Acem Meditation International

Det speil vi bruker i letingen etter oss selv

(Marianne Bratteli) Det finnes ingen resept verken på hva slags kunstnere som søker meditasjonsmiljø eller hvordan de utvikler sin kunst som følge av meditasjonsprosessen. Selv lærte jeg å meditere i 1968 . Tidsånden da var preg­et av autoritetsopprør og eksperimenter innen musikk og skole og levemåter. Det var også en tid med en ny interesse for religion og mystikk og meditative bevegelser med røtter i østen. Etter de strenge og disiplinerte 50-åra tok en del snarveien til indre rikdom gjennom dop. Selv var jeg preget av tidsånden, og jeg forlot den konvensjonelle skole og begynte på Forsøksgymnaset, som det ble kalt. Jeg rakk såvidt å gjøre meg kjent med Maharishi Mahesh Yogis meditasjonsbevegelse rett før Beatles gjorde den verdenskjent. I Wilses gate ble jeg innført i mantra-meditasjonens mysterier under et rituale med frukter og lys. På samme tid utviklet jeg en generell interesse for kunst og for billedkunst i særdeleshet. Jeg startet på mine runder omkring i Oslos galleri-verden som jeg enda ikke har avsluttet.

Fredelig og virksomt
Etterhvert ble det adskillige kurs på Ås landbrukshøyskole med foredrag og dreiva ledet av Are Hol­en. Da tiden jeg vokste opp i var noe preget av en rasjonell og fornuftspreget tenkning føltes skrittet i retning av meditasjon noe skummelt. Det var derfor en lettelse for meg da Acem etterhvert brøt med Maharishi-beveg­elsen, som med berømmelsen utfoldet seg over alle grenser blomstrende med fristende og fargerike tilbud om f.eks. masseopplæring av vestlige mennesker i levitasjon d.v.s. noe slikt som med lukkede øyne og gjentagelse av mantra å forflytte seg fysisk geografisk fra sted til sted. Siden den tid har Acem bestrebet seg på å forklare de meditative fenomener i hovedsak med utgangspunkt i vestlig psykologi. Idag representerer Acem et fredelig og virksomt alternativ i kulturen.
En sammensatt skapning
Under diskusjonen om de ulike meditasjonsteknikkers fortreffelighet tidlig på 70-tallet sa en gang Are Holen at det viktige ikke er hvilken meditasjonsteknikk en benytter, heller ikke om man mediterer, men at en i livet er søkende og utfordrer sine grenser. En vilje til dette har mediterende, kunstinteresserte og kunstnere til felles. Som mediterende tror vi at det er mulig gjennom indre dialog å erkjenne, vokse og frigjøre oss. Kunst og meditasjon bygger på tanken om mennesket som en sammensatt skapning med et rikt intellekt og følelsesregister. Såvel i forbindelse med kunst som meditasjon bruker vi begreper som intuisjon og det psykologisk ubevisste. Drømmen og det irrasjonelle blir del av våre liv. For at vekst skal finne sted må vi gi plass for undring, vi må stille spørsmål og være tålmodige eller gi avkall på de korte, greie svar. Vi er individer med en helt unik biografi som i siste instans noe utilgjengelig for andre.
Merkelig nok er det komplekse menneskesyn som vi snakker om ingen selvfølge. Vår del av verden var ikke lenge før Acems eksistens dominert av totalitære ideologier. En så på mennesket som kun et produkt av noe ytre og lykken for den enkelte var redusert til å være et smidig tannhjul i samfunnsmaskineriet eller en i en masse. Heller ikke idag er verden fri for strømning­er som representerer totalitært tankegods.
Et bevisst valg
For 40 år siden var det på moten å meditere, idag representerer vel det å meditere et mer bevisst valg. Vi lever i det brokete velferds-Norge. Heller ikke idag kan en si at det alltid er de mest nyanserte og forfinede sider av menneskesinnet som blir mest stimulert. Omverdenen er mye preget av ytre verdier og en støyende underholdningskultur. Oppi dette er det allikevel nisjer der f.eks. gallerilivet blomstrer og mange rydder plass for poesi og skjønnhet i sine liv.
Skjønnhet eller ubehag
Veldig grovt sett kan en si at det er to hovedretninger i kunstens verden. Den ene stiler til skjønnhet og kontemplasjon, den andre kan bryte opp i tilvante forestillinger og vekke ubehag og smerte og kaos. En kan si at alt dette er noe vi kjenner igjen i vår meditasjonsutførelse. Av første kategori er det naturlig å peke på ikon-tradisjonen - det er bildene som i kristen tradisjon er brukt som meditasjonsobjekter. Av berømte moderne kunstnere kan en trekke frem Marc Rotkho eller Morandi. I Norge kan en nevne som eksempler Arne Malmedal og Kåre Tveter. Bildene deres er som regel å finne ved Nasjonalmuseet. Selv representerer jeg mest retning nr to. En faglig betegnelse på denne er ekspresjonisme. Da jeg for nå mange år siden var elev ved Kunstakademiet, var mange utprøvende inn­en det ekspressive maleri som er kjennetegnet ved en sterk utfoldelse av penselsvingninger og en generøs fargebruk og emosjonelle uttrykk. Edvard Munch var tidligere en representant for denne retningen, likeså en rekke kunstnere særlig fra Tyskland gjennom hele det siste århundre som Emil Nolde eller Simar Polke. På Nasjonalmuseet har en en norsk representant for retningen i Bjørn Carlsen. Idag ser det ut til at disse kraftige følelsesutbruddene er stilnet noe av i den unge generasjonen. Informasjonsflommen og all reisingen i globaliseringens tid ser ut til å bringe med seg noe mer distanse og letingen etter ståsted byr på nye utfordringer.
Jeg vil nevne to veteraner. Gunnar Dietrichson har i alle år vært en fargeklatt i Acem. Han har aldri skuffet når det gjelder å leve opp til kunstnermyten som penselsvingende og pianospillende artist mellom meditasjonsøktene. Men i Gunnars tilfelle er dette ikke bare et spill for galleriet. Gunnar er et inspirert menneske. I alle år har han vært trofast i utøvelsen av naturmaleriet som en kan kalle både impresjonistisk og romantisk. Ca. en gang i året har jeg for vane å ringe han, og med god grunn føler jeg meg alltid åndelig styrket etter samtalene.

Jeg har også et minne om at jeg så Reidun Tordhol på et meditasjonskurs på Ås - en alvorlig og innadvendt dame. Jeg ble kjent med hennes malerier, tegninger og akvareller på Galleri Dobloug. Miljømessig er hun en kunstner med helt andre impulser enn jeg selv, og som ung var jeg nok for kaotisk til å ta innover meg hennes sobre verden. Motivene som er enkle gjenstander, et landskap eller et menneske er allegorier over våre eksistensielle forhold i livet . Som forfatteren av en bok om henne på forlaget Labyrinth Press, Ingrid Blekastad skriver: ”De uttrykker en eksistensiell ensomhet, men som gir kvalitet til livet.”
Tilslutt vil jeg dele et lite dikt av Inger Hagerup, “Barnet og speilet”. Kunst og meditasjon er det speil vi bruker i letingen etter oss selv. Etter adskillige års meditasjonserfaring kan jeg skrive under på den noe vemodige konkluksjonen om vårt liv som uutgrunnelig. Men vår søken er ikke fåfengt, den gir bredde og dybde .

Dypt alvorlig løfter barnet
speilet mot sitt glatte
blomsteransikt, nesten skremt
av den merkelige flaten,
der det ligger noe gjemt,
som det prøver på å fatte.
Dette ukjente derinne,
håret øynene og kinnet
fremmede og rare trekk,
dette gåtefulle nære,
levende - hva kan det være ?
Snur en speilet er det vekk.
Tankefull gnir barnet nesen
mot sin første store gåte.
Og det underlige vesen
gnir igjen på samme måte.
Vil det leke ? Gjør det narr ?
Livet gav det aldri svar.

| More