig, for jeg kan ikke stille opp – jeg har nok med meg selv, det kan være greit for andre, men for meg er det for belastende.”

Ansvarsunngåelse
Derved kan man også unngå å måtte ta ansvar. Man har skaffet seg et fritak, begrunnet i livshistorie og vanskelig emosjonalitet. Rasjonalen blir: Livet har påført meg urettferdighet. Jeg er offer for uheldige omstendigheter og kan ikke gjøre noe annet.
Fordelen ved en slik posisjon er at man slipper å bære et ansvar som voksen, for manglende virkelig-gjørelse i sitt liv. Ulempen er at man har gjort det umulig for seg selv å endre noe i det hele tatt.

Intersubjektiv outsourcing
Hvis ikke man tar et ansvar i eget liv selv, er det noen andre som må ha det. Outsourcing av ansvar er det noen som ganske treffende kaller det. Ikke bare er det andre som har ansvar, men de kan også klandres. Man er selv ukyldig, men har beholdt klageretten.

Få omsorg
Så skal man ikke glemme at man kan vekke til live omsorgsreaksjoner hos andre ved å spille seg ned, gjøre seg ufarlig, kjenne på engstelsen og formidle den. Det kan fremskaffe støtte og oppmuntring fra andre.
Hva omgivelsene ofte ikke skjønner, er hvorfor støtten ikke hjelper. Kanskje kan den snarere befeste en posisjon enn å bidra til at personen endrer seg. Å være usikker og litt engstelig kan i noen situasjoner være en sikrere inngangsbillet til å bli godtatt enn å være selvhevdende, uenig og stå for det.

Trygghet i en liten verden
Og fremfor alt, det ligger mye gevinst i en posisjon hvor man føler seg trygg, man utfordrer ikke seg selv. Men prisen for denne tryggheten er jo at man har innsnevret eget livsfelt. Som igjen gir en ettersmak av ulevd liv. Skal man bevege seg ut av innsnevringen, kan man møte engsteligheten. Den må man kunne romme, uten at den hemmer i for stor grad. Dessverre er det noen som så fort de blir litt engstelige, piler tilbake inn i den trygge, men litt anonyme verden igjen.
Hvordan kan man så endre innflytelsen fra det lave selv?
Første skritt på veien i en modnings-prosess er jo å erkjenne at man har et lavt selvbilde og hvordan det styrer en.
En slik gryende erkjennelse kommer ofte som følge av lang-meditasjoner hvor ledigheten gradvis bygger ned tilvante unn-gåelsesstrategier. I meditasjonen kommer man ikke så langt med kompensatorisk streving. Dermed kan man begynne å slippe de ideelle fordringene, i meditasjonen møter man dem gjerne som selvvurderende metatanker, at det man gjør og er, ikke er bra nok.
Psykologisk vekst innebærer en form for reposisjonering, en liten forrykkelse i reguleringen av selvfølelsen. Ikke en bratt opp- eller nedjustering, men en forskyvning mot midten av sirkelen i figuren, mot det man kan kalle det realistiske selv. Slik at man faktisk kan utfolde seg uten å bli hemmet av at det skal være så stort – eller på den andre siden at det ikke er noe verdt. En dragning mot mer realistisk utfoldelse og mer faktisk virkeliggjørelse. Samtidig gjennom meditasjonen, ofte på siden av det man umiddelbart forstår, finner det sted en stille prosess, hvor alternativer til stressbarhet gradvis får fotfeste, alternativer til denne indre aktiveringen, som driver en for mye opp eller ned, i retning av en roligere grunntone i ens liv.

| More