Acem Meditation International

Det trengs to for å se en – meditasjonsveiledning som eksistensiell dialog

(Halvor Eifring) Det å drøfte egen meditasjon med en erfaren veileder hjelper en å utnytte vekstmulighetene i Acem-meditasjon bedre. Veiledning anbefales minst to ganger i året, selv om man ikke synes man har noe bestemt meditasjonsproblem. Etter langmeditasjoner (dvs. meditasjoner over en time) skal det alltid være mulighet for slike drøftelser. Ett formål med veiledning er å korrigere meditasjonsfeil, slik at kvaliteten på meditasjonsutførelsen blir bedre, og utbyttet øker. Et annet er å utforske sammenhengen mellom meditasjon og liv, så man blir mer klar over hvordan personligheten begrenser en, og kan komme videre.

Aktualisering og veiledning
Såvidt vi vet, er Acem alene om å ha utviklet den form for meditasjonsveiledning vi her snakker om. Grunnlaget ligger i Acems forståelse av aktualisering.
Når man har meditert en tid, kommer man gjerne inn i såkalte aktualiseringsfaser, der personlighet og handlingsmønstre påvirker måten man mediterer på, slik at man avviker fra ledighet. Uten veiledning kan slike meditasjonsfeil befestes, og utbyttet av teknikken reduseres. Med veiledning kan man rette opp feilene. Dermed har man også tatt første steg i retning av å bryte med begrensende handlingsmønstre og oppnå personlig vekst.
Andre meditasjonsretninger forholder seg annerledes til denne utfordringen. Mange meditasjonsformer har ikke det samme potensial for aktualisering som Acem-meditasjon, og selv virksomme teknikker starter ingen aktualisering dersom man ikke setter av nok tid til meditasjon.

Enkelte buddhistgrupper arrangerer retretter der utøverne oppfordres til ikke å snakke i det hele tatt. Hensikten skal være å bryte med vanetenkning, men det kan stilles spørsmål ved om tausheten faktisk har en slik effekt. Mangelen på drøftelser gjør det vanskeligere å bli klar over og rette opp meditasjonsfeil, så faren er at ens tilvante måter å forholde seg dermed får større anledning til å påvirke selve meditasjonsutførelsen.
Det finnes også meditasjonsretninger som har veiledning, men der veiledningen kun består i at den mediterende stiller spørsmål, og veilederen gir svar. Noen ganger velger til og med veilederen svarene fra en fast liste. Slik veiledning kan gi en viss avklaring om grunnleggende prinsipper, men er ikke primært utforskende og hjelper neppe til å løse opp i mer grunnleggende problemer.
I atter andre meditasjonsretninger fungerer veiledning som en måte å sjekke ut om det man opplever, tyder på at man er på riktig vei. Veileder fungerer som veiviser for dem som kommer etter, så de ikke går seg vill. Problemet er at dersom den mediterende blir for opptatt av å oppnå de rette opplevelser, følelser, tilstander eller ”stadier”, er det faktisk lettere å gå seg vill. Man blir hengende fast i gitte mål istedenfor å gi sinnet større grad av frihet. Acem-meditasjon legger vekt på prosess, og innholdet i prosessen er ikke det samme for ulike personer. De fellestrekk som finnes, ligger ikke i hva man føler eller opplever, men i utførelsen, i hva man gjør når man mediterer.
Prosess viktigere enn svar
For den som kjenner grunnprinsippene i Acem-meditasjon, ligger ikke veiledningens viktigste verdi i å gi informasjon, men i å hjelpe den mediterende til å utforske egen meditasjon. Veilederen gir sjelden svar, men stiller ofte spørsmål. For når det oppstår problemer i meditasjon, er det gjerne fordi man beveger seg inn i områder av sinnet der man har blinde flekker. For å løse problemet må man hjelpes til å se klarere, og spørsmålene får en ofte til å se i retninger man i utgangspunktet ikke hadde tenkt på. På denne måten blir meditasjonsveiledning gjerne en interessant oppdagelsesreise både for den mediterende og for veileder.
Noen ganger prøver den mediterende å kaste ballen til veileder og håper at han eller hun kan fortelle hva man skal diskutere. Men veileder kaster gjerne ballen tilbake til den mediterende. Det er ikke opp til veileder å definere hva som skal drøftes, men den mediterende selv. Til å begynne med føles dette gjerne uvant, men etter hvert begynner den mediterende å snakke om egen meditasjon, og selv om han eller hun ikke formulerer et klart spørsmål, er dette likevel et godt utgangspunkt for videre samtale.
Veiledning munner ikke alltid ut i en løsning eller et svar. Det viktigste er å bli mer klar over hvor problemet ligger. Meditasjon er en langsiktig prosess, og mens noen problemer kan løses med det samme, trenger andre lengre tid. De problemene det tar tid å løse, er gjerne mer grunnleggende og derfor også viktigere.

Veiledning på meditasjonsvaner
Hva skal man snakke om i veiledning? Det overordnede svaret er: det som er viktigst for å bringe ens meditative prosess videre.
Hvis ens meditasjonsvaner ikke er på plass, er dette kanskje det viktigste tema. Hvis man ikke er regelmessig i sin meditasjon, vil det naturligvis ha konsekvenser for effekten. For å sikre god avspenning og mulighet for personlig vekst anbefaler man i Acem å meditere to halvtimer daglig, eventuelt en ganger tre kvarter.
Formålet med veiledning på meditasjonsvaner er ikke å skulle overtale den mediterende, men å utforske hvorfor det oppstår problemer i regelmessigheten.
Aller først må motivasjonen avklares. Ikke alle er motivert for regelmessig meditasjon. Enkelte bruker meditasjon til å slappe av når de er stresset, og er ikke opptatt av å skulle bli regelmessige. Noen kan til og med ha lært meditasjon fordi andre har dratt dem med på kurs, mens de selv i høyden er interessert i å meditere litt av og til når det passer.
Men det er også mange som ønsker å etablere regelmessige meditasjonsvaner, men som synes det er vanskelig å få til. I slike tilfeller er hensikten med meditasjonsveiledning å utforske hvorfor man ikke klarer det. Det er lett å se at omgivelsene kan spille en rolle: hverdagen er travel, familie og venner krever oppmerksomhet, og det kan være vanskelig å finne et uforstyrret rom for meditasjon. Det er ikke like lett å se at det også kan ligge et element av bevisst eller ubevisst motstand bak uregelmessigheten: i noen perioder får man meditert til tross for presset fra omgivelsene, i andre perioder tar motstanden over.
Slik motstand er gjerne et resultat av aktualisering. I aktualiseringsfaser tydeliggjøres egne handlingsmønstre i meditasjon, og dette gjør forandring mulig. Men noe i oss ønsker ikke forandring, fordi det oppleves truende. Motstanden er ofte ubevisst og viser seg bare ved at meditasjonen blir uregelmessig. Den mediterende er gjerne avhengig av hjelp fra en veileder for å se at uregelmessigheten ikke primært har med ytre forhold å gjøre, men med egen meditasjon. Siden aktualisering også fører til meditasjonsfeil, vil veiledning i slike faser ofte gå over til å dreie seg om utførelsen.

Veiledning på utførelse
I hverdagens meditasjoner er det viktigste man kan drøfte nesten alltid knyttet til utførelsen, ikke til innholdet.
Dette er mindre opplagt enn man kanskje skulle tro. Den mediterende kommer gjerne til veiledning med en foreløpig problemformulering, og den dreier seg nesten alltid om spontanaktivitetens innhold. Den mediterende får ikke den samme gode følelsen i meditasjon som tidligere. Kanskje føler han eller hun seg rastløs, har problemer med å slappe av, overveldes av tanker, eller føler at metodelyden forsvinner for lett.
Men spontanaktiviteten er ingen god ledesnor for rett meditasjon. Det viktigste er ikke hva man føler i meditasjon, men hvordan man møter disse følelsene. Man må ta utgangspunkt i egenaktiviteten – hvordan man gjentar metodelyden. Ofte skifter derfor veileder fokus fra den mediterendes foreløpige problemformulering til spørsmål som har med utførelsen å gjøre: ”Når du føler deg rastløs, hvordan gjentar du da din metodelyd?”
Det er ikke lett å svare på slike spørsmål, og det er fristende å henfalle til klisjéer: ”Jeg gjentar lyden lett og ledig.” Nettopp fordi spørsmål om utførelse rører ved sinnets blinde flekker, er det viktig å bruke tid på dem. Gradvis vil man kunne komme frem til en ny problemformulering, og den vil gjerne dreie seg om egenaktiviteten, ikke spontanaktiviteten. For eksempel kan man oppdage at man gjentar metodelyden med for mye kraft for å unngå å bli dratt med i spontane tanker, eller man undertrykker følelser av uro og rastløshet fordi man ikke synes de hører med i meditasjon. Selv om dette går imot prinsippet om ledighet, tror man i sin blindhet at man ikke har noe annet valg.
Å gjøre spontanaktiviteten til hovedinnhold i meditasjon er å innta en passiv holdning. Følelser og opplevelser er som været – de kan bare aksepteres, ikke endres. Å skifte fokus over mot egenaktivitet og utførelse innebærer å ta ansvar for situasjonen og øke egne valgmuligheter. Når man oppdager at problemet ikke primært ligger i innholdet, men i hvordan man møter det, kan man selv ta initiativ til å påvirke situasjonen. Dette gjenspeiler en grunnholdning som understreker individets ansvar for eget liv.

Veiledning på rasjonaler
Når veiledning har avdekket at den mediterende gjentar metodelyden med en ikke-ledig holdning, kan man gå et skritt videre og spørre hvorfor. Hva er ens indre (bevisste eller ubevisste) motivasjon, ens rasjonale, for å velge slik man gjør? Hvorfor blir det for eksempel så viktig å få bort spontane tanker at man bruker ekstra kraft på metodelydgjentagelsen? Kanskje er svaret at tankestrømmen inneholder følelser man helst vil holde på avstand. Eller kanskje sitter man fast i idealer som gjør det vanskelig å akseptere at lyden forsvinner, fordi man da føler seg mislykket.
På dette punkt kan man stille nok et spørsmål: Hva er sammenhengen mellom hvordan den mediterende reagerer i meditasjon og i livet forøvrig? Meditasjonsutførelsen gjenspeiler den holdning vi møter livets utfordringer med. Den som forsøker å unngå visse tanker og følelser i meditasjon, gjør ofte noe av det samme i livet. Ubevisst forsøker man kanskje å unngå situasjoner som setter en i kontakt med impulser man ikke liker. På denne måten begrenser man sin livsutfoldelse mer enn nødvendig. Og den som er for opphengt i en idealisert måte å gjenta metodelyden på, er kanskje også perfeksjonist i livet utenfor og har lett for å føle seg mislykket, eller forsøker å kompensere for den lave selvfølelsen gjennom en urealistisk storhetsfølelse.
Den som mediterer, får en sjelden mulighet til å bli kjent med og bearbeide slike problemer. Meditasjonsveiledning stimulerer prosessen ytterligere.

Veiledning på innhold
På retretter der man mediterer lenge flere dager på rad, begynner spontanaktiviteten naturlig å dreie seg omkring den mediterendes livstemaer. Det gjelder særlig på fordypelseskurs, der meditasjonstiden er over seks timer daglig. Da vil man ha god nytte av prosessveiledning, som i tillegg til å drøfte utførelsen også tar for seg meditasjonens innhold. Den mediterende får anledning til å oppdage, undersøke og bearbeide egne livstemaer.
Enkelt sagt henter langmeditasjon temaer fra det ubevisste og gjør dem halvbevisste, mens det å snakke om temaene i prosessveiledning bringer halvbevisst materiale til bevissthet. Når man setter ord på uklare tanker, blir de klarere.
Under meditasjon virker mange av tankene fragmenterte og uten videre betydning. Etter meditasjon glemmes de gjerne fort, omtrent som nattens drømmer, om de ikke hentes aktivt frem. Ved å dele tankene i prosessveiledning vil den mediterende gjerne oppdage at tilsynelatende ubeslektede tanker og fragmenter likevel har fellestrekk. Etter hvert fremtrer konturene av et livstema.
En kursdeltager delte for eksempel noen tanker han hadde hatt i en langmeditasjon. Én tanke dreide seg om selve meditasjon, om at metodelyden var blitt så uklar, at han mistenkte at han ikke brukte nok energi på den, og at veileder sikkert ville være litt kritisk til måten han mediterte på. En annen tanke dreide seg om en jente han hadde hatt kontakt med i studietiden, i tilbakeblikk en ok jente, men den gang syntes han ikke hun var pen nok, og han hadde ikke noe lyst til at andre skulle se dem sammen. Atter en tanke hadde med jobben å gjøre. I det siste hadde sjefen av og til klaget over ham fordi han ikke var i stand til å ta selvstendige avgjørelser og isteden sjekket ut alle mulige små detaljer med sjefen. På overflaten var det ingen forbindelse mellom disse tre tankerekkene, men følelsen var i grunnen nokså lik i dem alle. Han stolte ikke på seg selv og var avhengig av andres vurdering, enten det dreide seg om meditasjonsutførelsen, jenta han en gang hadde hatt kontakt med, hans nåværende arbeid eller en rekke andre forhold. Etter at han hadde vært innom dette livstemaet fra ulike vinkler i flere langmeditasjoner og veiledningsgrupper, ble han mer klar over hvordan han stadig lot seg påvirke og begrense av behovet for å støtte seg på andres vurderinger. Gradvis ble hans evne til selvstendig vurdering noe bedre.
Det er selvfølgelig ikke alltid lett å få øye på sammenhengen mellom meditasjonens ulike biter og brokker. Men historien illustrerer hvordan både tankeinnholdet (om jenta og om sjefen) og utførelsen (den uklare lyden) formes av de samme underliggende kreftene i sinnet. Det er disse kreftene prosessveiledning tar sikte på å modifisere.

Virkeliggjørelse og erkjennelse
Enten meditasjonsveiledning foregår i gruppe eller individuelt, og enten den tar for seg vaner, utførelse eller innhold, er hensikten den samme. Den enkelte skal hjelpes til å meditere bedre og dermed øke egen evne til livsutfoldelse.
Veiledningssamtalene fokuserer gjerne på det som er problematisk: uregelmessige vaner, feil i utførelsen, misforståtte rasjonaler, ubearbeidede livstemaer. Men resultatet går ut over det å løse problemer. Det handler om å skape en åpning i sinnet, som gir rom for større virkeliggjørelse i arbeid og relasjoner, og som muliggjør dypere eksistensiell erkjennelse.

| More

Related articles